Om PFU, prinsipper, pseudonymer og presedenser

PFU valgte forrige uke å følge sekretariatets innstilling og nekte å behandle Tarjei Ellingsen Røsvolls klage mot Medier24s uriktige overskrift om meg. PFU begrunner sin avvisning med at de (og Medier24) må vite min identitet – til tross for at jeg ikke har noen formell rolle i klageprosessen (annet at jeg har gitt mitt samtykke som berørt part til at klagen behandles).

Forrige gang PFU tok stilling til min anonymitet, argumenterte jeg sterkt argumenterte jeg sterkt for at de burde gjøre unntak for sine ordinære regler om innsyn i klagers identitet – ut fra at min bruk av et etablert pseudonym gjør at de bakenforliggende prinsippene er ivaretatt, og fordi det å nekte dette vil ha helt merkelige og urimelige konsekvenser.

Men i det tilfellet fulgte i hvert fall PFUs avvisning direkte av deres etablerte og klart formulerte regler (bare at jeg mener de praktiserte dem på en urimelig firkantet måte). I dette tilfellet innfører de et helt nytt prinsipp (om at også den berørte part må opplyse sin identitet) som det ikke finnes fnugg av grunnlag for i eksisterende regelverk og vedtekter (og heller ingen presedens i tidligere saker).

Les videre

Abdikasjon fremfor dokumentasjon

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Manifest Tidsskrift.

Full disclosure: Undertegnede er personlig bekjent av Tarjei Røsvoll, og har samarbeidet med ham om hans nevnte kronikk.

Elin Ørjasæter skapte adskillig oppstyr da hun i sin faste spalte i Morgenbladet tok til orde for å «gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt«, og kritiserte den eksisterende rettspraksisen om hva som regnes som voldtekt.

Hun fikk raskt svar fra jusstudent Tarjei Ellingsen Røsvoll, som reagerte på at hun ikke fremlegger et eneste konkret eksempel (verken i teksten eller på forespørsler i ettertid) på at domstolen skal ha satt «voldtekt»-stempelet på «fyllerør» som ikke hører hjemme i rettsvesenet. Når heller ikke han selv klarer å oppspore noen voldtektsdommer som samsvarer med Ørjasæters beskrivelse av «sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset«, fremstår hennes påpstander om gjeldende rettspraksis som klart feilaktige (og dertil ytterligere stigmatiserende for voldtektsofre).

At Morgenbladet hev seg rundt og umiddelbart la ut Røsvolls motinnlegg på nett, uten å vente på neste papurutgave, er utelukkende positivt. At de unnlot å ta med en såpass vesentlig korreksjon i papirutgaven (bare med en kort henvisning til «Les mer på nett») er ikke fullt så positivt. Og det blir nokså spesielt når de isteden gir Ørjasæter ytterligere to spalter til å forsvare seg mot denne kritikken, i et intervju der det eneste som gjengis av Røsvolls kritikk er «At vårt rettssystem systematisk kaster kåt og nysgjerrig ungdom i fengsel på grunn av fyllerør, er en påstand som må dokumenteres og underbygges«.

Ørjasæter svarer på dette med:

Han legger dette frem som et sitat, men jeg har selvfølgelig ikke formulert meg slik. Jeg har sagt at loven rammer gråsonetilfellene for hardt og de rå overfallsvoldtektene for mildt. Det er det lett å underbygge, blant annet gjennom eksemplene i den refererte artikkelen i Lov og Rett. Men jeg skal gi Tarjei Ellingsen Røsvoll et poeng: Diskusjonen om jussen bør splittes i to, den ene om hva som er voldtekt, den andre om straffenivået. Dette skillet kunne vært tydeligere i min kronikk.

Det er vanskelig å riktig forstå hvorfor Ørjasæter anklager Røsvoll for å «legge dette frem som et sitat», når det er rimelig åpenbart at dette er hans parafrasering av Ørjasæters budskap. Derimot siterer han Ørjasæter direkte på at hun selv (i ungdommen) har opplevd «mislykket fyllerør» som «var sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset. Men like fullt voldtekt etter Høyesteretts tolkning av paragraf 192 i straffeloven.»

Tilsvarende siteres Ørjasæter på at «voldtektsbegrepet blir tolket svært vidt, dels i offentlig debatt, og dels i dagens lovverk

Når Ørjasæter i tillegg avrunder teksten med «Livet er fullt av dårlig sex, særlig når man er ung. Det er på tide å gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt«, så kan det umulig være tvil om at

1) Hun tar (blant annet) opp rettsvesenet og lovverkets definisjon av hva som er voldtekt,

2) Hun mener at denne definisjonen har utviklet seg til å også omfatte ting som ikke burde regnes som voldtekt,

3) Dette handler ikke kun om skillet mellom voldtekt og andre former for seksuelle overgrep, men også om at hun mener voldtektsbegrepet nå rammer ting som ikke burde være straffbare (selv om de godt kan være moralsk klanderverdige.

Les videre