Statistikkfeil-kinderegg

Kraftig nedtur for MDG

kunne Nettavisen melde fredag morgen. Artikkelen tar utgangspunkt i NTB-meldingen «Sp mest fram på partibarometer» om Sentios ferske partibarometer for DN, men vinkler seg mot at MDG har den største tilbakegangen på målingen (ned 1,4 prosentpoeng* til 4,5%) ved å bytte ut overskriften, skyte inn tre lenker til andre saker om MDG, og legge inn en nettavstemning nederst der leseren kan velge mellom tre forskjellige forklaringer (inklusive det heller upresise «Bilforbud i Oslo») på «Hva tror du er årsaken til at Miljøpartiet De Grønne faller mest?«.

mdgfaller

Les videre

Så få mandater ville miljøpartiene fått AKKURAT NÅ!

Kunne vært fjerde størst

OPPSPLITTET: SV, Rødt og MDG får til sammen seks stortingsmandater i en ny måling. Hadde de slått seg sammen, ville de med 17 mandater vært Norges fjerde største parti.

.

forteller Klassekampen oss i sitt førstesideoppslag lørdag. Avisen tar utgangspunkt i en fersk stortingsmåling, der «venstresidevelgere [hvori opptatt MDG] får dårlig uttelling for stemmen sin«:

Til tross for 10,3 prosent oppslutning til sammen for SV, Rødt og MDG, ville partiene bare fått seks mandater til sammen på Stortinget. Hadde de vært ett parti, hadde de fått 17 mandater og blitt Norges fjerde største parti.

Det som imidlertid ikke nevnes (og som man må finlese barometeret ved siden av for å oppdage) er at denne elendige uttellingen skyldes at både SV og MDG har havnet hårfint under sperregrensen, med 3,9 % hver. Hadde bare ett av disse partiene vippet det eneste promillepoenget over sperregrensen (noe som er langt innenfor målingens feilmargin), ville de ha innkassert 4-5 ekstra mandater, og spriket mellom «oppsplittet» og «samlet» oppslutning ville blitt adskillig mindre. Les videre

Mer enn alle andre (bortsett fra de vi ignorerer)

Dagens Næringslivs leder for torsdag 2/7 bruker nyheten om at eks-statsråd Øystein Djupedal har meldt overgang til Ap som springbrett til en bredere betraktning om at SV er i ferd med å bli forbigått og overskygget av De Grønne. Men istedet for å nøye seg med å underbygge analysen med eksempler fra hjemlig politisk debatt (Erik Solheims kritikk av SV, og at MDG ser ut til å ha befestet sitt forsprang til SV på meningsmålingene), så føler de også behov for å gjøre dette til del av en større europeisk trend:

Røde venstrepartier sliter også ellers i Europa, mens grønne alternativer er i vinden. (…) I det danske folketingsvalget nylig fikk søsterpartiet Alternativet 4,8 prosent, mer enn røde alternativer med unntak av Socialdemokratiet.

Det er riktig at SVs søsterparti SF gikk kraftig tilbake i siste danske valg og havnet (knepent) bak nystartede Alternativet. Men Enhedslisten (Rødts søsterparti, altså enda lengre ute til venstre) gikk derimot fram et drøyt prosentpoeng til 7,8% (deres beste resultat noensinne). Å si at de danske grønne gjorde det bedre enn alle de røde partiene unntatt Socialdemokraterne, er dermed objektivt og ganske åpenbart feilaktig.

Les videre

SVs paradoks og MDGs mulighet

(For ordens skyld: Oppi undertegnedes hode fremsto dette som en velstrukturert og treffsikker politisk analyse. Leseren får selv vurdere hvor godt den tålte overgangen til skriftlig form.)

Det går fra vondt til verre…til enda verre for SV, med fredagens 2,5% (=1 mandat) på NRKs partibarometer som foreløpig bunnpunkt. Og det kan bli enda verre: Selv Heikki Holmås’ direktemandat fra Oslo ligger utsatt til, og i BT skisserer Frank Rossavik et mulig katastrofescenario der en utradering av SVs stortingsgruppe fører til at hele partiet går i oppløsning ved at medlemmene sprer seg til MDG, Ap og (et moderert) Rødt.

Den vanligste forklaringen på SVs svalestup er at «regjeringsslitasjen» har vært ekstra sterk for SV, som den koalisjonspartneren som både har måttet svelge flest kameler og som har minst trening i den øvelsen. I tillegg kommer fremveksten av MDG som et reelt alternativ for de miljøvelgerne som mener Venstre befinner seg for langt til høyre på den politiske aksen.

Jeg har imidlertid lenge mistenkt at det er et dypere problem – at det er en misnøye med SV som regjeringsparti som partiledelsen ikke kan blidgjøre med å peke på enkeltsaker der regjeringsdeltakelsen har gitt gjennomslag og resultater.  I SVs glansdager (12,5% ved valgene i 2001 og 2003) var det kanskje ingen partier som hadde flere velgere som var fundamentalt uenige med partiet de stemte på. Alle velgere vil være uenige med deler av programmet til det partiet som de tross alt ender opp med å stemme, men SV var i en posisjon der de kunne tiltrekke seg ekstra mange slike velgere – som det eneste partiet av betydning til venstre for et relativt høyredreid Ap, hadde de tilnærmet monopol på rollen som korrektiv til makta fra venstresiden, samtidig som mange av deres mindre populære standpunkt (som f.eks. nei til Nato-medlemskap) lå så langt fra alle andre partier at Nato-tilhengere trygt kunne stemme på SV uten å bekymre seg for at disse standpunktene noen gang ville kunne omsettes i praktisk politikk. Les videre