En unik beretning om generelle fenomener

Robin Schaefers bok om Monika-saken er et unikt vitnesbyrd, men prosessene og mekanismene han beskriver er dessverre langt fra enestående.

Teksten er også publisert på Dagbladet-bloggen. Samme tekst med innskutte sidehenvisninger kan leses her.

Førstkommende torsdag mottar politietterforsker Robin Schaefer og Unibuss-tillitsvalgt Jan Erik Skog Fritt Ords Pris for 2015 «for deres modige innsats for å avdekke kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv». Særlig Schaefers kamp for å få gjenopptatt drapsetterforskningen i Monika-saken, er dokumentert i usedvanlig detalj gjennom medias (fremfor alt BTs) dekning av saken, og ikke minst gjennom Schaefers egen beretning i dagbokformat. Denne dokumentasjonen gir et unikt innblikk i hvordan en enslig tjenestemann ender opp i langvarig konflikt med sitt eget system, bare for å oppnå et minimum av forsvarlighet og rettferdighet.

Men mekanismene som beskrives, og som Schaefer må kjempe fortvilet mot, er dessverre alt annet enn unike. De gjentar seg igjen og igjen, i alle de saker (selvsagt et mindretall, men likevel uholdbart og uakseptabelt mange) der private eller offentlige aktører først (uaktsomt eller forsettlig) begår alvorlige feil eller regelbrudd, og deretter aktivt motarbeider alle forsøk på å eksponere og rette opp feilene, fordi man er mer opptatt av å beskytte sitt eget omdømme enn av at ofrene for urett skal få en rettmessig behandling. Les videre

Lenkesamling uke 48

Feiden i Bjerkreim kommune – der ordfører og rådmann ønsket å kaste kontrollutvalgets leder, etter at han hadde informert foreldre om at kommunen hadde underslått informasjon om at Fylkesmannen hadde refset kommunen i mobbesaker som angikk disse samme foreldrene, er nå så noenlunde avsluttet. Etter at juridisk ekspertise hadde slått klart fast at det ikke er ulovlig eller brudd på taushetsplikten å formidle opplysninger fra lukket møte videre til de personene som opplysningene direkte gjelder, besluttet kommunestyrets flertall at utvalget skulle bli sittende. Men rådmannen mener fortsatt at ‘denne praksisen’ (altså at enkeltpersoner kan informeres om at det er blitt gitt villedende informasjon om deres sak i lukket møte) er problematisk og vil gjøre «administrasjonen og alle usikre på hvordan vi skal forholde oss«.

Klassekampen forteller den absurde historien om nestledere i Lørenskog kunstforening som advarer om at de nå «kan føle [seg] presset (…) til å tenke [seg] om to ganger» før de promoterer fremmedkulturelle kunstnere, etter at én – 1 – norsk-irakisk kunster ble sur på dem fordi de omtalte henne som «pakistansk».
Familiene til 22. juli-overlevende i Karasjok krever en ekstern granskning av hvordan kommunen har brukt de statlige midlene som var øremerket til oppfølging av ofrene. Ordføreren reagerer ikke bare med sedvanlig «nå-må-vi-fokusere-på-å-se-framover-og-ikke-henge-fast-ifortiden-og-lete-etter-syndebukker»-svada, men også med en utrolig taktløshet om mangel på anstendig argumentasjon.
Planene om å legge ned spesialavdelingen for behandling av alvorlige angst- og tvangslidelser på St. Olavs Hospital i Trondheim har omsider begynt å få litt bredere medieoppmerksomhet og motstand, med skarpt kritiske artikler både i Dagens Medisin,(med nye eksempler på hvordan helseforetakene ustraffet velger å omgå de klare føringene som er blitt sagt fra helsedepartementet) på Dagbladets debattsider, og lederartikkel i VG.
Minervas Christina Apuzzo plukker fra hverandre nok et eksempel på medias mangel på kritisk holdning til statistikk «som viser at _____» (i dette tilfellet at nordmenns engelskkunnskaper angivelig har falt til et bekymringsverdig lavt nivå).
Med støtte fra de etterlatte, (og etter at straffesaken mot politiet er blitt henlagt) går NRK rettens vei for å få utlevert overvåkningsvideoen som viser hva som skjedde da en psykotisk, men ufarlig, 35-åring døde av kvelning etter å ha blitt holdt tilbake på legevakten.