Oppblåste oljeandels-tall

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Manifest Tidsskrift.

I en kommentar i Nordlys i januar, tar Tone Angell Jensen et oppgjør med «det grønne skiftet», som hun kaller «en politisk korrekt floskel«. Angell Jensen spør om «vi har råd til å skrote ei næring som bidrar med nesten 70 prosent av de samlede skatte og avgiftsinntektene til statskassen«.

Som kilde til denne mildt sagt forbløffende påstanden, viser hun til en artikkel i VG tidligere samme uke, der man forteller leserne «Så mye tjener vi på oljen«, med utgangspunkt i utregninger fra forskningsinstituttet Iris over «hvilke skatter og avgifter ulike sektorer bidrar med til statskassen«.

Forskernes oversikt sammenligner «direkte inntekter til statskassen» fra ulike næringssektorer (med oljeindustrien som den suverent største, etterfulgt av finans og varehandel), men i VGs gjengivelse er dette blitt til en totaloversikt over alle statlige inntekter:

Les videre

Å hjelpe dem her eller hjelpe dem der?

(For ordens skyld: Dette er et av de innleggene hvor jeg beveger meg utenfor fagfeltene jeg strengt tatt har greie på. Jeg tror poengene i innlegget skulle være såpass basale at fremstillingen min er korrekt – men leserne får gjøre sin egen vurdering av argumentene, og gjerne korrigere meg dersom det er momenter jeg har misforstått eller oversett.)

Etter at mange av oss egentlig trodde at debatten om hvor og hvordan man best skal hjelpe Syria-flyktingene var opp og avgjort i vår, har Frp satt diskusjonen på dagsordenen igjen nå i valgkampen. Et fryktinngytende antall regnestykker har blitt stilt opp, og det har blitt påpekt at mange av dem igjen er villedende fordi de sammenligner epler og pærer – for eksempel ved at man sammenligner livsløpsutgifter i Norge med årlige utgifter i nærområdene, eller sammenligner totalutgifter i Norge med delutgifter i nærområdene.

Hvilke konkrete poster som inngår i utregningen (rene etableringskostnader, offentlige ytelser inntil man kommer seg i arbeid, nødvendig utvidelse av offentlige tjenester og infrastruktur) varierer også fra regnestykke til regnestykke. I tillegg til de rene målbare utgiftene for stat og kommune, vil det å ta imot ekstra flyktninger også medføre økt press på andre begrensede ressurser som boliger, arbeidskraft for å levere tjenester, etc.

Men samtidig er det også en samfunnsøkonomisk fordel sett med norske øyne (som sjelden blir nevnt) ved innenlands utgifter: Alle pengene stat og kommune bruker innenlands går inn i den norske økonomien, med de fordeler det innebærer. Les videre