Manglende evne til å skille mellom ulike typer av tvungent psykisk helsevern

En stadig gjenganger i medias dekning av reglene for alvorlig psykisk syke kriminelle (som f.eks. i denne to år gamle NRK-artikkelen, som idag er løftet frem igjen på førstesiden), er at man snakker om de strenge kriteriene for at noen kan «dømmes til tvungent psykisk helsevern» – men totalt unnlater å forklare for leseren at å «dømmes til tvungent psykisk helsevern» slett ikke er det samme som å «være underlagt tvungent psykisk helsevern» (to begreper som enhver person uten detaljkunnskap selvsagt vil ta for gitt at er fullstendig synonyme).

«Tvungent psykisk helsevern» (TPH) er det juridiske fellesbegrepet for alle former for tvangsbehandling av psykiatriske pasienter. Dette kan innebære døgnopphold i institusjon (med eller uten mulighet til permisjon), men kan også inkludere pasienter som bor hjemme hos seg selv, men som er nødt til å møte til regelmessige tidspunkter på sykehus/DPS, og/eller som er nødt til å ta de medisiner som legen har foreskrevet. TPH kan besluttes på to måter – enten av domstolene, gjennom straffelovens § 44, eller av helsevesenet gjennom psykisk helsevernlovens § 3-3.

For at domstolene skal kunne idømme TPH for en person som er tiltalt for en kriminell handling, kreves det ikke bare at den tiltalte skal ha en «alvorlig sinnslidelse» (et juridisk begrep som i praksis er synonymt med å være psykotisk, og som automatisk medfører strafferettslig utilregnelighet etter dagens lovverk) – forbrytelsen må også være ‘alvorlig’, og det må dessuten foreligge gjentakelsesfare for alvorlige forbrytelser. Dette har – legitimt – blitt problematisert gjentatte ganger av mediene, som har spurt om terskelen for at domstolene kan reagere mot slike personer er for høy, og om de burde ha mulighet til å idømme TPH også der hvor gjentakelsesfaren er mer usikker (men potensielt svært alvorlig), eller der hvor personen systematisk begår mindre alvorlig kriminalitet. (Rieber-Mohn-utvalget har foreslått å utvide denne adgangen noe.)

Men det som mediene nesten aldri nevner i denne forbindelse (tvert imot impliserer de som oftest det motsatte) er at det er mye lavere terskel for at helsevesenet skal kunne fatte vedtak om TPH. Hovedkriteriet – at pasienten må være psykotisk – er det samme, men utover det kan helsevesenet tvangsinnlegge dersom pasienten oppfyller ett av to tilleggskriterier:

Enten «farekriteriet»

[Pasienten] utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

som altså skiller seg fra straffelovens bestemmelser både ved at det ikke behøver å foreligge noen faktisk utøvd vold (det er tilstrekkelig at behandlerne mener det er nærliggende fare for fremtidig vold) og ved at også personer som utelukkende er til fare for seg selv (ved selvskading, selvmordsfare, eller bare fraværende evne til å kunne ivareta sine egne helt grunnleggende behov) kan tvangsinnlegges, uten at de behøver å være til fare for andre.

Eller «behandlingskriteriet«:

[Pasienten] får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret [dersom vedkommende ikke tvangsinnlegges]

som altså åpner for at også pasienter som ikke er til fare for seg selv eller andre, fortsatt kan tvangsinnlegges dersom sykehuset vurderer at dette er tvingende nødvendig for behandlingen.

I psykisk helsevernloven er det altså ingen domstol som er involvert i beslutningen overhodet – det kreves kun to leger (som må tilhøre to ulike institusjoner) for å fatte beslutningen om TPH. Pasienten kan klage til sykehusets kontrollkommisjon for at de skal vurdere gyldigheten av tvangsvedtaket, og kan også i ytterste konsekvens bringe saken inn for tingretten og kreve at de skal oppheve tvangen – men også i denne situasjonen vil domstolen forholde seg til psykisk helsevernlovens bestemmelser og kriterier, og kan/skal opprettholde tvangsvedtaket også der hvor kun behandlingskriteriet og ikke farekriteriet er oppfylt.

Det overveldende flertallet (ca. 90%) av tilfeller av TPH i Norge gjøres gjennom helsevesenet, og gjelder altså personer som aldri har vært gjennom rettsvesenet ifm. innleggelsen, og som normalt heller ikke har begått noen straffbar handling. Av disse igjen er det om lag halvparten som blir innlagt på farekriteriet (alene eller i kombinasjon med behandlingskriteriet), mens den andre halvparten altså ikke har blitt vurdert å utgjøre noen (nærliggende) fare for verken seg selv eller andre, men likevel er blitt tvangsinnlagt (eller tvangsmedisinert uten å være innlagt) kun ut fra begrunnelsen at det er påkrevet for å gjennomføre nødvendig behandling.

Det burde være unødvendig å forklare at det er særdeles uheldig når mediene gjennomgående snakker om «dom til tvungent psykisk helsevern» og de tilhørende bestemmelsene som om dette var dekkende for alt tvungent psykisk helsevern, når det i realiteten bare utgjør en liten brøkdel av TPH. I NRKs siste artikkel har man gått ett skritt lenger enn dette igjen, og presenterer en faktaboks med tittelen «Fakta om tvungent helsevern» (uten noe forbehold om at disse faktaene kun gjelder ved dom til TPH), der det blant annet står:

Personen kan overføres til tvungent helsevern når det anses nødvendig for å verne samfunnet. Vilkårene er at personen har begått en alvorlig forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet, og at man anser at det er fare for gjentakelse.

Her fortelles altså leseren – helt entydig og utvetydig, og samtidig helt feilaktig – at det er en betingelse for alt tvungent psykisk helsevern at pasienten har begått en alvorlig forbrytelse og utgjør en risiko for å gjøre det samme på nytt.

I de siste årene har det nesten blitt et mantra i medier og offentlighet at man må redusere stigmaet omkring psykisk sykdom, og at alle må ha mulighet til å stå frem åpent med sin psykiske sykdomshistorikk. Men samtidig som mediene fremfører dette budskapet, formidler de samtidig en forestilling om at «tvungent psykisk helsevern» er noe som utelukkende kan anvendes mot svært farlige syke. Enhver person som stoler på medienes «faktainformasjon», og som får vite at hans bekjente Torbjørn har vært (eller er) under tvungent psykisk helsevern, vil da selvfølgelig trekke den logisk gyldige slutningen at dette betyr at Torbjørn ikke bare har vært vurdert som farlig for andre, men også at Torbjørn må ha faktisk begått en alvorlig voldsforbrytelse for at han kan tvangsinnlegges.

Hvis mediene faktisk mente alvor med sine festtaler om å redusere stigma omkring psykisk sykdom, burde man kunne forvente, som et absolutt minimum, at de sørget for å ikke selv spre feilinformasjon som bidrar til at tusenvis av pasienter (folk som aldri har vært utgjort noen fare for andre personer, selv om de kanskje har strevd med selvmordstanker eller selvmordsforsøk) blir stemplet som (tidligere) farlige voldsforbrytere. Frykten for en mulig tvangsinnleggelse er allerede noe som holder mange personer tilbake fra å søke hjelp med selvmordstanker eller andre problemer, og mange tidligere tvangsinnlagte opplever at deres opprinnelige problemer nå ledsages av traumer fra innleggelse. Det minste mediene bør gjøre, er å sørge for at en tvangsinnleggelse ikke også fungerer som et kainsmerke som får omverden til å anta at denne personen må pr. definisjon ha vært særlig farlig,  ettersom myndighetene fant grunn til å plassere ham under tvungent psykisk helsevern.

 

Tilbake til samleside for korreksjoner til medias dekning om rettspsykiatri