Idrettsforbundet «forbeholder seg» en fiktiv rett?

Jurist Stig Eidissens avsløringer av hva som egentlig ble avtalt mellom norske myndigheter og IOC ifm. søkeprosessen for OL 2022, har skapt adskillig blest de siste dagene. Jeg kommenterte i forrige blogginnlegg hvordan kulturministeren insisterer på at de har hatt en «tydelig dialog» med IOC om behovet for å få ned kostnadene  – uten å nevne at vertskapsby-kontrakten slår entydig fast at dersom partene ikke blir enige gjennom ‘dialog’, så skal en eventuell tvist (f.eks. om nye krav fra IOCs side) løses ved en juridisk bindende voldgiftsbeslutning.

I onsdagens VG går Norges Idrettsforbund og Oslo søkerkomité (representert ved henholdsvis generalsekretær Inge Andersen og adm. dir. Eli Grimsby) hakket lengre i å påstå at Norge vil beholde styringen med OL-prosessen. De siterer hele passasjen fra kontrakten om at ‘enighet skal forsøkes [min uth. – aldeles ikke Andersens og Grimsbys, dersom noen skulle tro det] løst på en gjensidig tilfredsstillende måte gjennom forhandlinger’ – men utelater den umiddelbart påfølgende setningen om at en fortsatt uenighet skal avgjøres ved voldgift.

Og i aller siste avsnitt av sitt innlegg slår Andersen og Grimsby kategorisk og bombastisk fast at:

Vi har ikke fått noen signaler – snarere tvert imot – på at vi må forberede oss på at det vil komme fordyrende krav fra IOC. Skulle så skje, ja så skal det forhandles. Og vi vil forbeholde oss retten til å si nei.

Dette presterer altså lederne for Norges OL-søknad å fremføre selv om det står uttrykkelig, i kontrakten som de håper å kunne underskrive, at dersom de ‘sier nei’ men IOC står på sitt, så må saken i tilfelle løses ved bindende voldgiftsforhandlinger: Les videre