Hemmelig valg, offentlig valgomat?

Dagbladets Andreas Wiese reagerer på at NRK ikke offentliggjør hvordan resultatene fra deres valgomat fordeler seg mellom partiene. Dette mener Wiese er et åpenhetsproblem:

Det [er] viktig at vi vet hva valgomatene sier, slik at vi kan vurdere om de er til å stole på.

(…)

Brukerne fratas muligheten til å se systemet i kortene, til å vurdere om valgomaten er godt skrudd sammen. Slik kan NRK påvirke valgresultatet, uten at noen får kontrollere dem.

Wiese har selvfølgelig helt rett i at en partisk valgomat vil kunne påvirke velgere og stemmegivning på en urimelig måte. Men det er svært vanskelig å skjønne hvordan man skal kunne konstatere slik partiskhet (eller mangel på sådan) ved at partifordelingen offentliggjøres. Wiese nevner selv flere av de usikkerhetsfaktorene som gjør slike «råtall» ubrukelig i analyseøyemed: Les videre

SVs paradoks og MDGs mulighet

(For ordens skyld: Oppi undertegnedes hode fremsto dette som en velstrukturert og treffsikker politisk analyse. Leseren får selv vurdere hvor godt den tålte overgangen til skriftlig form.)

Det går fra vondt til verre…til enda verre for SV, med fredagens 2,5% (=1 mandat) på NRKs partibarometer som foreløpig bunnpunkt. Og det kan bli enda verre: Selv Heikki Holmås’ direktemandat fra Oslo ligger utsatt til, og i BT skisserer Frank Rossavik et mulig katastrofescenario der en utradering av SVs stortingsgruppe fører til at hele partiet går i oppløsning ved at medlemmene sprer seg til MDG, Ap og (et moderert) Rødt.

Den vanligste forklaringen på SVs svalestup er at «regjeringsslitasjen» har vært ekstra sterk for SV, som den koalisjonspartneren som både har måttet svelge flest kameler og som har minst trening i den øvelsen. I tillegg kommer fremveksten av MDG som et reelt alternativ for de miljøvelgerne som mener Venstre befinner seg for langt til høyre på den politiske aksen.

Jeg har imidlertid lenge mistenkt at det er et dypere problem – at det er en misnøye med SV som regjeringsparti som partiledelsen ikke kan blidgjøre med å peke på enkeltsaker der regjeringsdeltakelsen har gitt gjennomslag og resultater.  I SVs glansdager (12,5% ved valgene i 2001 og 2003) var det kanskje ingen partier som hadde flere velgere som var fundamentalt uenige med partiet de stemte på. Alle velgere vil være uenige med deler av programmet til det partiet som de tross alt ender opp med å stemme, men SV var i en posisjon der de kunne tiltrekke seg ekstra mange slike velgere – som det eneste partiet av betydning til venstre for et relativt høyredreid Ap, hadde de tilnærmet monopol på rollen som korrektiv til makta fra venstresiden, samtidig som mange av deres mindre populære standpunkt (som f.eks. nei til Nato-medlemskap) lå så langt fra alle andre partier at Nato-tilhengere trygt kunne stemme på SV uten å bekymre seg for at disse standpunktene noen gang ville kunne omsettes i praktisk politikk. Les videre

Dagens sitat: Stealers Wheel (igjen)

Oslo-ordfører Fabian Stang (Høyre) mener som kjent at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg har fått for lite kritikk for sin manglende gjennomføringsevne:

Stang mener regjeringen tror den kan løse saker med vedtak og utredninger, uten å sørge for at ting blir gjennomført. Her mener han statsministeren har mye å lære av næringslivet.

– Noen ganger virker det som om Stoltenberg har glemt at han leder en stor bedrift og ikke et løpende seminar, sier Stang.

Det fremgår ikke av Dagsavisens artikkel hvorvidt et av Stangs eksempler på at Stoltenberg ikke er en «effektiv leder», er det faktum at regjeringen unnlot å overkjøre Høyre-byrådets motstand mot å stenge Grubbegata for trafikk.

Samtidig, et annet sted,  Les videre

N’indignez vous pas!

Variasjoner over Harold Macmillans gamle slagord «You’ve never had it so good» har lenge vært en gjenganger i norsk politisk debatt, men budskapet kan sjelden ha vært fremført på en grellere og mer bombatisk måte enn fra Aftenpostens Lars Magne Sunnanå i forbindelse med «Min stemme 2013»-kampanjen:

Så før noen forteller deg noe annet de neste valgukene: vi har nesten ikke grunn til å klage.

For de fleste av oss ligger alt til rette for en livsreise på første klasse.

Våre forfedre har bygget et femstjerners hotell, og vi har sjekket inn.

Resten av artikkelen fortsetter i samme spor: Vi lever i et av verdens beste land og vi bør alle vise takknemlighet for det og yte vår skjerv ved å stemme frem de politikere som vi mener er best skikket til å videreføre oppgaven.

Og hvis vi ser på det store bildet, så har Sunnanå selvfølgelig rett. I de aller fleste indikatorer for et lands velstand og velferd er Norge i verdenstoppen, og gjennomsnittsnordmannen har det langt bedre – for ikke å si uten sammenligning bedre – enn mange, mange andre her i verden. Og når man skal trekke frem de manglene som eksisterer er det viktig å miste dette av syne.

Men når Sunnanå fremfører dette som en generell «ikke klag!»-formaning, er det (minst) to ting som blir veldig galt: Les videre

Stem! Stem! StemstemstemSTEM!!!!!

– Hei, du har vel fått med deg kampanjen «Min stemme 2013«?

– Ja, jeg har da det…

– Ja, for du er jo enig med Hilde Haugsgjerd i at det er bekymringsfullt at vi mangler halvparten av de unge velgerne?

– Har dere forsøkt å lete der dere så dem sist?

– Ikke vær så spydig da. Du skjønte godt hva hun mente.

– Nei, jeg skjønte faktisk ikke hva hun mente når hun sa at «halvparten av vår unge befolkning vil ikke være med på å bestemme den videre kursen for Norge». Mener hun at det ikke finnes noen andre arenaer for å påvirke samfunnets kurs enn å stemme ved stortingsvalg? At selv om man engasjerer seg i organisasjonlov, driver frivillig og/eller ideelt arbeid, arrangerer demonstrasjoner eller kampanjer, driver lobbyvirksomhet på enkeltsaksområder, skriver debattinnlegg eller blogger, eller bare forsøker å påvirke folk rundt en i hverdagen – at alt dette ikke teller dersom man ikke også stemmer ved valget? Les videre