Min forespørsel til PFU
Vedr. pseudonym klage til PFU
Jeg kontakter PFU ifm. at jeg ønsker å klage inn Nettavisen, ved sjefredaktør Gunnar Stavrum, for brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 4.15 om tilsvarsrett. I den forbindelse har jeg behov for visse avklaringer ifm. klageprosessen, forut for at jeg sender inn min endelige klage.
I desember 2015 skrev redaktør Stavrum to sterkt kritiske kommentarer om meg og det faktum at jeg får skrive under pseudonym i visse medier (som alle kjenner min faktiske identitet og har fått inngående dokumentert at jeg har et legitimt og nødvendig behov for å bruke pseudonym).
Jeg skrev tilsvar til begge disse kommentarene og påberopte meg den VVP-festede tilsvarsretten, men Stavrum var ikke villig til å publisere mine tilsvar hos Nettavisen uten at han fikk vite både min faktiske identitet og den spesifikke årsaken til at jeg skriver under pseudonym.
I mai 2016 publiserte Nettavisen på nytt et kraftig (og etter min mening soleklart usaklig) angrep på meg fra blogger Jarle Aabø. Artikkelen ble lagt som toppsak på Nettavisens forside, og ble liggende på forsiden i over 48 timer. Også nå stilte Stavrum samme betingelser for å publisere tilsvar, til tross for at jeg hadde gjort det klart at det ikke var aktuelt å utlevere denne typen sensitiv personlig informasjon til Nettavisen.
Jeg mener at Nettavisen ikke har grunnlag for å innsnevre den angrepne parts tilsvarsrett på denne måten, og ønsker derfor å klage dem inn for PFU for brudd på VVPs paragraf 4.15.
I min endelige klage kommer jeg til å argumentere i detalj for hvorfor Nettavisens standpunkt er både formelt og prinspielt uholdbart, og vil gi klart urimelige utslag også i en rekke andre situasjoner.
Denne henvendelsen utgjør imidlertid ikke min formelle klage til PFU, og jeg kommer derfor ikke til å bruke mer plass på det materielle i klagesaken i denne omgang.
Hensikten med denne henvendelsen er å få avklart at PFU vil behandle min klage selv om den innleveres under pseudonym – med andre ord at verken offentligheten, den innklagede part, eller PFU og dets sekretariat får vite min faktiske identitet.
Jeg er klar over at PFUs ordinære reglement tilsier at «Det innklagede medium, sekretariatet og utvalget må alltid vite hvem som klager«. Jeg mener imidlertid at det også vil finnes visse tilfeller der det vil være korrekt, og i tråd med de underliggende prinsipper, at man fraviker denne regelen.
Jeg bygger dette på følgende forhold:
1) Identitet gjennom pseudonym
Jeg formoder at PFUs regel i utgangspunktet er tiltenkt å forhindre situasjoner der man er totalt uvitende om hvem som klager. Men dette vil uansett ikke være tilfelle i min sak, ettersom jeg bruker et etablert og konsekvent pseudonym. Man kan derfor knytte klagen til alle mine tidligere artikler, samt til de personopplysninger om meg som er stadfestet fra mine redaktører og fra Fritt Ord. Man kan også «stille meg til ansvar» for min klage i den påfølgende offentlige debatt, dersom man skulle ønske det.
2) Min tilknytning til saken gjøres tydelig
Det hersker heller ingen usikkerhet omkring mitt forhold til det konkrete innklagede forholdet: Jeg er den skribenten som bruker pseudonymet «Doremus Schafer», som er det direkte målet for de nevnte angrepene fra Stavrum og Aabø, og som selv har blitt nektet tilsvar i Nettavisen. Det er nettopp ved at jeg klager under pseudonym, at alle mine koblinger til saken blir åpenbare og synlige for alle.
3) Fullt navn ville ikke tilføre saken noen relevant informasjon
Det er heller ingen andre forhold knyttet til min faktiske identitet som har noen relevans for PFUs klagebehandling (og jeg klarer ærlig talt ikke å se hva dette kunne være).
Hvis det mot formodning skulle være noen spesifikke forhold som man føler behov for å forsikre seg om at ikke er til stede, så kan man få dette bekreftet ved henvendelse til min redaktør Helge Øgrim.
Man kan også eventuelt henvende seg til postdoktor Anine Kierulf ved SMR, som tilsvarende kjenner min identitet og kan gi eventuelle konkrete forsikringer.
4) Nødvendig behov for identitetsvern
Som mine redaktører og Fritt Ord alle har stadfestet, har jeg et konkret, reellt og legitimt behov for å beskytte min faktiske identitet, fordi jeg ellers ville risikere alvorlige, usaklige represalier. At dette er tilfelle, kan også (om nødvendig) bekreftes av andre, uavhengige tredjepersoner (bl.a. Anine Kierulf).
Jeg mener at dette åpenbart tilsier at man i det minste må konkret vurdere om man skal være mer imøtekommende mht. anonymitet enn hva som er normalen i PFU-saker, ettersom det overveldende flertallet av klager ikke vil ha denne typen tungtveiende grunner for anonymitet.
5) Å opplyse min faktiske identitet vil slå bena under hele klagen
Som forklart over, handler min klage om hvorvidt Nettavisen har anledning til å kreve innsyn i min identitet for å tillate tilsvar.
Jeg formoder at PFU/sekretariet innser hvor absurd og meningsløst det vil være, dersom jeg ikke kan få dette spørsmålet prøvet uten å først måtte utlevere nettopp den informasjonen som jeg protesterer mot å utlevere.
– – –
Selv om slike saker er sjeldne, så vil jeg fremheve at det også fins andre saker der en fullstendig identifisering av klager vil innebære urimelig merinformasjon.
Det fins en rekke tilfeller der konkrete personer omtales og refereres til i offentligheten, uten at personens faktiske navn nevnes. Dette kan være snakk om «varsleren i ___-saken«, «den mistenkte/tiltalte/fornærmede/vitnet i ___-rettssaken«, «personen som ____ på denne videoen«, «faren/moren/etc. til ____«.
Alt dette er personer som «identifiseres» ved hjelp av konkrete og entydige merkelapper, selv om offentligheten ikke kjenner deres faktiske identitet – og noen ganger vil heller ikke media kjenne denne identiteten. Det er fullt plausibelt at slike personer kan mene seg utsatt for en VVP-stridig behandling fra media – samtidig som de slett ikke ønsker at media skal få tilgang til deres fulle navn.
Å forlange at slike personer må identifisere seg med fullt navn – om så bare internt i prosessen – for å kunne fremme en PFU-klage, vil klart ha en «nedkjølende effekt» på viljen/muligheten til å klage.
Til en viss grad vil selvsagt dette måtte aksepteres som en nødvendig betingelse for at saksbehandlingen skal være forsvarlig. Men når en begrenset identifisering (kun ved tilknytning til saken og ikke ved fullt navn) ikke er til hinder for en korrekt, forsvarlig og fullverdig saksbehandling, fremstår det som klart uheldig dersom man skal tviholde på et prinsipp som ikke tjener noen praktisk funksjon i denne konkrete situasjonen.
– – –
Jeg håper at jeg med dette har godtgjort at det reellt sett ikke er praktisk nødvendig at jeg skal oppgi min faktiske identitet ifm. en slik klage, og at det vil være svært uheldig og prinsipielt problematisk dersom man skulle forlange dette.
Jeg gjentar at man, om PFU finner det nødvendig, kan kontakte Helge Øgrim og/eller Anine Kierulf (listen kan også om nødvendig suppleres med flere uavhengige tredjepersoner) for å få stadfestet eventuelle konkrete forhold omkring min situasjon og mitt legitime behov for å bruke pseudonym.
Jeg nevner også for ordens skyld at både Øgrim og Kierulf støtter min forespørsel om at PFU skal realitetsbehandle min klage selv om den blir innlevert under pseudonym.
Jeg gjentar også (for ordens skyld, og for å unngå enhver misforståelse) at dette ikke er min endelige og fullstendige klage – den vil bli sendt inn når/hvis PFU/sekretariet stadfester at man aksepterer at den leveres under pseudonym.
Ettersom de første innklagede forholdene fant sted i desember i fjor, nærmer man seg 6-måneders-fristen for å klage til PFU. Jeg ber derfor om man at avklarer denne forespørselen innen rimelig tid, slik at jeg får sendt inn min faktiske klage innen fristen. (Eventuelt er det selvsagt enda bedre dersom man kan bekrefte at dette ‘forhåndsvarselet’ avbryter og oppfyller tidsfristen, og deretter bruker den tiden man trenger på å vurdere forespørselen.)
Ved behov for ytterligere opplysninger eller avklaringer står jeg selvsagt til rådighet.
Med vennlig hilsen
Doremus Schafer
doremus42@gmail.com
Spaltist Dagbladet / Journalisten.no / Manifest Tidsskrift
Svar fra PFUs sekretariat
SPØRSMÅL OM FRAVIK FRA REGELEN OM ÅPENHET I SAKSBEHANDLINGEN
PFU-sekretariatet har mottatt din begrunnede anmodning om anonymitet i en mulig klagesak mot Nettavisen. Som du selv opplyser sier saksbehandlingsreglene for PFU at det innklagede mediet, sekretariatet og utvalget alltid må vite hvem som klager. Sekretariatet vil legge anmodningen om fravik fra denne regelen fram for utvalget. Det vil skje på utvalgets første møte, tirsdag 28. juni. Etter møtet vil partene bli orientert om beslutningen. Kopi av anmodningen – og vårt svar – er sendt Nettavisens ansvarlige redaktør til orientering.
Sekretariatet vil innstille på at anmodningen avslås. Det vil i innstillingen bli vist til formuleringen i saksbehandlingsreglene samt til et tidligere vedtak i utvalget:
«Pressens Faglige Utvalg avviser klagen, idet klageren vil være anonym også overfor innklaget redaksjon.»
Mht. til klagefristen registreres mottaksdato for din henvendelse (3. juni) som en reell henvendelse. Det tas forbehold om at vi ikke kjenner nøyaktig tidspunkt for publiseringene som skulle utløse tilsvarsretten.
Med vennlig hilsen
PFU-sekretariatet
Langust og korsnebb 