Men hva var egentlig spørsmålet om Hellas-krisen?

På mandagens Dagsnytt atten var selvsagt situasjonen i Hellas hovedsak. Kommentator Tom Staavi påpekte at Tsipras hadde en vei å gå for å bygge tillit hos kreditorene, og programleder Anne Grosvold tilføyde da at:

Men også tror jeg [hos] sitt eget folk- for i dag kom det da en meningsmåling som viser at over 70% av det greske folk vil fortsatt være med i det europeiske fellesskapet.

NRKs debattredaktør Kyrre Nakkim opplyser (med et visst forbehold for at den researchansvarlige nå har dratt på ferie) at «mye tyder på at» det vises til denne målingen foretatt av byrået GPO. I henhold til denne gjengivelsen av resultatene, var det 69,7% (altså ikke «over 70 prosent», slik Grosvold sa) som ønsket å beholde euroen som gresk valuta, men 28,9% ønsket å gå tilbake til drakmen.

Det er imidlertid ingenting som tilsier at alle disse 69,7 prosentene ‘mangler tillit’ til Tsipras – som jo insisterer på at også han har som uttrykkelig mål at Hellas skal forbli i eurosonen, med med bedre betingelser enn det de tilbys i dag.

Og faktisk har denne samme målingen også spurt folk om de vil beholde euroen selv om dette medfører strenge innsparingstiltak – og da faller euro-støtten til 56,2%, med 35,4% mot. Hvis man i det hele tatt skal bruke denne målingen til å si noe om hvor mange som mangler tillit til Tsipras, så må man i det minste bruke dette siste tallet om hvor mange som aksepterer slike innstramninger som et mindre onde enn å forlate euroen.

I realiteten – som også målingene for folkeavstemningen viser – vil det også være en del av disse 56 prosentene som ville velge euroen fremfor drakmen dersom de måtte velge, men som likevel støtter Tsipras’ forsøk på å få mildere eller endrede innstramninger. Da blir det høyst misvisende og slurvete å implisere at det er et flertall over 70% som mangler tillit til Tsipras, basert på svaret på et helt annet spørsmål.

Reklamer

NÅ: Nyheter som ikke har skjedd ennå

nytttilbud2

NÅ: EU-kommisæren med nytt tilbud

meldte NRK som sin toppsak mandag ettermiddag, med lenke til deres live-dekning av Hellas-krisen generelt og Jean-Claude Junckers pressekonferanse spesielt. (Juncker er president for EU-kommisjonen, så å avbilde og omtale ham som «EU-kommisæren» blir vel omtrent på linje med å omtale Erna Solberg (eller en annen statsminister) som «statsråden».)

Men når vi gikk inn på live-dekningen, var det slett ingen beskrivelse der av noe «nytt tilbud» fra Juncker. Tvert imot kunne alle medier – inklusive NRK – melde i etterkant av pressekonferansen at Juncker helt uttrykkelig uttalte at han ikke la på bordet noen nye forslag, men kun forsvarte det eksisterende forslaget og oppfordret Hellas til å gjenoppta forhandlingene der de ble avbrutt. Les videre

Lenkesamling uke 1 / 2

En gammel men fortsatt uhyre lesverdig artikkel fra Tim Harford (i Financial Times) om hvordan dagens muligheter til innhenting av stordata ikke nødvendigvis gjør det lettere å fremskaffe holdbare statistiske resultater:

But while big data promise much to scientists, entrepreneurs and governments, they are doomed to disappoint us if we ignore some very familiar statistical lessons.

“There are a lot of small data problems that occur in big data,” says Spiegelhalter. “They don’t disappear because you’ve got lots of the stuff. They get worse.”

God New York Times-artikkel om den politiske krisen i Hellas, og hvordan det hjelper lite å innføre store politiske reformer derfor man ikke har apparat til å implementere dem i praksis:

Administering these changes would have been difficult in a country with sound institutions, but Greece’s were filled with poorly qualified political appointees and were undergoing hiring freezes and budget cuts even as they were supposed to be managing a huge overhaul: a large assortment of new taxes, the opening of closed professions and the sale of state-owned assets.

Experts say that even now the Greek tax collection system does not truly function.

Ingebjørn Bleidvin tar for seg spriket mellom de utbredte skremmebildene om velferdsstatens krise og de faktiske statistikkene.

Cathrine Sandnes ironiserer over Drammen Frps anstrengte forhold til tydelige kirkelige budskap (i en kommentar som i forbausende stor grad har gått under radaren hos Twitter-venstre).

Mediums Ev Williams skriver fremragende tydelig om hvor vanskelig (og som oftest helt umulig) det er å lage et presist kvantitativt mål på hvor mye gjennomslag og innflytelse et nettsted eller annet medium har. Sitat:

If what you care about — or are trying to report on — is impact on the world, it all gets very slippery. You’re not measuring a rectangle, you’re measuring an multi-dimensional space. You have to accept that things are very imperfectly measured and just try to learn as much as you can from multiple metrics and anecdotes.

Det er smått ufattelig hvordan Monika-skandalen i Bergenspolitiet bare blir verre og verre og verre jo mere Bergens Tidende graver i den. Denne uken kunne vi lese at en av etterforskerne mente at Monikas mor nektet å akseptere at datteren hadde forårsaket sin egen død på grunn av konsekvensene det vill få for hennes (altså datterens) katolske begravelse (en teori som til alt overmål er totalt på viddene teologisk sett).

Telegraphs Michael Deacon, og Øyvind Strømmen / Sigve Indregard på Facebook, leverer to av de mest sobre kommentarene om terroren i Paris.