Terror i historieløshetens tid

Innlegget er også publisert på Dagbladet Meninger.

Norge, Skandinavia og Europa er rystet på nytt etter terroren i København. Parallellene til forrige måneds angrep i Paris er nærmest overtydelige, og det snakkes om at vi er på vei inn i (eller allerede inne i) en ny epoke av konstant terrorfare – uforutsigbar i tid og sted, men samtidig så deprimerende forutsigbar i mål, motivasjon og visshet om at det vil komme nye angrep.

Politikere, medier og samfunnsdebattanter er allerede i full gang med å debattere hvordan våre samfunn vil bli påvirket og endret av at «terroren rykker nærmere» (som opptil flere medier formulerte det, til adskillig knurring fra sosiale medier-brukere (og VGs Anders Giæver) som påpekte at den vitterlig har vært her allerede).
Det er både naturlig, riktig og nødvendig at slike terrorangrep blir grundig dekket i mediene, især når det rammer et fredelig naboland. Og selvsagt skal vi identifisere og snakke om de aspektene ved dagens sikkerhetssituasjon og trusselbilde som skiller seg fra tidligere perioder – og vi skal diskutere både hvilke konsekvenser dette kan få og hvilke det bør få.

Men når det sprer seg en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder uten moderne sidestykke – når Jyllands-Posten snakker på lederplass om «En ny slags krig» og slår fast at terroren i København «[er] med til at markere et før og efter«, og også folk på motsatt side av det politiske spekteret kjenner det «som et mørke senker seg over Skandinavia» – når det til tider virker som den eneste politiske skillelinjen er hvordan vi skal håndtere dette radikalt endrede trusselbildet: Da kan det være på tide å ta et skritt tilbake, og minne om hva kontinentet har gjennomlevd for 50, eller 40, eller 30 år siden.

Da kan det være på sin plass å minne om de 270 menneskene (65 europeere) som ble drept da et passasjerfly ble sprengt over Lockerbie i Skottland for 26 år siden. Vi kan også minne om de 329 personene (27 europeere) som ble drept i et lignende bombeangrep 3 år tidligere mot en passasjerflyvning fra Montreal til London, og de 47 drepte i bombingen av et fly fra Zürich til Tel Aviv i 1970.

Vi kan minne om de gjentatte og noen ganger blodige flykapringene som rammet Europa på 70- og 80-tallet: 58 døde på flyplassen på Malta i 1985, 34 drept da avgangshallen i Roma ble stormet av væpnede kaprere i 1973, og 19 drepte i et lignende koordinert angrep mot flyplassene i Roma og Wien bare 10 dager senere,

Vi kan minne om de 85 som ble drept i bombingen av togstasjonen i Bologna for 35 år siden – og de 17 drepte på Piazza Fontana i Milan 11 år tidligere, og de 12 på nattoget mellom Roma og Munchen fem år etter det, og alle de andre terrorofrene under «Blyårene» i 70- og 80-tallets Italia.

Vi kan minne om IRAs terrorkrig mot britiske mål, og deres unionistiske motstanderes angrep mot irske mål: I løpet av ett enkelt kalenderår (1974) ble 27 drept av bomber i Dublin, 21 drept i bombingen av to puber i Birmingham, 5 drept i en lignende bombing i Guildford, og 12 drept av en bombe mot en buss med britiske soldater og deres familier.

Vi kan minne om de 12 som ble drept under München-OL i 1972, og de 13 drepte på Oktoberfestivalen i samme by åtte år senere, og de tre drepte i bombingen av et diskotek i Berlin seks år etter det igjen.

Vi kan minne om de 18 drepte i bombingen av en restaurant i Madrid i for 30 år siden, de 21 drepte av bilbomben mot et kjøpesenter i Barcelona to år senere, og de 11 drepte (halvparten av den barn) i en bombing i Zaragoza samme år.

Vi kan minne om de 28 som ble drept av bomben mot et tog fra Strasbourg til Paris i 1961, de 5 drepte i et tilsvarende angrep mot Paris-Toulouse-toget 21 år senere, de like mange i et nytt togangrep året etter (Paris-Marseille), de 8 drepte av en bombe på Orly-flyplassen året etter det igjen, og de totalt 12 drepte i en serie bombeangrep i Paris i 1986.

Det er riktig og berettiget når det nå pekes på faren for en «chilling effect» når enkeltpersoner blir utpekt som terrormål på grunn av sine meninger og standpunkter – men vi skal heller ikke glemme at det bare er 37 år siden Italias eks-statsminister (og daværende leder for regjeringspartiet) Aldo Moro ble kidnappet og drept. Året før ble både den vest-tyske riksadvokaten Siegfried Buback, banksjefen Jürgen Ponto, og BDA-lederen (tyske NHO) Hanns Martin Schleyer, alle drept i løpet av en seksmåneders periode.  Fire år før det ble statsministeren i Francos Spania drept av ETA, og hvem som skjøt Olof Palme på åpen gate i 1986 er fortsatt et mysterium.
Og det har vært mange andre mislykkede attentatforsøk i samme periode: I 1984 var det det bare små marginer som gjorde at Margaret Thatcher unnslapp et bombeattentat under det konservative partiets landsmøte, og andre politiske attentatmål inkluderer Vest-Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer, Frankrikes president Charles de Gaulle, og NATOs militære øverstkommanderende (og senere amerikanske utenriksminister) Alexander Haig.

Og når Europas jøder (meg selv inkludert) føler frykt over nok en gang å bli utpekt som særlige terrormål, så skal vi heller ikke glemme at det er 32 år siden seks personer ble drept i et angrep mot en restaurant i Paris’ jødiske kvarter, samme året som menigheten i Romas største synagoge ble angrepet med håndgranater og automatvåpen. Året før ble to drept i et lignende angrep mot synagogen i Wien, og tre drept i en bilbombe mot synagogen i Antwerpen. Året før det igjen var det kun tilfeldigheter som gjort at «bare» fire personer ble drept i bombingen av en synagoge i Paris. Også før og etter denne kaskaden av terror har jødiske menigheter og personer regelmessig blitt rammet av lavintensitets-angrep – frykten og truslene er noe som alltid har fulgt europeiske jøder, og som ikke ble utryddet med nazismens eller jernteppets fall.

Vi har vært her før

Som historikeren Nils Minkmar skrev sommeren 2011, da hele Europa delte en flik av Norges sjokktilstand over en grusom fredag i juli: «Vi har kjent Anders Behring Breivik lenge. Vi hadde bare glemt ham.»

Hele Europas etterkrigshistorie – da man etter 2. verdenskrigs herjinger og i skyggen av den kalde krigen møysommelig bygget opp et forent, demokratisk og robust Vest-Europa – foregikk mot et bakteppe av uregelmessig, men vedvarende, terror og politisk vold.
Angrepene kom fra venstreekstreme og fra høyreekstreme, fra separatister og fra nasjonalister og fra religiøse ekstremister fra ulike trosretninger – fra IRA og ETA og RAF og OAS og PLO og PFLP og CSPPA og ASALA, fra protestanter, katolikker, muslimer, jøder, sikher, og ikke-troende.
De kom fra ‘etniske europeere’, fra innvandrerbefolkningen, fra personer som reiste til Europa ens ærend for å gjennomføre terroren, og fra personer som gjennomførte sine bombeangrep uten å noen gang sette foten på europeisk jord.
De rettet seg mot innenrikspolitikk, mot utenrikspolitikk, mot konflikter som ikke hadde noen forbindelse med landet som ble rammet, og mot selve samfunnsstrukturen.
De rettet seg mot politikere og andre samfunnstopper, mot soldater og politi, mot minoritetsgrupper, mot symbolmål, og mot tilfeldig sivilbefolkning.

Hele Vest-Europas befolkning – i hvert fall i alle de største landene (Storbritannia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Spania) – måtte leve med denne faren for å bli tilfeldige eller målrettete ofre for terroristene. Og de svarte på denne trusselen med ulike grader av personlig forsiktighet og med forskjellige sikkerhetstiltak (noen berettigede og legitime, andre drakoniske og urimelige overgrep) – men de fortsatte samtidig å leve sine liv, og å arbeide for å bevare og videreutvikle sine åpne, frie, demokratiske og liberale samfunn og velferdsstater.

Denne historikken har selvsagt ikke gjort oss immune eller herdet mot terror eller terrorfrykt – især ikke her i Skandinavia hvor vi har vært relativt forskånet inntil nylig.
Vi skal minnes og æres de døde hver eneste gang vi rammes på nytt av terror, og ta på alvor den frykten for nye angrep som skapes hos både minoritet og majoritet.
Vi skal analysere og erkjenne forskjellene mellom den gang og nå – forskjeller som mange andre er bedre kvalifisert enn meg til å abstrahere og analysere.
Vi skal være «mer demokratiske, men aldri naive» – noe som også betyr å debattere åpent om hvilke tiltak, forholdsregler og innstramninger som det er nødvendig og forholdsmessig å innføre i møte med dagens trusselbilde.
Vi skal føre en iherdig kamp – med både ord og maktmidler – mot terrorismens ideologier og organisasjoner, og vi skal konfrontere de som bevisst eller ubevisst legitimerer deres aktiviteter.

Men når terrorfaren truer med å oversvømme nyhetsbildet og samfunnsdebatten, og når toneangivende meningsbærere forteller oss at vi står ved (eller allerede har passert) et europeisk tidsskille, så skal vi også huske at vi har vært her før. At bomber, skytinger, attentater og terror har vært del av Vest-Europas nære historie i fredstid, og at også vi selv – eller våre foreldre og besteforeldre – har måttet gjennomleve, utholde og besvare trusselen om slike grusomheter, og likevel bygget opp det samfunnet som det nå er vår tur til å beskytte og forsvare.

Etter tredve år er allting glemt?

Er det en kollektiv historieforglemmelse etter et relativt fredelig og historieoptimistisk intermezzo mellom 1989 og 2001 (da Europa ble forent under en demokratisk paraply, pilene pekte oppover, og selv statsvitere trodde på «historiens endelikt» med et positivt fortegn) som har skapt denne forestillingen om at vi nå har gått inn i en historisk unik ny æra av terrorfare?
Er det en konsekvens av dagens teknologiske medievirkelighet, der drapshandlinger som tidligere ville kun bli referert på kveldsnyhetene og i morgendagens aviser, nå fyller alle tradisjonelle og sosiale medier 24/7?
Er det enkelte aktører som av ideologiske og politiske grunner ser seg tjent med å hausse opp et ahistorisk bilde av at vi beveger oss inn i ukjent farvann som utgjør et brudd med all (moderne) erfaring?

Jeg vet ikke, og har verken nok kompetanse eller nok tiltro til egne analytiske evner til å forsøke meg på noen konklusjon utover det lettvinte «Sannsynligvis litt av alle disse». Men uansett grunner og årsakssammenhenger for hvordan debatten og mediebildet har utviklet seg dit vi er i dag: Neste gang nyhetsstrømmen flommer over av dagens terror (med alle sine detaljer, advarsler, formaninger og fordømmelser), så ta noen minutter til å tenke tilbake på vår egen nære historie (enten den er selvopplevd eller du må spørre dine foreldre/besteforeldre), og ta lærdom av hvordan datidens Europa håndterte den stadige trusselen om voldelige angrep og vilkårlig død, og hvordan de valgte å leve sine liv i møte med terrorens damoklessverd. Vi bør bruke deres feiltrinn og overtramp som rettesnor for hva vi ikke bør gjøre, og samtidig følge deres eksempel der hvor man lyktes i å opprettholde en fungerende rettsstat og sivilsamfunn på tross av trusler og terrorfrykt.

Og fremfor alt bør vi la historien være en motvekt mot de mest apokalyptiske spådommene om at dagens terrortrussel vil rive i stykker hele vår europeiske samfunnsorden og levesett. Vi skal være årvåkne, realistiske, vaktsomme og innbitte – men det er verken naivitet, unnfallenhet, eller bagatellisering av ofrenes lidelser, å si at dersom det er noget hvorom en vilde si: «Se, dette er nytt og uten noen historisk parallell» – så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

.

Les også: «Gåten Breivik» og andre terrorister