Terror i historieløshetens tid

Innlegget er også publisert på Dagbladet Meninger.

Norge, Skandinavia og Europa er rystet på nytt etter terroren i København. Parallellene til forrige måneds angrep i Paris er nærmest overtydelige, og det snakkes om at vi er på vei inn i (eller allerede inne i) en ny epoke av konstant terrorfare – uforutsigbar i tid og sted, men samtidig så deprimerende forutsigbar i mål, motivasjon og visshet om at det vil komme nye angrep.

Politikere, medier og samfunnsdebattanter er allerede i full gang med å debattere hvordan våre samfunn vil bli påvirket og endret av at «terroren rykker nærmere» (som opptil flere medier formulerte det, til adskillig knurring fra sosiale medier-brukere (og VGs Anders Giæver) som påpekte at den vitterlig har vært her allerede).
Det er både naturlig, riktig og nødvendig at slike terrorangrep blir grundig dekket i mediene, især når det rammer et fredelig naboland. Og selvsagt skal vi identifisere og snakke om de aspektene ved dagens sikkerhetssituasjon og trusselbilde som skiller seg fra tidligere perioder – og vi skal diskutere både hvilke konsekvenser dette kan få og hvilke det bør få.

Men når det sprer seg en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder uten moderne sidestykke – når Jyllands-Posten snakker på lederplass om «En ny slags krig» og slår fast at terroren i København «[er] med til at markere et før og efter«, og også folk på motsatt side av det politiske spekteret kjenner det «som et mørke senker seg over Skandinavia» – når det til tider virker som den eneste politiske skillelinjen er hvordan vi skal håndtere dette radikalt endrede trusselbildet: Da kan det være på tide å ta et skritt tilbake, og minne om hva kontinentet har gjennomlevd for 50, eller 40, eller 30 år siden. Les videre

Reklamer

Aldri har avisens statistikk-gjengivelser vært svakere

Nordlys og InFact har gjennomført nok en meningsmåling over folks meninger om OL i Oslo i 2022, og har (til førstnevntes store glede) funnet at Ja-oppslutningen har sunket ytterligere siden deres forrige måling og er helt nede på 29,2% Så ivrige er de etter å formidle dette budskapet at de like godt smeller til med overskriften:

Aldri har OL-støtten vært svakere

og underbygger dette i artikkelen med sitat fra InFacts fagsjef Knut Weberg:

– Dette er første gang i noen OL-måling at oppslutninga på landsbasis er under 30 prosent. Det går ikke voldsomt nedover, men jevnt og trutt, sier han.

Men denne opplysningen (som også gjentas i VGs overskrift om samme sak) skurrer ganske kraftig for de av oss som husker Bergens Tidende sin måling (bare én uke tidligere), der oppslutningen om OL var helt nede på 26% Les videre

N’indignez vous pas!

Variasjoner over Harold Macmillans gamle slagord «You’ve never had it so good» har lenge vært en gjenganger i norsk politisk debatt, men budskapet kan sjelden ha vært fremført på en grellere og mer bombatisk måte enn fra Aftenpostens Lars Magne Sunnanå i forbindelse med «Min stemme 2013»-kampanjen:

Så før noen forteller deg noe annet de neste valgukene: vi har nesten ikke grunn til å klage.

For de fleste av oss ligger alt til rette for en livsreise på første klasse.

Våre forfedre har bygget et femstjerners hotell, og vi har sjekket inn.

Resten av artikkelen fortsetter i samme spor: Vi lever i et av verdens beste land og vi bør alle vise takknemlighet for det og yte vår skjerv ved å stemme frem de politikere som vi mener er best skikket til å videreføre oppgaven.

Og hvis vi ser på det store bildet, så har Sunnanå selvfølgelig rett. I de aller fleste indikatorer for et lands velstand og velferd er Norge i verdenstoppen, og gjennomsnittsnordmannen har det langt bedre – for ikke å si uten sammenligning bedre – enn mange, mange andre her i verden. Og når man skal trekke frem de manglene som eksisterer er det viktig å miste dette av syne.

Men når Sunnanå fremfører dette som en generell «ikke klag!»-formaning, er det (minst) to ting som blir veldig galt: Les videre

Kun i Norge (samt 42 andre land)

Tomm Kristiansen har en lengre artikkel i onsdagens Aftenposten om….vel, Norge og verden. Artikkelen er såpass vidtfavnende og høytflyvende at jeg ikke skal forsøke meg på noen dekkende kommentar, men nøyer meg (min vane tro) med å henge meg opp i et par enkeltsetninger.

For når Kristiansen skal forklare hvor unikt Norge er i verdenssammenheng, bærer det etterhvert riktig galt av sted:

Norge er for øvrig det eneste land jeg kjenner hvor det er viktig for den politiske eliten å demonstrere at den ikke er opphøyd. At de er akkurat som før, og liker det samme som alle andre. Det er det motsatte som er normalt. (…) Det er bare her hos oss det rykker i foten når ordføreren reiser på business class og vil bruke kollektivfeltet.

Les videre