Misvisende og mangelfullt om tvungent psykisk helsevern

Artikkelen er også publisert i Dagbladet.

De siste årene har det vært adskillig oppmerksomhet omkring kriminelle gjengangere som ikke kunne dømmes til fengsel fordi de er psykotiske og dermed utilregnelige, men heller ikke kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern (TPH) til tross for gjentatte forbrytelser, fordi de ikke utgjorde den tilstrekkelige fare for «andres liv, helse eller frihet» som loven krevde i slike tilfeller.

Som jeg tidligere har vært inne på, har mye av mediedekningen omkring dette temaet vært mangelfull fordi den ikke har forklart skillet mellom dom til TPH (som ilegges av domstolene dersom en utilregnelig person har begått tilstrekkelig alvorlige straffbare handlinger) og tvangsinnleggelse etter psykisk helsevernloven (som vedtas av sykehuslege, og der terskelen er vesentlig lavere – inklusive å kunne brukes mot folk som verken er farlige eller kriminelle).

Dette medfører at når man omtaler konkrete enkeltpersoner som har ‘sluppet unna’ straff/innleggelse fordi de er utilregnelige, gis det sjelden noen forklaringhvorfor de ikke har blitt administrativt tvangsinnlagt isteden.

Les videre

Lenkesamling uke 48

Feiden i Bjerkreim kommune – der ordfører og rådmann ønsket å kaste kontrollutvalgets leder, etter at han hadde informert foreldre om at kommunen hadde underslått informasjon om at Fylkesmannen hadde refset kommunen i mobbesaker som angikk disse samme foreldrene, er nå så noenlunde avsluttet. Etter at juridisk ekspertise hadde slått klart fast at det ikke er ulovlig eller brudd på taushetsplikten å formidle opplysninger fra lukket møte videre til de personene som opplysningene direkte gjelder, besluttet kommunestyrets flertall at utvalget skulle bli sittende. Men rådmannen mener fortsatt at ‘denne praksisen’ (altså at enkeltpersoner kan informeres om at det er blitt gitt villedende informasjon om deres sak i lukket møte) er problematisk og vil gjøre «administrasjonen og alle usikre på hvordan vi skal forholde oss«.

Klassekampen forteller den absurde historien om nestledere i Lørenskog kunstforening som advarer om at de nå «kan føle [seg] presset (…) til å tenke [seg] om to ganger» før de promoterer fremmedkulturelle kunstnere, etter at én – 1 – norsk-irakisk kunster ble sur på dem fordi de omtalte henne som «pakistansk».
Familiene til 22. juli-overlevende i Karasjok krever en ekstern granskning av hvordan kommunen har brukt de statlige midlene som var øremerket til oppfølging av ofrene. Ordføreren reagerer ikke bare med sedvanlig «nå-må-vi-fokusere-på-å-se-framover-og-ikke-henge-fast-ifortiden-og-lete-etter-syndebukker»-svada, men også med en utrolig taktløshet om mangel på anstendig argumentasjon.
Planene om å legge ned spesialavdelingen for behandling av alvorlige angst- og tvangslidelser på St. Olavs Hospital i Trondheim har omsider begynt å få litt bredere medieoppmerksomhet og motstand, med skarpt kritiske artikler både i Dagens Medisin,(med nye eksempler på hvordan helseforetakene ustraffet velger å omgå de klare føringene som er blitt sagt fra helsedepartementet) på Dagbladets debattsider, og lederartikkel i VG.
Minervas Christina Apuzzo plukker fra hverandre nok et eksempel på medias mangel på kritisk holdning til statistikk «som viser at _____» (i dette tilfellet at nordmenns engelskkunnskaper angivelig har falt til et bekymringsverdig lavt nivå).
Med støtte fra de etterlatte, (og etter at straffesaken mot politiet er blitt henlagt) går NRK rettens vei for å få utlevert overvåkningsvideoen som viser hva som skjedde da en psykotisk, men ufarlig, 35-åring døde av kvelning etter å ha blitt holdt tilbake på legevakten.