En unik beretning om generelle fenomener

Robin Schaefers bok om Monika-saken er et unikt vitnesbyrd, men prosessene og mekanismene han beskriver er dessverre langt fra enestående.

Teksten er også publisert på Dagbladet-bloggen. Samme tekst med innskutte sidehenvisninger kan leses her.

Førstkommende torsdag mottar politietterforsker Robin Schaefer og Unibuss-tillitsvalgt Jan Erik Skog Fritt Ords Pris for 2015 «for deres modige innsats for å avdekke kritikkverdige forhold i norsk arbeidsliv». Særlig Schaefers kamp for å få gjenopptatt drapsetterforskningen i Monika-saken, er dokumentert i usedvanlig detalj gjennom medias (fremfor alt BTs) dekning av saken, og ikke minst gjennom Schaefers egen beretning i dagbokformat. Denne dokumentasjonen gir et unikt innblikk i hvordan en enslig tjenestemann ender opp i langvarig konflikt med sitt eget system, bare for å oppnå et minimum av forsvarlighet og rettferdighet.

Men mekanismene som beskrives, og som Schaefer må kjempe fortvilet mot, er dessverre alt annet enn unike. De gjentar seg igjen og igjen, i alle de saker (selvsagt et mindretall, men likevel uholdbart og uakseptabelt mange) der private eller offentlige aktører først (uaktsomt eller forsettlig) begår alvorlige feil eller regelbrudd, og deretter aktivt motarbeider alle forsøk på å eksponere og rette opp feilene, fordi man er mer opptatt av å beskytte sitt eget omdømme enn av at ofrene for urett skal få en rettmessig behandling. Les videre

Reklamer

Spesialenheten for absurde resonnementer

[Liten innledning: Jeg forsøker alltid å tilstrebe nøkternhet og saklighet i mine blogginnlegg, selv når temaet er alvorlig. I dette tilfellet er jeg såpass fortørnet og oppbrakt at ikke nødvendigvis klarer å holde meg strengt til dette prinsippet – jeg håper leserne tilgir dette.

Jeg påpeker også at det begrunnede påtalevedtaket foreløpig er unntatt offentlighet av hensyn til den pågående etterforskningen i drapssaken, så alt jeg skriver er med det underforståtte forbeholdet at det kan (teoretisk sett) finnes begrunnelser der som stiller konklusjonen  i et bedre lys.]

Spesialenheten for politisaker kom i dag med sin konklusjon i etterforskningen av Bergenspolitiets håndtering av Monika-saken. (Jeg har skrevet annensteds om hvorfor jeg er betenkt over begrunnelsen for å anse alle forhold som skriver seg fra 2012 som foreldet.)

Spesialenheten har heller ikke funnet grunn til foreslå individuell straff av de to andre personene som ble etterforsket for deres håndtering av saken i 2014 (da Robin Schaefer forsøkte å få den gjenopptatt). De har utelukkende ilagt politidistriktet en foretaksstraff, og den igjen ser ut til å utelukkende ta utgangspunkt i at de avviste Schaefers initiativ om at saken måtte gjenåpnes: Les videre

Om foreldelsesfrister og grov uforstand

[OBS II: Se også min tilføyelse nederst, som kanskje er viktigere enn noen av mine opprinnelige poenger.]

(OBS: Inneholder juridiske vurderinger og resonnementer uten bakenforliggende fagkompetanse på feltet. Ta derfor alt jeg skriver med den nødvendige dose salt, og les også diskusjonen i kommentarfeltet.]

Spesialenheten konkluderte i dag sin etterforskning i Monika-saken. De har ilagt Hordalandpolitiet en foretaksstraff på 100.000 kroner, men ingen av de individuelle politifolkene som ble etterforsket blir straffeforfulgt.

Dagbladet skriver at Spesialenheten kun har vurdert forholdene som skriver seg fra 2014, da Robin Schaefer forsøkte å få saken gjenopptatt. Forholdene fra den opprinnelige etterforskningen og henleggelsen i 2012, anses som foreldet ut fra en foreldelsesfrist på to år.

Foreldelsesfrister i straffesaker er regulert av straffelovens § 67 (alle utdrag er fra den gamle, gjeldende straffeloven), som fastslår at foreldelsesfristen varierer iht. forbrytelsens alvorlighetsgrad: Les videre

Lenkesamling uke 1 / 2

En gammel men fortsatt uhyre lesverdig artikkel fra Tim Harford (i Financial Times) om hvordan dagens muligheter til innhenting av stordata ikke nødvendigvis gjør det lettere å fremskaffe holdbare statistiske resultater:

But while big data promise much to scientists, entrepreneurs and governments, they are doomed to disappoint us if we ignore some very familiar statistical lessons.

“There are a lot of small data problems that occur in big data,” says Spiegelhalter. “They don’t disappear because you’ve got lots of the stuff. They get worse.”

God New York Times-artikkel om den politiske krisen i Hellas, og hvordan det hjelper lite å innføre store politiske reformer derfor man ikke har apparat til å implementere dem i praksis:

Administering these changes would have been difficult in a country with sound institutions, but Greece’s were filled with poorly qualified political appointees and were undergoing hiring freezes and budget cuts even as they were supposed to be managing a huge overhaul: a large assortment of new taxes, the opening of closed professions and the sale of state-owned assets.

Experts say that even now the Greek tax collection system does not truly function.

Ingebjørn Bleidvin tar for seg spriket mellom de utbredte skremmebildene om velferdsstatens krise og de faktiske statistikkene.

Cathrine Sandnes ironiserer over Drammen Frps anstrengte forhold til tydelige kirkelige budskap (i en kommentar som i forbausende stor grad har gått under radaren hos Twitter-venstre).

Mediums Ev Williams skriver fremragende tydelig om hvor vanskelig (og som oftest helt umulig) det er å lage et presist kvantitativt mål på hvor mye gjennomslag og innflytelse et nettsted eller annet medium har. Sitat:

If what you care about — or are trying to report on — is impact on the world, it all gets very slippery. You’re not measuring a rectangle, you’re measuring an multi-dimensional space. You have to accept that things are very imperfectly measured and just try to learn as much as you can from multiple metrics and anecdotes.

Det er smått ufattelig hvordan Monika-skandalen i Bergenspolitiet bare blir verre og verre og verre jo mere Bergens Tidende graver i den. Denne uken kunne vi lese at en av etterforskerne mente at Monikas mor nektet å akseptere at datteren hadde forårsaket sin egen død på grunn av konsekvensene det vill få for hennes (altså datterens) katolske begravelse (en teori som til alt overmål er totalt på viddene teologisk sett).

Telegraphs Michael Deacon, og Øyvind Strømmen / Sigve Indregard på Facebook, leverer to av de mest sobre kommentarene om terroren i Paris.