Oppblåste oljeandels-tall

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Manifest Tidsskrift.

I en kommentar i Nordlys i januar, tar Tone Angell Jensen et oppgjør med «det grønne skiftet», som hun kaller «en politisk korrekt floskel«. Angell Jensen spør om «vi har råd til å skrote ei næring som bidrar med nesten 70 prosent av de samlede skatte og avgiftsinntektene til statskassen«.

Som kilde til denne mildt sagt forbløffende påstanden, viser hun til en artikkel i VG tidligere samme uke, der man forteller leserne «Så mye tjener vi på oljen«, med utgangspunkt i utregninger fra forskningsinstituttet Iris over «hvilke skatter og avgifter ulike sektorer bidrar med til statskassen«.

Forskernes oversikt sammenligner «direkte inntekter til statskassen» fra ulike næringssektorer (med oljeindustrien som den suverent største, etterfulgt av finans og varehandel), men i VGs gjengivelse er dette blitt til en totaloversikt over alle statlige inntekter:

«Samlet bidrar petroleumsindustrien med 68,7 prosent av de samlede skattene- og avgiftene [sic] i Norge, som i 2015 var på 245,7 milliarder kroner.«

Først i en faktaboks lengre ned i artikkelen (og med veldig liten skrift på VGs søylediagram over ulike sektorer) presiseres det at dette slettes ikke utgjør «68,7 prosent av de samlede skattene og avgiftene i Norge«:

• Tallene viser utlignet selskapsskatt fra selskap i de ulike næringene + miljøavgifter fordelt på de ulike næringene.
• For petroleum vises også SDØE-inntekter + produksjons- og arealavgifter.
• Avgifter som betales av «vanlige folk», er ikke med.

Når man sammenligner epler og oljeplattformer, er det gitt på forhånd hvem som blir størst

For det første inkluderer altså totalen for oljeinntekter vesentlige komponenter som ikke er til stede for de andre næringene. For produksjons- og arealavgiftene kan man si at dette er rimelig og uproblematisk, ettersom disse avgiftene er analoge til miljøavgiftene som alle næringer betaler i større eller mindre grad.

Men over halvparten (92,7 milliarder i 2015) av totalen for statens oljeinntekter utgjøres av «SDØE-inntekter», dvs. statens «direkte økonomiske engasjement» i sektoren. Dette er altså penger som ikke kommer i form av skatter eller avgifter (i hvert fall ikke formelt sett), men simpelthen ved at staten (gjennom Petoro) har store eierandeler i ulike norske oljefelt, og dermed får en tilsvarende andel av overskuddet fra salg av olje fra disse feltene – akkurat på samme måte som BP eller Shell mottar 20% av inntektene fra et felt der de har en 20% eierandel.

Det er forsåvidt helt rimelig og korrekt å inkludere disse inntektene i totalen, hvis man skal vurdere hva oljevirksomheten som helhet innbringer for staten. Men når man skal sammenligne med inntektene fra andre næringer, må man i hvert fall være bevisst at staten har valgt en helt annen eierskaps- og inntektsmodell her enn i alle andre sektorer. Hvis staten hadde hentet ut direkte inntekter fra f.eks. byggenæring eller fiskeeksport på samme måte, kunne sammenligningen sett vesentlig annerledes ut. Men dette blir overhodet ikke berørt eller forklart i VGs artikkel (med mindre man både leser faktaboksen og vet at forkortelsen SDØE handler om direkte eierinntekter og ikke en eller annen obskur særavgift).

Alle andre skatter og avgifter er fullstendig utelatt

For det andre er det en hel mengde poster – som utgjør størsteparten av statens årlige inntekter – som overhodet ikke er med i denne utregningen. Statens samlede inntekter i 2015 var beregnet til over 1300 milliarder kroner – men like fullt prestererer altså VG (og Nordlys) å skrive at «de samlede skattene og avgiftene i Norge [var i 2015] på 245,7 milliarder kroner» – som om den (omtrentlige) billionen man tjener på bl.a. inntektsskatt, formueskatt, arbeidsgiveravgift, moms, og diverse andre avgifter, ikke eksisterte. (Inntekter fra aksjeutbytte og andre pengeplasseringer – inklusive i oljesektoren – er heller ikke med i regnestykket.)

Først langt nede i faktaboksen kommer det en særdeles halvhjertet og bortgjemt opplysning om at «Avgifter som betales av «vanlige folk», er ikke med.» Ikke bare er dette en åpenbart utilstrekkelig rettferdiggjøring av at artikkelen innledes med kategorisk usanne tall, men heller ikke denne korrigeringen er korrekt.

For det første har Iris-tallene også utelatt en mengde avgifter som betales av bedrifter og ikke «vanlige folk» – fremfor alt arbeidsgiveravgift, men også el-avgift, bensinavgift, merverdiavgift (der hvor bedrifter opptrer som som sluttbruker og ikke kan avskrive/motregne sine momsutgifter), og diverse andre avgifter.

Å putte alle statens inntekter fra personskatt i sekkeposten «betales av «vanlige folk»«, er også mildt sagt upresist, når f.eks. de 5-6% rikeste betalte tilsammen 125 milliarder i personskatt i 2015.

Hadde man tatt med alle disse andre postene, ville selvsagt totalsummen for oljeindustriens bidrag blitt høyere enn de 169 milliardene Iris opererer med – både som følge av de ekstra avgiftene de betaler, aksjeutbytte, og de personskatteinntektene som alle de oljeansatte bidrar med. Men ettersom de oljeansatte bare utgjør et lite mindretall av den totale arbeidsstyrken, vil andelen av oljas bidrag til det totale statsbudsjettet bli langt, langt lavere enn de absurd skyhøye 68,7 % som VG/Nordlys opererer med.

Finansavisen fulgte opp Iris-beregningene med å forsøke å gjøre sine egne anslag for oljeindustriens totalbidrag (20/1, ikke på nett), og kom (med litt andre premisser enn Iris, der de bl.a. inkluderer utbytte fra Statoil) til at petroleumsinntektene inkl. skatt fra ansatte utgjør 15,9% av de totale statlige skatte- og avgiftsinntektene. (Dette utelater leverandørindustrien og antar at gjennomsnittslønnen er den samme for denne sektoren som for landet som helhet, men inkluderer samtidig alle former for oljerelaterte jobber – deriblant taxisjåfører i Stavanger.)

Tallene kan være meningsfylte og relevante, men premissene må klart defineres

Også disse nedjusterte tallene er selvsagt et imponerende og vesentlig bidrag til statskassen (både i absolutte tall og i prosentandel) fra én enkelt industri. Og også sammenligningen med andre næringssektorer, kan være relevant for å illustrere at det vil være urealistisk (eller i beste fall svært krevende) å skulle erstatte oljeinntektene bare ved å forflytte arbeidskraft, kompetanse og ressurser over til andre sektorer. I denne sammenhengen er bortfallet av SDØE-inntekter også klart relevant å ta med – så lenge man er oppmerksom og bevisst på at disse pengene stammer fra direkte eierskap og ikke fra skatte- og avgiftssystemet.

Slik sett er det legitimt når oljeminister Søviknes bruker VG-artikkelen til å illustrere størrelsen på oljeinntektene ved å påpeke at de tilsvarer f.eks. 2/3 av statens årlige overføringer til kommunene. (Derimot er det temmelig misvisende når han snakker som om store deler av kommunale tjenester ville bli rasert ved et bortfall av oljeinntekter – dette ville selvsagt bli fordelt utover ulike budsjettområder, selv om de forsvant over natten.)

En opplyst debatt forutsetter noenlunde korrekt bruk av tall

Men hvis vi skal ha noe håp om å føre en tilnærmelsesvis opplyst og faktabasert offentlig debatt om disse temaene, er man nødt til å forholde seg til de korrekte tallene – og ikke blåse opp en allerede vesentlig post til fullstendig overdrevne nivåer, ved å presentere prosentandeler for ett avgrenset område som om de gjelder for hele statsbudsjettet, og fortelle leserne horribelt «alternative» fakta om at oljen står for over to tredjedeler av nasjonens totalinntekter.

Da holder det selvsagt ikke at VG presiserer dette i en bortgjemt faktaboks langt nede i artikkelen, når man innleder artikkelen med en uforbeholden og kategorisk feilaktig påstand (og også ‘presiseringen’ er av det temmelig upresise og mangelfulle slaget).

At dette ikke er godt nok, illustreres også effektivt av at Angell Jensen slett ikke har fått med seg presiseringen, men isteden ukritisk gjengir at petroleumsinntektene utgjør «nesten 70 prosent av de samlede skatte og avgiftsinntektene til statskassen» (uten at noen av presiseringene har kommet med i hennes artikkel). Strengt tatt burde man kunne forvente at en erfaren kommentator/eksredaktør selv klarer å fange opp at dette prosenttallet er så virkelighetsfjernt at det må være noen feilaktige premisser inne i bildet – men når hun ikke gjør det, kan man ihvertfall ikke anta at en tilfeldig VG-leser vil klare å skjønne dette.

– – –

I tillegg til denne helt vesentlige og grunnleggende feilinformasjonen, er det også et par andre ting å sette fingeren på i disse artiklene:

VGs artikkel ledsages av et søylediagram som viser alle de ulike næringssektorer, med olja som den suverent største, og med «øvrige næringer» som den nederste og minste søylen.

Men hvis vi leser tallene som hører til hver sektor, ser vi umiddelbart at «øvrige næringer» står oppført med 8,2 milliarder i året – langt mer enn mange andre sektorer som har fått større søyler.

Ved nærmere ettersyn ser vi at det også er andre søyler som ikke stemmer med tallene – f.eks. når «eiendom» og «teknisk tjenesteyting» har nesten identiske søyler, selv om tallene tilsier at «eiendom» burde være dobbelt så høy.

Forklaringen viser seg å være at søylene er ordnet i nedadgående rekkefølge for samtlige sektorer – mens navnene (og de tilhørende tallene) har plassert «øvrige næringer» helt sist (slik man ofte gjør – men da må man selvsagt passe på at den riktige søylen følger med). Dermed har halvparten av navnene/tallene havnet i utakt med søylene.

Det overordnede budskapet i grafikken blir selvsagt ikke påvirket av dette, ettersom alle søylene er korrekte isolert sett. Men det forteller noe om fraværende kvalitetskontroll av grafikken, når man ikke klarer å fange opp et så åpenlyst misforhold mellom tall og søyler.

.
I Angell Jensens Nordlys-kommentar forsøker hun å bruke Google for underbygge hvor mange der er som fremmer det synet hun polemiserer mot:

Googler man setningen “la olja ligge”, kommer det opp over to millioner resultater, hvilket viser hvor utbredt denne tankegangen er. Her er alt fra natur og miljøvernorganisasjoner til private investorer som har egeninteresser i ikke-fossil energi.

For det første er slike «X gir Y treff på Google»-argumenter grunnleggende forfeilede, ettersom totaltallene bare bygger på et anslag som ofte vil være milevis fra det korrekte tallet.

I dette tilfellet har Angell Jensen i tillegg åpenbart søkt på ‘la olja ligge’ uten anførselstegn (et søk med anførselstegn, altså på det eksakte uttrykket, gir massivt færre treff). Dermed ender man opp med alle mulige artikler som inneholder en eller annen kombinasjon av disse tre ordene – for eksempel artikkelen «Slik steker du perfekt biff» (la den gjerne ligge lenge i stekeolje) eller Wikipedia-artikkelen om Los Angeles (som forkortes LA og var en oljemetropol på 1920-tallet)