Listhaug etterlyser nye fullmakter – for ting som allerede er tilstrekkelig dekket i dagens lovverk

En litt mindre detaljert versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Regjeringen har tidligere i vinter fått kraftig kritikk fra mange hold for beslutningen om å sette ned et utvalg som skal vurdere om dagens beredskapslovgivning bør utvides, slik at regjeringen får mulighet til å midlertidig å gjøre unntak fra lovgivning eller suspendere ellers lovpålagte rettigheter – ikke bare i krig (eller krigsfare, eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare), men også i andre (og noe mindre alvorlige) krisesituasjoner. Eksemplene som nevnes i mandatet er den store tilstrømningen av asylsøkere i 2015, samt «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».

Kritikerne advarer om at det å gi regjeringen slike fullmakter til å omgå Stortinget som lovgivende myndighet, er et brudd med Grunnlovens grunnleggende maktfordelingsprinsipp og bør forbeholdes de aller mest ekstraordinære situasjoner som truer hele samfunnsstrukturen, og ikke den typen ‘mindre’ kriser som det her er snakk om. Det påpekes også at utvalgets mandat er utformet på en veldig vag og vidtfavnende måte som åpner for at man kan finne på å fravike svært mange lovbestemmelser og borgerrettigheter.

Les videre

Reklamer

Da Sylvi Listhaug ble godhetstyrann

Artikkelen er også publisert i Dagbladet.

I en rotete og springende debatt om «godhetstyranni», har Sylvi Listhaug tildels hatt gyldige ankepunkter om hvordan deler av den ‘innvandringsliberale’ fløyen begår urimelig moralsk stempling av motstanderne. Men det er sjelden noen har utøvd disse usaklige debatteknikkene så skrikende tydelig som Listhaug selv gjorde det på Dagsnytt atten sist fredag.

Hvis du spurte folk på gaten om å nevne ett ord eller én avgrenset debatt som de assosierer med Sylvi Listhaug, ville trolig svært mange av dem (i hvert fall av de som misliker Listhaug) nevne «godhetstyranni»-debatten som hun sparket igang allerede før hun ble innvandringsminister.

Les videre

Korsdebatten som ble metadebatt

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Sven Egil Omdals forsøk på å skape debatt omkring Sylvi Listhaugs bruk av korssmykke, endte raskt opp med å dreie seg om alt annet enn hans tilsiktede budskap.

Omdal bygget kommentaren sin på en påstand om at «jeg har gått gjennom samtlige bilder i databasen til Scanpix fra 2001 og til 15. desember 2015, da hun ble innvandrings- og ekskluderingsminister (sic). Hun bærer ikke kors-smykket på et eneste av dem», men det ble raskt påpekt at det fantes en lang rekke bilder av Listhaug med kors også før dette – ett av dem (som Omdal hadde oversett) blant hans 631 bilder, en del flere i den komplette Scanpix-databasen (som han ikke hadde logget seg inn i), og enda flere fra andre avisfotografier som ikke lå i Scanpix-basen. Etter at både Listhaug og andre hadde refset Omdal for dette, og han på sin side innrømmet feilen (samtidig som han fastholdt sitt overordnede budskap om at Listhaug bruker korset langt mer bevisst enn før «etter at hun fikk en jobb der korset kan ha en politisk effekt«), virket det som om debatten var parkert – inntil Dagbladets Aksel Braanen Sterri responderte med å ta Omdal i forsvar og kritisere Omdal-kritikerne for å være «nyttige redskaper for makta«.

Det er selvsagt enkelt (for ikke å si tautologisk banalt) å være enig med Sterri i at påpekninger av faktafeil ikke må gis urimelige dimensjoner og blåses opp mer enn de fortjener. Men når Omdal opprinnelig ikke brakte til torgs noenting annet enn denne ene opptellingen som konkret, empirisk underlag for sin påstand om at Listhaug «bruker korset som en politisk rekvisitt«, er det faktisk helt på sin plass at han får rimelig skarp refs for å ha bommet såpass som han gjorde, og at det påpekes at analysen hans i hvert fall faller sammen inntil han kan levere et alternativt grunnlag å bygge den på.

Les videre

Selvpiskende historieomskrivning

Artikkelen er også publisert på Manifest Tidsskrift.

I torsdagens VG fremfører Astrid Meland en selvransakelse på vegne av seg selv og andre «forståsegpåere», som i 2013 slaktet Frps rapport med forslag til radikale innvandringsinnstramninger.

Fremskrittspartiet hadde rett. De fleste andre tok feil. Nå bør vi komme i gang med det partiet foreslo.

Hoveddelen av Melands kommentar handler om Frps ønske om å reforhandle Flyktningkonvensjonen og etablere et helt nytt internasjonalt asylregime, basert på at asylsøknader utelukkende skulle behandles i nærområdene, og de godkjente flyktningene deretter fordeles gjennom et forsterket kvoteflyktningssystem.

Det forslaget vi latterliggjorde mest, er det i dag flertall for i Stortinget. Politikerne ønsker nå at Norge skal ta et internasjonalt initiativ for å endre de internasjonale reglene på området. Også fra innvandringsliberalt hold er det flere som nå vil gjøre som FrP foreslo.

Men Meland formidler også et klart budskap om at også andre deler av den utskjelte rapporten nå har vunnet frem og blitt akseptert:

Mye av det innvandringsminister Sylvi Listhaug har lagt på bordet, kan spores til den lekkede rapporten (…) Det meste blir vedtatt.

Rita Karlsen i HRS gleder seg selvsagt over denne oppreisningen til en rapport som de medvirket sterkt til, og slår fast at:

Som vi vet, og som Meland påpeker, er de mest “sjokkartede” tiltakene fra 2013 fra Bærekraftuvalgsrapporten i dag gangbar politikk som det er, ja forbausende, stor enighet om.

På spørsmål til Meland om hvilke av disse utskjelte punktene som angivelig er i ferd med å bli vedtatt, svarer hun imidlertid at «[Jeg] har ikke så god tid til å google de ulike forslagene, og heller ikke full oversikt over hvilke forslag som blir vedtatt i Stortinget i morgen«.

Les videre

Dagens sitat: Frp og Ibsen om stat og kirke

De fleste har formodentlig fått med seg at det har vært et nokså anstrengt forhold mellom Fremskrittspartiet og Kirken den siste tiden. Møre-biskop Ingeborg Midttømme var den siste i rekken av kirkeledere som refset regjeringens asylinnstrammingsforslag, og statsråd Listhaug svarte med å anklage kirken for å begå en utidig rolleblanding ved å gå inn som politisk aktør:

– Kirken bør være for alle, men det er den ikke. Den er ikke lenger en Folkekirke der personer med ulik politisk bakgrunn kan møtes med utgangspunkt i sin tro. Det er en politisk aktør for venstresiden, hevder Listhaug, og legger til:

– Dette føyer seg inn i et mønster som har pågått i årevis, der kirken kaster seg inn i diskusjoner om oljeboring, forhandlinger om statsbudsjett og flyktningpolitikk.

Les videre