Nesten i mål?

Siden vi nærmer oss en lite hyggelig toårsdag, sparker jeg i gang bloggen med å republisere en artikkel jeg skrev på denne tiden i fjor, da rettsforhandlingene i 22. juli-rettssaken var avsluttet og vi satt og ventet på tingrettens dom.

———-

Så var 10 uker med rettsak kommet til ende, og det gjenstår – forhåpentligvis – bare å vente på tingrettens dom. 10 uker der altfor store deler har gått med til ideologi, psykiatri og hvor flink Breivik var til å spille World of Warcraft. Jo da, en viss «folkeopplysning» om det ideologiske bakteppet for terrorhandlingen var både en ønskelig og riktig del av en slik rettssak, men 12-15 vitner (litt avhengig av hvordan man regner) over 4-5 rettsdager, på toppen av 10 måneders samfunnsdebatt om temaet? Vel neppe.    

Men om den ideologiske belysningen kan puttes i kategorien «overdrevent mye av et godt tiltak», så er det svært vanskelig å finne samme begrunnelse for den nitidige gjennomgangen av terroristens historikk, motivasjoner og atferd. Sjelden eller aldri kan en massemorder ha fått anledning til å føre så mange «karaktervitner», og sjelden eller aldri kan retten ha blitt nødt til å bivåne at ikke bare den tiltaltes egen advokat, men også politivitner, professorer, helsepersonell og bistandsadvokater forklarer seg om hvor høflig, arbeidssom og sammenhengende drapsmannen fremstår. Hvor mange terrorister har fått anledning til å føre et kobbel av ekspertvitner for å greie ut om utbredelsen av den ekstreme ideologi han bekjenner seg til – og det med en klokkeklar juridisk begrunnelse om at dette er direkte relevant for de spørsmål som retten skal ta stilling til? Og likevel – så selsomt et skue det enn har vært, så var det likevel det suverent minste av to onder. Fordi alternativet hadde vært at norsk rettsvesen skulle ha behandlet den alvorligste straffesaken siden krigen med grunnlag i en sakkyndigrapport som mangler enhver faglig eller metodisk holdbarhet. En rapport der det er paranoia å lure på om PST overvåker terrorplanlegging, depersonalisjon å uttale seg på vegne av meningsfeller, og psykotisk grandiositet å lyve på seg allierte for å fremstå som mer skremmende. Satt opp mot dette håpløse alternativet er de siste ukene tross alt en liten pris å betale. Konspirasjonsteorikerne har allerede laget seg sine byggverk ut fra det faktum at Breivik klarte å forflytte seg fra Oslo til Utøya på halvannen time. Hva ville de ikke kunne konstruert dersom han skulle bli funnet uskikket til å sone i fengsel ut fra at han sier at han er kjempeflink til å lese folks kroppsspråk, og at han ikke kjøpte nye klær på fem år?

Nå er det bare å håpe at dommerne har mot og integritet til å falle ned på en korrekt konklusjon. I så måte fikk de betydelig drahjelp av dr. Sørheim, som i sitt eget vitnemål gikk forbausende langt i å underkjenne bevisverdien av sin egen rapport. Hvordan skal man ellers tolke Sørheims gjentatte innrømmelser av at «Vi har ikke kunnskap om hvordan terrorister eller høyreekstreme oppfører seg»? Det er selvfølgelig en ærlig sak å ikke kjenne særlig til dette, og man kan sikkert like fullt gjøre en god jobb som rettspsykiater i ‘lille, fredelige Norge’ – inntil den dagen da slik kompetanse plutselig blir høyst nødvendig.

En ballistikkekspert klarer seg helt fint i det daglige med kjennskap til moderne våpen og ammunisjon – men i den ene drapssaken der drapsvåpenet er en antikk pistol fra 1700-tallet, bør man hente inn en med spesialkompetanse på dette. Skal man granske en trafikkulykke på vei, så trenger man i utgangspunktet ikke kompetanse på snøskutere – med mindre det faktisk ligger en ramponert snøskuter i grøfta. Og rettspsykiatere klarer seg stort sett fint uten terrorismekompetanse – inntil den dagen da de faktisk skal vurdere sinnstilstanden til en terrorist!

Denne tanken ser imidlertid ikke ut til å ha streifet dr. Husby, som mente at det å hente inn denslags kompetanse ville vært like absurd som å hente inn teologer for å vurdere en mann som mente han var Jesus. En mer nærliggende sammenligning ville heller vært å sette seg litt inn i religionen til en kristen som manifesterte uforståelig tungetale, eller en hindu som hardnakket insisterte på at var blitt reinkarnert et antall ganger. Det meste tyder imidlertid på at begge disse personene straks ville bli gitt en psykosediagnose av doktorene Husby og Sørheim.

Husby og Sørheim har nemlig påberopt seg sitt Columbi egg: de har overhodet ikke sett på Breiviks ideologi, men kun på de «vrangforestillinger» som han har omkring sin egen rolle. La oss i denne omgang se bort fra det ubestridelige faktum at deres egen rapport vurderer alle mulige av terroristens ideologiske oppfatninger som ‘psykotiske/grandiose vrangforestillinger’ (deriblant at han omtaler nordmenn som ‘folket mitt’ og at han «mener at historien om invasjonen av Serbia er ‘forvrengt’ i media» (s. 110 i rapporten)). La oss bare ta for oss det som Husby/Sørheim la frem i retten som Breiviks «kjernevrangforestilling»: «Han skal berge oss alle fra undergang i en kamp mellom det gode og det onde. Han har et ansvar og kall til å bestemme hvem som skal leve og dø. Ansvaret er forankret i en overordnet posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon.» Problemet (eller, ett av mange problemer) med denne tilnærmingen er at denne ideen hos ABB åpenbart ikke er ‘løsrevet fra det ideologiske’. Som det ble gjentatt til det kjedsommelige – men akk så nødvendige – i rettsalen, så er denne «retten og plikten til å bestemme hvem som skal leve og dø» en ‘rett’ som enhver terrorgruppe enten implisitt eller eksplisitt vil tilta seg. I Breiviks tilfelle er den ideologiske forankringen imidlertid enda klarere. Ikke bare er denne gruppe-kategoriseringen av mennesker (med tilhørende kriterier for hvem som har rett til å leve eller ikke) sentralt i store deler av voldelig høyreekstremisme, men det er også et helt sentralt ideologisk standpunkt at dette «mandatet» ikke behøver å komme fra noen overordnet myndighet, men tvert imot at også de marginaliserte grupper eller enkeltpersoner som Kjenner Sannheten har en selvstendig rett til å fatte slike avgjørelser og sette dem ut i livet. Å trekke frem nettopp dette som kroneksemplet på ABBs ikke-ideologisk baserte vrangforestillinger blir omtrent som å si at «Jeg har overhodet ikke vurdert observandens muslimske/jødiske religion. Jeg har kun stilt diagnosen ut fra hans innbitte motvilje mot å spise svinekjøtt.» Den bisarre besynderlige argumentasjonen om at det psykotiske trekket er at ABB tillegger seg selv denne statusen, blir tilsvarende meningsløs innenfor et høyreekstremt univers der enhver ‘rettferdig kriger’ anses å ha denne retten.

Egentlig burde dette være et ganske elementært vitenskapsteoretisk poeng: Hvis man skal «se bort fra» en eller annen undermengde av en helhet (enten det er en persons ideologi, religion eller sportsinteresser), så er man åpenbart først nødt til å vite ganske mye om hva denne ideologien/religonen/interessen faktisk består av, for deretter å være i stand til å skille ut dette fra resten av personligheten. Men når dr. Husby syntes det fremsto som en latterlig tanke om de skulle rådført seg med historikere eller statsvitere, så ville det vel være for mye forlangt dersom man skulle forvente at de to skulle hentet inn vitenskapsfilosofer for å avhjelpe deres egen manglende kompetanse.

Også moralfilosofien har måttet vike sete for doktorenes «psykiatriske forståelsesramme», der diagnosemanualens begreper om «fullstendig umulige forestillinger» ikke bare refererer til vrangforestillinger om den fysiske verden rundt oss, men også – ifølge Husby og Sørheim – utmerket godt kan anvendes for å vurdere personer ideologiske eller moralske utgangspunkt. Ifølge Husby/Sørheim er ABBs idé om at han har rett til å drepe uskyldige AUFere ikke bare forrykt, dypt menneskefiendtlig, eller hinsides enhvert rasjonelt moralbegrep – nei, den er umulig! Den kan ikke eksistere – og det faktum at Breivik hardnakket fastholder at terrorhandlingene hans var berettigede og legitime, er et bevis på at han er psykotisk og utilregnelig.

Professor Mattias Gardell kommenterte tidligere i rettssaken at vi ble nødt til å bygge «en mycket stor vård» dersom vi skulle sperre alle som delte ABBs ideologi inne på sykehus, men det er ingenting mot den utbyggingen av psykiatrien som måtte til dersom dr. Husbys syn på utilregnelighet skulle gjøres gjeldende. Enhver drapsmann – eller for den saks skyld, enhver kriminell av noe slag – som fastholdt at han hadde rett til begå forbrytelsen ville da automatisk fritas fra fengselsstraff. Mener en drapsmann at han hadde plikt til å drepe datteren sin fordi hun hadde ‘brakt skam over familien’? Utilregnelig! Mener en voldtektsmann at kvinnen ‘ba om det’ fordi hun gikk lettkledd og alene? Utilregnelig! Mener en kidnapper at han hadde lov til å presse offeret for penger fordi han var en ‘grådig utsuger’ som hadde tjent pengene sine ved å ‘utbytte fattigfolk’? Utilregnelig! I Husby/Sørheims «psykiatriske forståelsesramme» ville formodentlig fengslene være forbeholdt de som enten angrer på forbrytelsen sin eller som nekter for at de overhodet har utført den (skjønt den siste gruppen ville vel potensielt sett bli ansett for å ha realitetsbristende vrangforestillinger om at de satt hjemme i sin egen stue da drapet ble begått).

I forkant av rettsaken ble det advart mye mot å diagnostisere og sykeliggjøre ekstremisme og ondskap, men knapt noen forestilte seg vel at de sakkyndige skulle så tydelig forkynne et verdenssyn der psykiatrien skal ha myndighet til å avgjøre hvilke oppfatninger som ligger innenfor allmenne etiske, moralske og politiske prinsipper – og der alt som bedømmes å ligge utenfor dette fortjener betegnelsen «en fullstendig umulig vrangforestilling» og må være utslag av en psykose.

Heldigvis – eller kanskje uheldigvis – slipper dommerne i tingretten å ta stilling til verken den moralfilosofiske siden av saken, spørsmålet om hvor skillet mellom tilregnelighet og utilregnelighet skal gå, eller grensene for beviskrav. Alt de behøver å gjøre er å konkludere – slik de ble nærmest invitert til av doktor Sørheim – at den første sakkyndigrapporten bygger på manglende kunnskap om den gruppen personer som den tiltalte tilhører, og at de sakkyndige derfor ikke har kunnet gjøre den vurderingen opp mot kulturell kontekst som diagnosemanualen spesifikt forutsetter at man skal gjøre. Retten har derfor all mulig dekning for å sette rapport nr. 1 helt og holdent til side, og fatte sin beslutning ut fra rapport nr. 2 samt de entydige og omfattende vitnemålene som har fremkommet i retten.

Jeg avventer den 24. august i håp og forsiktig optimisme.

Advertisements

2 thoughts on “Nesten i mål?

  1. Tilbaketråkk: Høydepunkter fra arkivet | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: Utilregnelig rettskommentering? | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s