Terror i historieløshetens tid

Innlegget er også publisert på Dagbladet Meninger.

Norge, Skandinavia og Europa er rystet på nytt etter terroren i København. Parallellene til forrige måneds angrep i Paris er nærmest overtydelige, og det snakkes om at vi er på vei inn i (eller allerede inne i) en ny epoke av konstant terrorfare – uforutsigbar i tid og sted, men samtidig så deprimerende forutsigbar i mål, motivasjon og visshet om at det vil komme nye angrep.

Politikere, medier og samfunnsdebattanter er allerede i full gang med å debattere hvordan våre samfunn vil bli påvirket og endret av at «terroren rykker nærmere» (som opptil flere medier formulerte det, til adskillig knurring fra sosiale medier-brukere (og VGs Anders Giæver) som påpekte at den vitterlig har vært her allerede).
Det er både naturlig, riktig og nødvendig at slike terrorangrep blir grundig dekket i mediene, især når det rammer et fredelig naboland. Og selvsagt skal vi identifisere og snakke om de aspektene ved dagens sikkerhetssituasjon og trusselbilde som skiller seg fra tidligere perioder – og vi skal diskutere både hvilke konsekvenser dette kan få og hvilke det bør få.

Men når det sprer seg en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder uten moderne sidestykke – når Jyllands-Posten snakker på lederplass om «En ny slags krig» og slår fast at terroren i København «[er] med til at markere et før og efter«, og også folk på motsatt side av det politiske spekteret kjenner det «som et mørke senker seg over Skandinavia» – når det til tider virker som den eneste politiske skillelinjen er hvordan vi skal håndtere dette radikalt endrede trusselbildet: Da kan det være på tide å ta et skritt tilbake, og minne om hva kontinentet har gjennomlevd for 50, eller 40, eller 30 år siden. Les videre

Reklamer