Idrettsforbundet «forbeholder seg» en fiktiv rett?

Jurist Stig Eidissens avsløringer av hva som egentlig ble avtalt mellom norske myndigheter og IOC ifm. søkeprosessen for OL 2022, har skapt adskillig blest de siste dagene. Jeg kommenterte i forrige blogginnlegg hvordan kulturministeren insisterer på at de har hatt en «tydelig dialog» med IOC om behovet for å få ned kostnadene  – uten å nevne at vertskapsby-kontrakten slår entydig fast at dersom partene ikke blir enige gjennom ‘dialog’, så skal en eventuell tvist (f.eks. om nye krav fra IOCs side) løses ved en juridisk bindende voldgiftsbeslutning.

I onsdagens VG går Norges Idrettsforbund og Oslo søkerkomité (representert ved henholdsvis generalsekretær Inge Andersen og adm. dir. Eli Grimsby) hakket lengre i å påstå at Norge vil beholde styringen med OL-prosessen. De siterer hele passasjen fra kontrakten om at ‘enighet skal forsøkes [min uth. – aldeles ikke Andersens og Grimsbys, dersom noen skulle tro det] løst på en gjensidig tilfredsstillende måte gjennom forhandlinger’ – men utelater den umiddelbart påfølgende setningen om at en fortsatt uenighet skal avgjøres ved voldgift.

Og i aller siste avsnitt av sitt innlegg slår Andersen og Grimsby kategorisk og bombastisk fast at:

Vi har ikke fått noen signaler – snarere tvert imot – på at vi må forberede oss på at det vil komme fordyrende krav fra IOC. Skulle så skje, ja så skal det forhandles. Og vi vil forbeholde oss retten til å si nei.

Dette presterer altså lederne for Norges OL-søknad å fremføre selv om det står uttrykkelig, i kontrakten som de håper å kunne underskrive, at dersom de ‘sier nei’ men IOC står på sitt, så må saken i tilfelle løses ved bindende voldgiftsforhandlinger: Les videre

Om å ha «tydelig dialog» med makta

Kulturminister Thorhild Widvey tar på Minerva til motmæle mot anklagene om at hun har garantert å fullt ut overholde IOCs regelverk ifm. et eventuelt vinter-OL i Oslo i 2022, og at hun dermed har gitt opp sine tidligere utspill om å utfordre IOCs regelverk. Kulturministeren fremhever at hun har «vært tydelig møter med IOC om at kostnadene må ned», hvilket undertegnede kommenterer på i kommentarfeltet: Les videre

OL-surrealisme

En stadig mer underlig OL-debatt tok mandag det endelige steget over i surrealismens verden, når Norges idrettsforbund (representert ved spesialrådgiver Magnus Sverdrup) kom med et tilsvar i Aftenposten til siviløkonom Hans Magnus Thjømøe.

Thjømøe hadde i sitt innlegg uken i forveien (blant mange andre punkter) ramset opp en lang liste med vestlige demokratier som hadde vurdert å søke om OL i 2022, men som har endt opp med å ikke ønske å søke – etter Thjømøes mening fordi IOC har latt lekenes omfang og kostnad vokse seg ut av alle proporsjoner, slik at demokratier ikke lenger ser seg i stand til å arrangere dem. Les videre

Føre-var-prinsippet

Den gode nyheten er at regjeringen har begynt å akseptere føre var-prinsippet som miljøbevegelsen lenge har fremmet: At selv om det kan være dyrt og upopulært i dag å sette i verk langsiktige tiltak, så risikerer vi at det å ikke handle nå skaper en situasjon i fremtiden som blir langt dyrere og mer ressurskrevende å skulle håndtere.

Den dårlige nyheten er at det foreløpig bare er kulturminister Thorhild Widvey som har omfavnet dette prinsippet helhjertet.

Kulturminister Thorhild Widvey (H) kaster seg tungt inn på ja-siden i OL-kampen, og sier at det vil ha en betydelig kostnad for Norge å ikke ta sjansen på Oslo-OL i 2022.

(…)

– Store deler av norsk frivillighet flyter fortsatt på entusiasmen fra OL på Lillehammer i 1994. Frivilligheten trenger et stort prosjekt for å mobilisere en ny generasjon til frivillighet. Jeg ser mange frivillige og ledere som er godt voksne, på min alder. Det er altfor få unge.

– OL trenger 20.000 til 25.000 frivillige. Det vil kunne skape en ny bølge. Frivilligheten bærer dette samfunnet. Dersom staten må inn og erstatte mangel på frivillighet i fremtiden, har det også en enorm kostnad.

Dagens sitat: Nøktern gigantomani

Det glade budskapet om frelsen som skal komme blir i år forkynt i Aftenposten av Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland og nærings-, kultur- og idrettsbyråd Hallstein Bjercke, som forteller oss at et OL i Oslo skal de gjøre de olympiske leker «tidsriktige og relevante også i fremtiden«, ved å ta utgangspunkt i norske verdier som toleranse og nøkternhet. Og det skal definitivt ikke gjøres overdådig: Les videre

Dagens sitat: Adlai Stevenson om OL

Etter at OL-tilhengernes argumenter fikk støtte fra 55% av Oslos velgere, føles det passelig misantropisk å gi ordet til Adlai Stevenson:

During his 1956 presidential campaign, a woman called out to Mr. Stevenson «Senator, you have the vote of every thinking person!» Stevenson called back «That’s not enough, madam, we need a majority!»

Dagens sitat: Wergeland og OL

I disse tider hvor megaOLmanien (geddit?) brer om seg, og både politikere, næringslivstopper, tidligere idrettsprofiler og komiker/artist/spaltister bekjenner sin tro på at det eneste saliggjørende for byen og nasjonen vil være å stå som arrangør for «verdens største idrettsarrangement» (sic!), så kan det være verd å minne om salig Henrik Wergelands ord om ytre og indre storhet: Les videre

OL i dårlige argumenter (oppdateres)

Det har etterhvert blitt presentert såpass mange underlige «Ja til Oslo-OL»-argumenter i media at det synes på sin plass å samle noen av de «beste» på ett brett. Listen oppdateres fortløpende, så kom gjerne med flere tips.

(For ordens skyld: Tittelen på herværende blogginnlegg er stjålet lånt fra Nils August Andresens utmerkede artikkel om temaet.)

Les videre

Olympisk pyrrhosseier

Med bare dager igjen til Oslo-befolkningen skal stemme ja eller nei til OL-søknad, gjør tilhengerne alt de kan for å friste Oslo-velgere med at et OL – takket være alle de statlige pengene som vil investeres i anlegg – vil være tidenes gavepakke til Oslos innbyggereet tilbud med over 90 prosent rabatt, og nesten som å vinne i Lotto.

Men som den sedvanlig fornuftige Per Anders Madsen påpeker i Aftenposten, har OL-tilhengerne med dette valgt seg en strategi som (kanskje) vil gjøre at de vinner slaget, men som med stor sannsynlighet vil føre til at de taper krigen:

Jeg tror Rognlien og Ringnes skyter seg selv i foten fordi de fyrer opp et latent Oslo-hat. Fortsatt mumles det mye om urent trav da Tromsø-OL 2018 falt. I nettavisenes kommentarfelt raser folk utenfor Oslo over at de ikke får delta i folkeavstemningen, mens de vær så god skal få betale for festen.

Dette er en innvending som får mer vind i seilene desto sterkere det fremheves at OL er en gavepakke til Oslo. For Ringnes’ påstand kan snus: De som virkelig er tette i pappen, må jo være alle utover i landet som er villig til å finansiere idrettsanlegg og kollektivutbygging i Oslo.

For hvor mange distriksrepresentanter på Stortinget vil egentlig ønske – eller våge – å stemme for en statsgaranti på 23 milliarder, etter å hørt Idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen advare mot at disse pengene ellers «kommer til å ende i brobygging og veibygging andre steder, [f.eks.] på Vestlandet«?

 

Les også: OL-milliarder er ikke som andre milliarder