Når de redelige argumentene ikke strekker til

Institutt for Journalistikk arrangerer i september et kurs med tittelen «Inn i moskeene», som skal gi journalister og redaktører en “grundig innføring i islam og moskélivet”.

At Hege Storhaug er sterkt misfornøyd med tilnærmingen (kun på bakgrunn av den sparsomme forhåndspresentasjonen), er vel ikke spesielt overraskende. Men i tillegg til å refse arrangørene (i velkjent stil) for å ikke ta inn over seg trusselen som (visse) muslimer utgjør mot norske verdier, tyr hun også til rene usannheter og klare uredeligheter i sin kritikk.

Halalalarmisme

I sin opplisting av hvordan norske muslimer har «klart å endre Norge med sine særkrav og politiske agenda«, nevner Storhaug blant annet at de får «slakte dyr ved strupeskjæring og «hellige» ord«. Også tidligere denne måneden trakk Storhaug frem norsk halal-slakting (i en temmelig urelatert artikkel) som eksempel på muslimers gode kår i Norge:

[Storhaug] peker blant annet på at det er lov å drive med halalslakting i Norge, noe hun mener er dyremishandling

Realiteten (som beskrevet i f.eks. denne gode artikkelen fra Nettavisen), er imidlertid at det er ingen som helst praktisk forskjell mellom et dyr som halal-slaktes i Norge og et dyr som slaktes etter ordinære norske prosedyrer:

I Norge er det strenge regler for hvordan dyrene skal bedøves før avliving, og for hvordan de skal avlives. Disse reglene gjelder også for dyr som man lager halalkjøtt av.

– Det er ingen forskjell, bortsett fra at det sies en kort takknemlighetsbønn før dyret slaktes,

Det vanlige er at man ikke engang involverer noen personer utenfra i prosessen, men kun at man finner en eller flere muslimer blant de ordinære slakteriansatte og sertifiserer dem slik at de kan avsi bønnen. Mattilsynets retningslinjer åpner også for at en ekstern person kan komme inn og foreta avlivningen, men det som uansett ligger fast er at avlivningen skal foregå på nøyaktig samme måte som for alle andre dyr:

Denne takknemlighetsbønnen sies etter at dyret er bedøvet, men før det avlives. Hverken metoden dyret bedøves på, eller avlives på, er forskjellig med halalkjøtt. Alle dyr avlives ved at de stikkes slik at blodet tømmes fra kroppen deres.

Det fremstår som nokså ubegripelig at Storhaug (som tar mål av seg å være en autoritet om islam i Norge) er så totalt uvitende om hvordan et sentralt felt som halal-slakt faktisk praktisereres i Norge.

Og gitt at dyrenes velferd er fullt ut ivaretatt på lik linje med andre slaktedyr, er det uhyre vanskelig å se hvordan avlesningen av noen «hellige ord» skulle kunne utgjøre noe slags samfunnsproblem. Som ikke-troende, er det meg selvsagt knekkende likegyldig hva slags rituelt abrakadabra som måtte ha blitt sagt over kyllingen på slakteriet – på samme måte som det ikke påvirker meg om melken min tilfeldigvis kommer fra en melkebonde på Jæren som leser Fadervår for alle kuene sine hver morgen.

Når IRN (riktignok først etter en hel del om og men og teologiske grublerier) har godkjent denne ordningen som en holdbar erstatning for tradisjonell halal-slakt, så burde det i utgangspunktet tjene som et eksemplarisk tilfelle av hvordan man tillemper og moderniserer sine tradisjoner slik at man kan fortsette å praktisere dem, men på en måte som tilfredsstiller grunnleggende norske standarder og som skaper minst mulig ekstra bryderi for samfunnet.

Guilt by association ad absurdum

Storhaug er også særs misfornøyd med IJs utpekte kursledere, især med Minotenk-leder Linda Noor. Men istedenfor for å holde seg til å kritisere Noor for standpunktene hun har fremmet i samfunnsdebatten (inklusive at hun angivelig har «[kjempet for] flere moskeer», noe som tydeligvis er iboende problematisk), så forsøker Storhaug også å koble henne til enda mer ekstreme krefter:

Derfor har Noor, tidligere Alzaghari, vært i tett og jovial kontakt og samarbeid med en av Norges verste massemordere gjennom tidene, norsksomalieren Hassan Abdi Dhuhulow.

Lenkingen som skal underbygge denne anklagen, fører til en to år gammel HRS-artkkel (også av Storhaug), der hun går gjennom Dhuhulows aktivitet på ulike internettfora. I denne gjennomgangen finnes det tre – 3 – tilfeller av kontakt mellom Dhuhulow og Noor:

– Han spør på islam.no etter adressen til Rabita-moskeen (der Noor er medlem), og får svar fra Noor (sammen med ønske om god Eid)

– Han oppfordrer alle norske medlemmer på et annet islam-forum om å liste seg opp, og Noor er blant disse

– Det diskuterer om dette forumet kan bli en «konkurrent» til islam.no, og Noor svarer at «Det skader ikke med mange gode sider om islam :-)»

Dette er tilsynelatende det hele og fulle grunnlag for at Storhaug anklager Noor for «tett og jovial kontakt og samarbeid» med en massemorder. Den gamle artikkelen gir også noen eksempler på Dhuhulows ekstreme ytringer på disse forumene, men alle disse skriver seg fra etter Noors «kontakt» med ham. Det gis ingen som helst dokumentasjon på at Dhuhulow hadde sagt noe som helst ekstremt før dialogen med Noor – langt mindre at Noor kjente til (eller burde ha kjent til) hans ekstreme holdninger.

Det er forhåpentligvis unødvendig å utbrodere hvorfor det er fullstendig usaklig og uredelig å beskylde noen for «tett kontakt og samarbeid», bare fordi de har svart kortfattet og hyggelig på et par henvendelser fra en tilfeldig person på nettet, som i ettertid viste seg å være (eller utviklet seg til å være) en morderisk fanatiker. Dersom vi skulle bruke samme absurde og meningsløse standard, ville det være adskillige personer – ikke bare på Document.no, men også innad i Oslo Frp – som ville kunne anklages for «kontakt og samarbeid» med en viss annen norsk massemorder.

Og Storhaug selv har behørig insistert på at det er fullstendig urimelig å koble henne eller HRS til Fjordman – selv om hun hadde ett enkeltstående møte med ham tilbake i 2003, på initiativ fra en av hennes HRS-kolleger. Da blir det skrikende inkonsekvent å koble Noor og Dhuhulow på bakgrunn av langt mer overfladisk kontakt.

Sviktende leseforståelse?

Storhaug forsøker også å diskreditere Noor som kursleder gjennom hennes uttalelser om Islam Net:

Derfor kunne Noor i et innlegg i Dagsavisen fortelle oss at Islam Net er godt integrerte personer – i motsetning til Human Rights Service (sic!):

Problemet er bare at det ikke står et kløyva ord i Noors innlegg om at HRS ikke er «godt integrerte personer». Den eneste sammenlignen som Noor overhodet foretar mellom Islam Net og HRS, er at «I motsetning til HRS har Islam Net aldri definert seg som en integreringsorganisasjon.» Dette handler altså om organisasjonens formål og ikke de enkelte medlemmene (og i tillegg er poenget at HRS (etter eget utsagn) er en integreringsorganisasjon, mens Islan Net ikke er det).

Storhaug underbygger kritikken med et annet sitat fra Noors tekst (som overhodet ikke feller noen dom over HRS):

Islam Net består av godt integrerte unge muslimer i høyere utdanning. De har klart å generere ungdommer til å delta på dugnadsarbeid, pengeinnsamlinger, markedsføringskampanjer, stands og arrangering av små og store evenementer i et imponerende omfang.

Dette er korrekt sitert, men det som ikke siteres er Noors forrige setning:

Når vi har med HRS å gjøre er det nødvendig å presisere at undertegnede på ingen måte er tilhenger av ideologien foredragsholderne forkynner eller Islam Nets måte å utføre misjoneringsvirksomhet.

eller det neste avsnittet:

Islam Net står for en bokstavtro og neo-salafistisk tolkning av islam, en anti-liberal og menneskerettighetsfiendtlig ideologi som i praksis heldigvis aldri vil få stor oppslutning i Norge

eller fra avsnittet etter der igjen:

Venstrepolitiker og styreleder i Minotenk Abid Q. Raja har ved gjentatte anledninger konfrontert og kritisert Islam Net, både i boken “Dialog”, privat og i media. Det er nettopp dette jeg vil oppfordre andre til også å gjøre; møt opp på konferansen eller andre arrangementer i regi av Islam Net, besøk deres nettforum, still saklige spørsmål og ta initiativ til en reflekterende og konstruktiv dialog.

Poenget er ganske entydig og lettfattelig: At det ikke er noen motsetning mellom at Islam Nets medlemmer er godt integrerte i norsk studie-, arbeids- og samfunnsliv, samtidig som de benytter denne deltagelsen i samfunnet til å misjonere for en dypt reaksjonær og illiberal ideologi.

Så kan man selvsagt være uenig med denne analysen, eller mene at den er irrelevant i denne sammenhengen, eller at den er uttrykk for et altfor naivt forhold til mulighetene for «dialog». Men det kan på ingen som helst måte forsvare at man forsøker å sverte en motstander ved å fremstille henne som ensidig positiv til Islan Net, ved å ta ett kort sitat fullstendig ut av sin kontekst.

For ordens skyld: Jeg har fint lite oversikt over Noors standpunkter og utspill i offentligheten, så for alt jeg vet kan det være legitime og gyldige argumenter mot hennes rolle i et slikt kurs. Men det tyder ikke akkuat på at man har overflod av gyldige argumenter, når man ser seg nødt til å supplere kritikken med usaklige og uredelige beskyldninger.