Tilsvar til @elswense om ‘offerrollen’

Et relativt kort tilsvar til Elisabeth Swensens debattinnlegg i Klassekampen om mobbing, motstandskraft og overlevelseskunster:

Jeg har ingen problemer med at man ønsker å lære bort motstandsstrategier og overlevelseskunster, men jeg reagerer på denne stadig mer utbredte retorikken om at det er fundamentalt galt og nedlatende/forminskende dersom man omtaler seg selv eller andre som et ‘offer’. Det er klart at det er uheldig og skadelig dersom enkeltpersoner «defineres som ofre» i den betydning at offer-statusen blir altomfattende og dekkende for hele deres identitet. Men dette bør ikke være noen rimelig grunn til at vi i enhver sammenheng skal ha en berøringsangst mot å si at noen har vært eller er et offer i den betydning at hen har vært/er utsatt for urett og overgrep som har medført betydelige konsekvenser. ‘Offer’ bør sjelden eller aldri være noen altomfattende betegnelse for en person, men det må ikke forhindre oss fra å bruke det som én merkelapp blant mange som karakteriserer en person og hens situasjon. Det er ikke – eller burde ihvertfall ikke være – noen motsetning mellom å være et ‘offer’ og å være ‘sterk, ansvarlig og uavhengig’. Tvert imot vil det ofte være de største ofrene som i aller størst grad viser ‘styrke’ og ‘uavhengighet’ ved å overvinne de prøvelser som de har vært utsatt for og som har gjort dem til et ‘offer’. Les videre

Reklamer