Når man bytter definisjon på «etniske nordmenn» midt i en setning

En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.

Tidligere i februar kom Kjetil Rolness med kraftig kritikk av Faktisk.no etter at de hadde faktasjekket Terje Tvedts påstand om at «Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India«, og konkludert med at dette var «helt feil» (noe også Tvedt innrømmet og beklaget, og forklarte at han ved en ren inkurie hadde skrevet «India» når han mente «Kina», som ganske riktig har hatt lavere befolkningvekst enn Norge i denne perioden).

Rolness aksepterer at «Det er en grei påpekning. Rett skal være rett«, men mener at det fortsatt er oppsiktsvekkende at «Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land«. Imidlertid forklarer verken Rolness eller Tvedt (heller ikke på konkret henvendelse fra undertegnede – i Tvedts tilfelle besvart med at han ikke har tid pga. uhyre tett program) noe om hvorfor det skal være særlig relevant å sammenligne med verdens mest folkerike land, all den tid vi uansett måler befolkningsveksten i forhold til landets innbyggertall – ei heller nevner de noe om Kinas ettbarnspolitikk. Det er ikke umiddelbart åpenbart at det er oppsiktsvekkende at Norge har høyere vekst enn Kina når de antagelig er det landet i verden som har praktisert de strengeste statlige tiltakene for å begrense egen befolkningsvekst gjennom å redusere fødselsraten. (Og forøvrig: Uansett om «hovedpoenget står seg» er det åpenbart en vesentlig feilinformasjon å hevde at den norske befolkningsveksten var større enn den indiske, når den indiske egentlig var nesten dobbelt så stor som den norske – de som har et reelt begrep om den indiske veksten vil da få et klart overdrevet bilde av den norske.) Lenger nede i Rolness’ tekst tyr han også til Store Norske Leksikon for å dokumentere at «Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden» – uten at han her heller utdyper hvorfor dette er skjellsettende.

Les videre

Storhaugs glemte kristne

Artikkelen er også publisert i Utrop.

I en artikkel på rights.no tirsdag kveld advarer Hege Storhaug mot utviklingen i Storbritannia der antall kristne minker mens «Islam fosser frem«.

Den korte artikkelen inneholder usedvanlig mange (angivelige) faktaopplysninger som presenterer uten noen lenker eller annen form for kildehenvisning. Noen av opplysningene er plausible (men kunne fortsatt med fordel vært kildebelagt), som når hun refererer andelen muslimer i storbyer som Birmingham og Manchester eller endringene i antall kirker og moskeer i London de siste årene. Andre, som at «Bradford og Leicester er halvparten av barna født av muslimer» er såpass oppsiktsvekkende at man klart burde hatt en lenke til dokumentasjonen.

Andre påstander igjen er såpass vage og spekulative at det er åpenbart behov for å kunne sjekke grunnlag og metodikk: I ingressen skriver hun at «I 2020 anslås det at det vil være flere praktiserende muslimer enn kristne i Storbritannia«, uten noen forklaring på hva som regnes som «praktiserende» i denne sammenhengen. Påstanden utdypes ikke (og nevnes ikke engang) i selve artikkelteksten, derimot kommer det en lignende påstand om at «Dagens demografiske utvikling tilsier at om en generasjon vil tre ganger flere muslimer frekventere moskeer enn kristne vil frekventere kirker» – igjen uten noen forklaring av grunnlag, metodikk, eller hvem som har trukket disse konklusjonene.

Så kommer én av få opplysninger med en kildehenvisning (i form av lenke til den britiske tabloidavisen Daily Express):

Les videre

Svartmaling om skjønnmaling

Artikkelen er også publisert hos Manifest Tidsskrift.

Før pinse gikk Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum i rette med Aps Helga Pedersen (lenke til arkivert versjon), som hadde sagt at «Integrering i Norge har i all hovedsak lyktes så langt«. Slett ikke, innvender Stavrum:

Det er en oppsiktsvekkende påstand fordi den rett og slett er feil. Det er korrekt at Norge har gjort det vesentlig bedre enn Sverige, men det er en mengde fakta som dokumenterer at også Norge har store problemer med integrering av mange innvandrergrupper.

For det første er ikke «vellykket integrering» noe objektivt definert begrep. Én mulig definisjon er at det forutsetter (blant annet) at alle innvandrergrupper gjør det (tilnærmet) like bra som majoritetsbefolkningen på alle relevante statistikker.

Men man kan også mene at det er så mange uunngåelige faktorer som spiller inn og vanskeliggjør flyktningers situasjon (manglende utdannelse, krigsskader og andre traumer, språkproblemer, manglende nettverk, m.m.) at man må ha mer realistiske forventninger, og bør anse samfunnets integreringsarbeid som «vellykket» selv om innvandrere kommer noe dårligere ut på ulike statistikker.

Så er det selvsagt helt legitimt å opponere mot en slik definisjon, argumentere for at den setter målet for «vellykket integrering» helt urimelig lavt, og trekke frem relevante statistikker for å dokumentere mangler.

Stavrum starter med en punktvis opplisting av tre slike områder (statlige nettoutgifter, forventet levetid, og sysselsetting), der det er riktig at mange innvandrergrupper kommer dårligere ut. Men hans forsøk på å tilføre debatten «fakta», skjemmes noe av at to av disse statistikkene overdrives kraftig (i negativ retning).

Les videre