VG forsvarte sin alternative vinkling med alternative fakta

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

På SVs landsmøte i helgen ble det flertall for å «avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika» og vri politiets innsats mot smuglere og selgere, mens brukerne skal gis «hjelp, ikke straffeforfølgelse«.

Dette ble dekket av VG i en artikkel med den heller tabloide overskriften «SV vil la folk bruke hasj, ta ecstasy og sniffe kokain«, noe som vakte adskillige reaksjoner på sosiale medier. Venstres Sveinung Rotevatn var blant dem som påpekte at denne kontrasten sto i grell kontrast til VGs artikkel fra Høyres landsmøte uken i forveien, da et lignende vedtak om å «Overføre ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk, fra justissektoren til helsetjenesten«, ble presentert under overskriften «Helseministeren vil ikke straffe rusmisbrukere«.

Saken ble fulgt opp av Journalisten.no, som også intervjuet professor Frank Aarebrot, som kaller det en «jævlig pinlig (…) selektiv behanding«. Han går samtidig relativt langt i å frikjenne den enkelte journalisten, idet han uttaler at både den nøkterne og den mer tabloide vinklingen er «greie» isolert sett, men at det uholdbare er at samme avis publiserer begge vinklingene i rask rekkefølge og dermed (om enn muligens utilsiktet) forskjellsbehandler de to partiene.

Les videre

Så få mandater ville miljøpartiene fått AKKURAT NÅ!

Kunne vært fjerde størst

OPPSPLITTET: SV, Rødt og MDG får til sammen seks stortingsmandater i en ny måling. Hadde de slått seg sammen, ville de med 17 mandater vært Norges fjerde største parti.

.

forteller Klassekampen oss i sitt førstesideoppslag lørdag. Avisen tar utgangspunkt i en fersk stortingsmåling, der «venstresidevelgere [hvori opptatt MDG] får dårlig uttelling for stemmen sin«:

Til tross for 10,3 prosent oppslutning til sammen for SV, Rødt og MDG, ville partiene bare fått seks mandater til sammen på Stortinget. Hadde de vært ett parti, hadde de fått 17 mandater og blitt Norges fjerde største parti.

Det som imidlertid ikke nevnes (og som man må finlese barometeret ved siden av for å oppdage) er at denne elendige uttellingen skyldes at både SV og MDG har havnet hårfint under sperregrensen, med 3,9 % hver. Hadde bare ett av disse partiene vippet det eneste promillepoenget over sperregrensen (noe som er langt innenfor målingens feilmargin), ville de ha innkassert 4-5 ekstra mandater, og spriket mellom «oppsplittet» og «samlet» oppslutning ville blitt adskillig mindre. Les videre

Mer enn alle andre (bortsett fra de vi ignorerer)

Dagens Næringslivs leder for torsdag 2/7 bruker nyheten om at eks-statsråd Øystein Djupedal har meldt overgang til Ap som springbrett til en bredere betraktning om at SV er i ferd med å bli forbigått og overskygget av De Grønne. Men istedet for å nøye seg med å underbygge analysen med eksempler fra hjemlig politisk debatt (Erik Solheims kritikk av SV, og at MDG ser ut til å ha befestet sitt forsprang til SV på meningsmålingene), så føler de også behov for å gjøre dette til del av en større europeisk trend:

Røde venstrepartier sliter også ellers i Europa, mens grønne alternativer er i vinden. (…) I det danske folketingsvalget nylig fikk søsterpartiet Alternativet 4,8 prosent, mer enn røde alternativer med unntak av Socialdemokratiet.

Det er riktig at SVs søsterparti SF gikk kraftig tilbake i siste danske valg og havnet (knepent) bak nystartede Alternativet. Men Enhedslisten (Rødts søsterparti, altså enda lengre ute til venstre) gikk derimot fram et drøyt prosentpoeng til 7,8% (deres beste resultat noensinne). Å si at de danske grønne gjorde det bedre enn alle de røde partiene unntatt Socialdemokraterne, er dermed objektivt og ganske åpenbart feilaktig.

Les videre

Twitter-svar til @vonKnag om lekser og leksefri skole

Min Twitter-diskusjon med SVs Torgeir Knag Fylkesnes om leksefri skole (i dette tilfellet i betydningen: «skoledagen utvides noe, slik at all øving gjøres på skole med lærerhjelp tilgjengelig»), har kommet til det punktet at jeg trenger mer enn 140 tegn til å formulere meg.

Følg lenken over (og eventuelt også her og her) for å få hele konteksten for innlegget. Les videre

Tetzschners mistillits-telling

onsdagens Dagsnytt Atten var Høyres Michael Tetzschner (nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen) tydelig oppgitt og skuffet over Arbeiderpartiets beslutning om å «stille seg bak» SVs mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen. For som Tetzschner beskrev sin reaksjon:

 

Her har jo SV vært [Aps] åndelige fører. Jeg var litt forundret, fordi hvis man ser på bruken av mistillit, så er jo det reservert, med mindre man tilhører et slikt ytterparti som Venstre, eh, som SV, så har jo de partiene som regelmessig er i regjering, de har jo brukt det virkemidlet med stor grad av….økonomisk sans, for å si det sånn, for nettopp ikke å undergrave det, slik at det bare blir en del av det politiske spillet.

Og Tetzschner har rett i at SV har vært blant de flittigste brukerne av mistillitsforslag: Siden SV ble SV i 1977 har de fremmet totalt 6 mistillitsforslag (hvorav fire fra Hanna Kvanmo). I tillegg inngikk SV i mistillitsinnstillingen  som kontrollkomiteens flertall – SV, H, Sp, og Frp – fremmet mot finansminister Sigbjørn Johnsen i 1994, og som ble nedstemt takket være de fire uavhengige representantene som hadde brutt ut av Frp.

Men de SVere som eventuelt måtte håpe på å inneha førsteplassen i antall mistillitsforslag, må se seg grundig slått av et annet «ytterparti». I samme periode (1977-2014) fremsatte Frp nemlig totalt 12 egne mistillitsforslag, i tillegg til at de inngikk i grunnlaget for tre andre mistillitsforslag.

Når Frp har fremmet dobbelt så mange mistillitsforslag som SV (enda fler hvis vi regner med deres respektive forgjengere ALP og SF/SVf), så kan man jo spørre hvor rimelig det er av Tetzschner å bli indignert på vegne av en Frp-statsråd over en overdreven mistillits-iver fra opposisjonen. Les videre

Valgfrihet til å avgjøre om man vil ha to tanker i hodet eller ikke

Fra debatt på dagens Politisk Kvarter mellom SV-leder Audun Lysbakken og leder Julie Brodtkorb i Høyres kvinneforum (ikke ordrett sitat, men dekkende gjengitt):

– Vi i SV synes vi bør vurdere å innføre en ordning der småbarnsforeldre med barn mellom 1 og 1,5 år skal ha mulighet til å ha 1 time kortere arbeidsdag, for å gi en mykere overgang mellom å være hjemme i fødselspermisjon og det å ha barnet i barnehage.

– Vi i Høyre synes ikke dette er noe godt forslag. Her må vi ha to tanker i hodet på en gang, og huske på at småbarnsforeldre vil komme dårligere ut i arbeidslivet, dersom det er en forventning blant arbeidsgiverne om at de kommer til å ha kortere arbeidsdag.

– Men, hør nå:

  1. Dette vil være en svært tidsbegrenset ordning som bare vil gjelder i et halvt år pr. barn (og som ikke alle foreldre vil benytte seg av engang).
  2. Dette kan være utslagsgivende for at småbarnsforeldre faktisk klarer å stå i (nesten) full jobb i denne perioden, istedenfor å ha ulønnet permisjon eller gå ned i 50% stilling.
  3. Dere ønsker jo å oppretteholde kontantstøtten – som oppmuntrer foreldre til å være helt hjemmeværende.

– Vi er opptatt av å respektere familienes valgfrihet. Hvis familien mener at det riktige for dem er å være hjemme med barnet, så skal ikke vi som politikere stille oss til doms over det.

– Jammen, for et øyeblikk siden advarte du om konsekvensene det ville ha dersom arbeidsgivere legger til grunn at småbarnsforeldre kommer til å være mindre på jobb….

– Jammen VALGFRIHET!

Dagens sitat: Minerva om SV

SVs evaluering av egen valgkamp og valgnederlag er ferdig, og Minervas Lars Akerhaug er på pletten med sin analyse av analysen (inklusive intervju med SU-leder Andreas Halse).

Akerhaug er ikke uventet kritisk til rapportens konklusjoner, og også presentasjonen av rapporten på sv.no blir gjenstand for hans kritikk:

Det er fire måneder siden valget og det er snart tid for et oppsummerende landsstyremøte. Katastrofevalget skal oppsummeres, veien skal stakes videre fremover og ikke minst skal man finne frem til entusiasmen som kan løfte partiet til fordums høyder. «Vi må gjenreise partiorganisasjonen», står det å lese på SVs hjemmesider. Klikker man seg inn på saken får man se et bilde av Audun Lysbakken, Bård Vegard Solhjell og Inga Marte Thorkildsen sammen med en for de fleste helt ukjent kvinne.

Den «for de fleste helt ukjente kvinnen» er SVs partisekretær Silje Schei Tveitdal, som også uttaler seg innledningsvis i nyhetssaken.

Akerhaug utdyper ikke sin kommentar til bildebruken, så det fremstår som heller uklart om han mener: Les videre

SVs paradoks og MDGs mulighet

(For ordens skyld: Oppi undertegnedes hode fremsto dette som en velstrukturert og treffsikker politisk analyse. Leseren får selv vurdere hvor godt den tålte overgangen til skriftlig form.)

Det går fra vondt til verre…til enda verre for SV, med fredagens 2,5% (=1 mandat) på NRKs partibarometer som foreløpig bunnpunkt. Og det kan bli enda verre: Selv Heikki Holmås’ direktemandat fra Oslo ligger utsatt til, og i BT skisserer Frank Rossavik et mulig katastrofescenario der en utradering av SVs stortingsgruppe fører til at hele partiet går i oppløsning ved at medlemmene sprer seg til MDG, Ap og (et moderert) Rødt.

Den vanligste forklaringen på SVs svalestup er at «regjeringsslitasjen» har vært ekstra sterk for SV, som den koalisjonspartneren som både har måttet svelge flest kameler og som har minst trening i den øvelsen. I tillegg kommer fremveksten av MDG som et reelt alternativ for de miljøvelgerne som mener Venstre befinner seg for langt til høyre på den politiske aksen.

Jeg har imidlertid lenge mistenkt at det er et dypere problem – at det er en misnøye med SV som regjeringsparti som partiledelsen ikke kan blidgjøre med å peke på enkeltsaker der regjeringsdeltakelsen har gitt gjennomslag og resultater.  I SVs glansdager (12,5% ved valgene i 2001 og 2003) var det kanskje ingen partier som hadde flere velgere som var fundamentalt uenige med partiet de stemte på. Alle velgere vil være uenige med deler av programmet til det partiet som de tross alt ender opp med å stemme, men SV var i en posisjon der de kunne tiltrekke seg ekstra mange slike velgere – som det eneste partiet av betydning til venstre for et relativt høyredreid Ap, hadde de tilnærmet monopol på rollen som korrektiv til makta fra venstresiden, samtidig som mange av deres mindre populære standpunkt (som f.eks. nei til Nato-medlemskap) lå så langt fra alle andre partier at Nato-tilhengere trygt kunne stemme på SV uten å bekymre seg for at disse standpunktene noen gang ville kunne omsettes i praktisk politikk. Les videre

Dagens sitat: Peer Gynt, SV og norsk oljeutvinning

SV krever at oljefondet trekker seg ut av oljeselskaper

SV vil innføre en ny klimahandlingsregel som innebærer at ingen nye områder skal åpnes for olje- og gassvirksomhet, og innføringen av et grønt oljefond.

Et grønt oljefond innebærer blant annet at oljefondet trekker seg ut av alle oljeselskaper, kullselskaper og selskaper som er tungt inne i skifersand og oljesand.

SV-forslaget innebærer blant annet at oljefondet ikke kan investere i Statoil-aksjer. SV-leder Audun Lysbakken innrømmer at det er «et paradoks».

På én måte er det både fornuftig og positivt at man sier at penger som er tjent på miljøskadelig virksomhet, ihvertfall ikke skal bidra til mer miljøskadelig virksomhet.
På den annen side er dette forslaget (sammen med eksisterende prosjekter som regjeringens millioner til bevaring av regnskog) bare en for god anledning til å sitere fra Peer Gynt sin forsvarstale når følgesvennene hans reagerer med vemmelse på å få vite at han har tjent formuen sin på handel med avgudsbilder til Kina:

Les videre