Et reservasjonsrettskompromiss

Nå som regjeringen har varslet at en ha en full høringsrunde på hvordan man skal implementerer fastlegers reservasjonsrett mot å henvise abortsøkende pasienter til sykehus, så tenkte jeg at jeg skulle presentere følgende kompromissforslag som muligens kan ivareta både kvinnens behov for å slippe å møte ytterligere hindringer i prosessen med å å søke og gjennomføre en abort og «reservasjonslegenes» behov for å unngå å utarbeide en henvisning til sykehus for abort.

I regjeringens skisserte forslag, skal reservasjonslegen ha plikt til å skaffe pasienten time hos en annen allmennlege innen maks ett døgn. Så hva da om alle sykehus utpekte en eller flere av sine egne leger – gjerne leger som ikke normalt gjennomfører aborter – som «kontaktleger» til å håndtere slike henvendelser fra reservasjonsleger?

Kvinnene ville da få mulighet til å gå videre i abortprosessen uten noe forsinkede ekstraledd, ved at de kommer rett til sykehuset dit de uansett ville dratt for å gjennomføre aborten, uten å bli pålagt den ekstra oppgaven/byrden å selv måtte finne rett sted å henvende seg. «Kontaktlegen» på sykehuset vil også ha muligheten til å gjøre visse administrative forbedelser til aborten forut for timen, siden det bare vil være abortsøkende kvinner som blir henvist til til ham for «konsultasjon».

Samtidig vil reservasjonslegen få oppfylt sitt behov for å slippe å «henvise pasienten til abort» – alt han gjør er å henvise kvinnen til konsultasjon hos en allmennlege (akkurat slik alle parter forutsetter at reservasjonslegen skal ha plikt til å gjøre), bare at allmennlegen i dette tilfellet jobber på sykehus.

Påpek gjerne eventuelle problemer og snubletråder som jeg måtte ha oversett, men ut fra min (riktignok begrensede) kjennskap til spørsmålet) fremstår dette som et kompromiss som (i hvert fall i alle praktiske henseende) burde være spiselig for alle parter.

Rettelse til Knut Arild Hareide

I debatt med Susanne Kaluza om fastlegers reservasjonsrett siterte Krf-leder Knut Arild Hareide (9:50 min) følgende fra en mye nevnt Europaråds-resolusjon:

Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere, eller henvise til en abort.

Problemet er bare (som også flere andre har påpekt i tidligere runder av denne debatten) at dette er feil oversettelse av den engelske originalteksten (min uth.):

No person, hospital or institution shall be coerced, held liable or discriminated against in any manner because of a refusal to perform, accommodate, assist or submit to an abortion, the performance of a human miscarriage, or euthanasia or any act which could cause the death of a human foetus or embryo, for any reason.

I denne sammenhengen har formuleringen «submit to an abortion» den helt entydige og isolerte betydningen «[å] underkaste seg abort», slik at den korrekte oversettelsen blir:

Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere, eller underkaste seg en abort.

Henvisning til abort ville i denne sammenhengen ha hett «to refer (someone) to an abortion«, og det er således klart at resolusjonen IKKE (i hvert fall ikke eksplisitt) beskytter retten til å nekte å henvise til abort.

(For en litt grundigere drøfting av hvordan denne ordlyden har oppstått og hvordan den skal forstås (inklusive enighet om dette punktet mellom undertegnede og en reservasjonsrettsforkjempende teolog), les denne diskusjonen samt her og her.)

 

Les også: Et spørsmål om fastlegers reservasjonsrett

Et spørsmål om fastlegers reservasjonsrett

Som kjent har den nye regjeringen forpliktet seg til å gi fastleger mulighet til å reservere seg mot å henvise til for eksempel abort eller andre medisinske inngrep som leger av religiøse eller moralske grunner vegrer seg mot å delta i.

Jeg gjentar derfor et spørsmål jeg stilte forrige gang denne debatten var oppe:

La opp tenke oss en kvinne som får påvist at fosteret har en alvorlig skade, slik at fosteret sannsynligvis vil være dødfødt, og i beste fall vil kunne leve i høyst ett år i konstante smerter. I tillegg er det stor risiko for alvorlige komplikasjoner for moren under fødselen. Et ikke ubetydelig antall leger vil mene at det er uetisk å IKKE ta abort i dette tilfellet. Dersom kvinnen likevel velger å bære frem barnet og ber om henvisning til den nødvendige medisinske oppfølging under svangerskapet, bør fastlegen hennes ha rett til å reservere seg mot å henvise henne (med begrunnelsen at han «av moralske grunner vegrer seg mot å delta i» denne behandlingen)?

Svar utbes.