Fraværende korrigeringer om fraværsgrense

En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

En av de mest brukte statistikkene i årets valgkamp har vært at «Fraværet i videregående skole har gått ned med 40 prosent for dager og 33 prosent for timer etter innføringen av fraværsgrensen i fjor høst.»

Dette fremheves allerede i den første pressemeldingen fra kunnskapsministeren, og gikk også igjen i mediedekningen utover dagen og uken. (En god del medier misforsto forøvrig skillet mellom dagsfravær og timefravær. Disse statistikkene teller to helt adskilte størrelser – dagsfraværet er kun der hvor elever har vært borte hele dagen, mens timefraværet er kun der hvor de har fravær for bare deler av dagen – men flere medier omtalte tallene som om 33% nedgangen kommer når man omregner dagsfraværet til timer.)

Det som imidlertid ikke nevnes i de aller fleste oppslagene – selv om det presiseres uttrykkelig i Utdanningsdirektoratets egen presentasjon av tallene – er at denne statistikken ikke teller det faktiske totalfraværet. Det man teller er antall fraværsdager/timer som føres på vitnemålet – og her kan man stryke inntil 10 dager dokumentert fravær (altså fravær som er dokumentert med legeattest eller annen gyldig fraværsgrunn). I teorien kunne derfor elevenes tilstedeværelse på skolen forblitt akkurat den samme som året før, samtidig som de offisielle tallene går ned fordi mer av fraværet dokumenteres og dermed faller ut av statistikken.

Les videre

VG forsvarte sin alternative vinkling med alternative fakta

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

På SVs landsmøte i helgen ble det flertall for å «avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika» og vri politiets innsats mot smuglere og selgere, mens brukerne skal gis «hjelp, ikke straffeforfølgelse«.

Dette ble dekket av VG i en artikkel med den heller tabloide overskriften «SV vil la folk bruke hasj, ta ecstasy og sniffe kokain«, noe som vakte adskillige reaksjoner på sosiale medier. Venstres Sveinung Rotevatn var blant dem som påpekte at denne kontrasten sto i grell kontrast til VGs artikkel fra Høyres landsmøte uken i forveien, da et lignende vedtak om å «Overføre ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk, fra justissektoren til helsetjenesten«, ble presentert under overskriften «Helseministeren vil ikke straffe rusmisbrukere«.

Saken ble fulgt opp av Journalisten.no, som også intervjuet professor Frank Aarebrot, som kaller det en «jævlig pinlig (…) selektiv behanding«. Han går samtidig relativt langt i å frikjenne den enkelte journalisten, idet han uttaler at både den nøkterne og den mer tabloide vinklingen er «greie» isolert sett, men at det uholdbare er at samme avis publiserer begge vinklingene i rask rekkefølge og dermed (om enn muligens utilsiktet) forskjellsbehandler de to partiene.

Les videre

Du må ikke spare!

Artikkelen er også publisert på Manifest Tidsskrift.

Barnetrygden har igjen vært debattema denne uken etter at Høyres likestillingsutvalg foreslo å fjerne den helt og erstatte den med andre støtteordninger. Ett tallgrunnlag som stadig nevnes i denne diskusjonen er DNBs undersøkelse fra 2012, der barnefamilier ble spurt om (hvor ofte) de sparer barnetrygden.

Og denne målingen ble ganske riktig trukket frem også på mandag – Tina Bru sa på Politisk Kvarter at «halvparten av de som mottar barnetrygd setter pengene rett inn på konto«, mens Henrik Asheim konkretiserte påstanden ett hakk mer ved å uttale på Dagsnytt Atten at «halvparten av [barnetrygden] – 7,5 milliarder kroner – blir satt inn på høyrentekonto«. Dette siste ble korrigert over bordet av motdebattanten som påpekte at det var kun 23% av totalen som svarte at de alltid sparer barnetrygden, mens ytterligere 23% svarte at de gjør det av og til. (I et separat spørsmål svarte halvparten av de som sparer barnetrygden at de sparer hele beløpet, mens resten sa at de sparer deler av den eller at det varierer. Det er dermed litt uvisst nøyaktig hvor store totalsummer det er snakk om.) Men premisset om at de familiene som sparer hele barnetrygden, egentlig ikke har (tilstrekkelig) behov for dem, ble stående uimotsagt i debatten.

Les videre

Tetzschners mistillits-telling

onsdagens Dagsnytt Atten var Høyres Michael Tetzschner (nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen) tydelig oppgitt og skuffet over Arbeiderpartiets beslutning om å «stille seg bak» SVs mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen. For som Tetzschner beskrev sin reaksjon:

 

Her har jo SV vært [Aps] åndelige fører. Jeg var litt forundret, fordi hvis man ser på bruken av mistillit, så er jo det reservert, med mindre man tilhører et slikt ytterparti som Venstre, eh, som SV, så har jo de partiene som regelmessig er i regjering, de har jo brukt det virkemidlet med stor grad av….økonomisk sans, for å si det sånn, for nettopp ikke å undergrave det, slik at det bare blir en del av det politiske spillet.

Og Tetzschner har rett i at SV har vært blant de flittigste brukerne av mistillitsforslag: Siden SV ble SV i 1977 har de fremmet totalt 6 mistillitsforslag (hvorav fire fra Hanna Kvanmo). I tillegg inngikk SV i mistillitsinnstillingen  som kontrollkomiteens flertall – SV, H, Sp, og Frp – fremmet mot finansminister Sigbjørn Johnsen i 1994, og som ble nedstemt takket være de fire uavhengige representantene som hadde brutt ut av Frp.

Men de SVere som eventuelt måtte håpe på å inneha førsteplassen i antall mistillitsforslag, må se seg grundig slått av et annet «ytterparti». I samme periode (1977-2014) fremsatte Frp nemlig totalt 12 egne mistillitsforslag, i tillegg til at de inngikk i grunnlaget for tre andre mistillitsforslag.

Når Frp har fremmet dobbelt så mange mistillitsforslag som SV (enda fler hvis vi regner med deres respektive forgjengere ALP og SF/SVf), så kan man jo spørre hvor rimelig det er av Tetzschner å bli indignert på vegne av en Frp-statsråd over en overdreven mistillits-iver fra opposisjonen. Les videre

Svar til Peter Frølich om politibevæpning

Min diskusjon med stortingsrepresentant Peter C. Frølich (H, justiskomiteen) om midlertidig politibevæpning, har nådd det punktet hvor jeg må ta bloggen til hjelp for å fremføre mine poenger på en forståelig måte.

Det hele startet med at Frølich debatterte politibevæpning mot Bård Vegar Solhjell på Politisk kvarter 19.12.14, der Solhjell trakk frem at hvis man anså at PSTs nåværende trusselvurdering ga grunnlag for bevæpning, så var det vanskelig å se hvordan dette (i overskuelig fremtid) skulle endre seg på en måte som ga grunnlag for å avvikle bevæpningen. Frølich fikk da spørsmålet (fra programleder) «Det er vel mye som tyder på at det trusselnivået vi har nå ikke vil gå ned på en god stund – og skal vi da bare forlenge og forlenge uten at vi drøfter det?«, og svarte (Frølichs egen uth.):

Det Politidirektoratet har sagt, er jo at de trenger dette foreløpig, inntil man får andre risikoreduserende tiltak på plass. Dét kan være nye rutiner for patruljer, eller det kan være en bedre oversikt over hvordan trusselsituasjonen faktisk er.

Jeg var overrasket over å høre at politiet hadde gitt uttrykk for at den midlertidige bevæpningen kun var ment å vare frem til man var ferdig med å implementere andre tiltak for å håndterer trusselbildet. Dette var ikke noe jeg hadde fått med meg tidligere, og jeg etterlyste derfor mer informasjon fra Frølich: Les videre

Dagens sitat: Helsepolitisk ansvar

2.9.2013: Statsministerkandidat Erna Solberg og helseministerkandidat helsepolitisk talsmann Bent Høie tar til orde for en sykehusreform der stortingspolitikerne skal ta tilbake kontrollen ifra de regionale helseforetakene:

– I dag vet ikke aksjonistene hvor de skal vende seg, nå kan de dra til Oslo og gå i fakkeltog til Stortinget. De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.

Erna Solberg legger til at den helseplanen de skal lage vil definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn.

(…)

Vi mener politikerne nå må ta helsepolitikken tilbake, og overlate valgene til de det gjelder, altså pasientene.

Les videre

Dagens Twitter-rant: Statsministerens ukjente fortid

Forfatterogjournalist Renate Nedregård har skrevet en uautorisert biografi om statsminister Erna Solberg, og Aftenposten «har fått tak i» boken forut for den offisielle lanseringen på fredag. (Det fremgår ikke av sammenhengen om Aftenposten «har fått tak i» boken i en brun papirpose i et mørkt smug, eller om de har fått tilsendt et anmeldereksemplar fra forlaget på ordinær måte).

I en artikkel publisert onsdag kveld har Aftenposten plukket ut en del «informasjon som er ukjent for folk flest om statsministerens fortid» fra boken, og som overskrift og blikkfang velger de seg:

Statsministerens ukjente fortid: Hadde gambisk kjæreste i to år

Vi får vite at Ernas venner rådet henne til å fortelle om dette forholdet (som varte i to år på starten av 80-tallet, da hun var tidlig i 20-årene) for å slå tilbake mot beskyldningene om rasisme som hun (ifølge biografien) ble utsatt for mens hun var kommunalminister. Imidlertid, skriver Nedregård/Aftenposten, så sa Erna nei til dette, fordi «hun fryktet det kunne bli en belastning – at bildet av henne og Usman kunne føre til kritikk fra folk som «sprer sine giftige holdninger i ly av anonymitet»

Hvorfor det at landets statsminister hadde en afrikansk kjæreste for 30 år siden, i seg selv skulle være overskriftsnyheter, gir ikke artikkelen noe godt svar på. Og som statssekretær Sigbjørn Aanes påpeker overfor VG, så fortalte Solberg om dette kjæresteforholdet i et intervju med VG i 2003 (mens hun var kommunalminister). Det er altså ikke engang sant når Aftenposten påstår at Erna «tiet om gambisk eks-kjæreste» – alt hun i virkeligheten gjorde var at hun valgte å ikke bruke et 20 år gammelt kjærlighetsforhold som et aktivt forsvar mot rasismebeskyldninger. (Både NRK og VG presterer utrolig nok å skrive hhv. «– Erna tiet om gambisk ekskjæreste» i «hun ville ikke fortelle offentligheten om sin gambiske ekskjæreste» i samme artikkel hvor de forteller at dette ikke stemmer.)

Nedregård og Aftenposten mener å vite at hun var tilbakeholden med å trekke dette frem fordi hun fryktet hets og sjikane. Det kan godt hende, men en mer nærliggende forklaring er at Solberg hadde det minimum av politisk fornuft som hun behøvde for å skjønne hvor komplett idiotisk og pinlig det ville vært å dra «noen av mine beste venner er ____»-kortet.

Og når resteń av Aftenpostens smakebiter består av ‘avsløringer’ som «hun skildres som en festglad dame som tåler store mengder rødvin» og «den kommende statsministeren brukte som barn store summer på å handle snop» (!!!)…vel, Du vil ikke Tro hvordan denne mediekritiske bloggeren reagerte på Twitter.

Valgfrihet til å avgjøre om man vil ha to tanker i hodet eller ikke

Fra debatt på dagens Politisk Kvarter mellom SV-leder Audun Lysbakken og leder Julie Brodtkorb i Høyres kvinneforum (ikke ordrett sitat, men dekkende gjengitt):

– Vi i SV synes vi bør vurdere å innføre en ordning der småbarnsforeldre med barn mellom 1 og 1,5 år skal ha mulighet til å ha 1 time kortere arbeidsdag, for å gi en mykere overgang mellom å være hjemme i fødselspermisjon og det å ha barnet i barnehage.

– Vi i Høyre synes ikke dette er noe godt forslag. Her må vi ha to tanker i hodet på en gang, og huske på at småbarnsforeldre vil komme dårligere ut i arbeidslivet, dersom det er en forventning blant arbeidsgiverne om at de kommer til å ha kortere arbeidsdag.

– Men, hør nå:

  1. Dette vil være en svært tidsbegrenset ordning som bare vil gjelder i et halvt år pr. barn (og som ikke alle foreldre vil benytte seg av engang).
  2. Dette kan være utslagsgivende for at småbarnsforeldre faktisk klarer å stå i (nesten) full jobb i denne perioden, istedenfor å ha ulønnet permisjon eller gå ned i 50% stilling.
  3. Dere ønsker jo å oppretteholde kontantstøtten – som oppmuntrer foreldre til å være helt hjemmeværende.

– Vi er opptatt av å respektere familienes valgfrihet. Hvis familien mener at det riktige for dem er å være hjemme med barnet, så skal ikke vi som politikere stille oss til doms over det.

– Jammen, for et øyeblikk siden advarte du om konsekvensene det ville ha dersom arbeidsgivere legger til grunn at småbarnsforeldre kommer til å være mindre på jobb….

– Jammen VALGFRIHET!

Et budsjett for økte forskjeller i argumentasjon?

Etter at regjeringen la frem sitt budsjett på onsdag, har de fått mye kritikk for å kutte i trygdeytelser, bl.a. at barnetillegg for trygdede skal «standardiseres» slik at mange trygdede kommer til å tape ca. 28 000 kroner pr. barn pr. år. Regjeringens begrunnelse for denne endringen har vært at dagens system gjør at noen trygdede får mer utbetalt i trygd enn de ville fått dersom de jobbet i en liten stilling – og at det er nødvendig å gjøre noe med dette for å støtte opp under «arbeidslinjen» og for å skape større press incentiver for at folk som er uføretrygdede fortsatt skal jobbe noe.

Dette argumentet har blitt fremført bl.a. av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson i Aftenposten: Les videre

Gjenbruk av OL-argumenter

Et sentralt argument fra tilhengerne av OL i Oslo i 2022 har vært at man skal bestrebe seg på å ha mest mulig gjenbruk av idrettsanlegg og andre utbygginger ifm. lekene.

Høyres stortingsrepresentant Elisabeth Røbekk Nørve tar dette gjenbruksfokuset ett steg videre når hun i helgens Sunnmørsposten har på trykk en Ja til OL-kronikk der over halvparten av innholdet er plagiat ordrett avskrift av en tidligere kronikk fra tre av hennes partikolleger (Linda Hofstad Helleland, Øyvind Halleraker og Kristin Vinje), som sto på trykk i VG i juni i år. Rekkefølgen på avsnittene er stokket om, og det som Helleland/Halleraker/Vinje skrev om Frps OL-nei er erstattet med referanser til den lokale sunnmørske debatten og de siste ukenes økte fokus på IOCs mangler og feil, men store deler av teksten er helt identisk. Les videre