Norsk presse rapporterer om norsk spørsmål I UTLANDET

Skjærtorsdag morgen var en av toppsakene på nrk.no «Urix forklarer»-saken «Hva betyr de dystre ordene fra Trump?«, illustrert med stort bilde av Trump under hans pressekonferanse sammen med Jens Stoltenberg. Under fulgte en egen video-undersak som oppfordret leseren til å se videoen av at «Trump svarte på NRKs Russland-spørsmål«.

Artikkelen innledes med at korrespondent Tove Bjørgaas bruker fire setninger på å skildre den «spesielle opplevelsen» det var å delta på pressekonferanse med USAs president, og den «heftige» opplevelsen av å «til og med [få stille ham] et spørsmål«.

Les videre

Én lenke, og en lenke til, og en tredje lenke – men ingen av dem støtter påstanden

I en artikkel hos Human Rights Service på tirsdag, går Hege Storhaug til angrep på det hun omtaler som norske mediers «emo-kjør» mot Trumps innreiseforbud. Storhaug forsvarer Trumps ordre som et uttrykk for folkets ønske om «kontroll over de nasjonale grensene» – men uten å gi noen konkrete eksempler på hva som angivelig er mangelfullt ved dagens regler på området.

Mot slutten av artikkelen anklager hun også mediene for «hykleri» ved å ikke ha ropt opp da Obama etter sigende innførte tilsvarende tiltak:

Her er en lenke, en lenke til, og en tredje lenke til, alle til en tidligere amerikansk presidents innreiseforbud for ulike nasjonale grupper. Ja, det handler om medienes helt, Obama. Hva fikk han til?

Storhaug kommenterer ikke noe konkret på innholdet i disse tre lenkene, og det er kanskje ikke så rart: Man behøver nemlig ikke gjøre mer enn å følge lenkene for å oppdage at ingen av dem handler om noe «innreiseforbud for ulike nasjonale grupper» fra Obamas periode.

Les videre

Twitteruke Trump oppsummert

Uke 45 ble så fullstendig dominert av Donald Trump og det amerikanske presidentvalget at det føltes mest naturlig å samle alle (de viktigste) tweetene om det i ett blogginnlegg, og ta det lille som var om andre temaer for seg.

Se også hele denne tråden.

Les videre

Meta-selvransakelse

I kjølvannet av Donald Trumps valgseier, har avisene publisert en jevn strøm av artikler om medienes feilaktige spådommer forut for valget og selvransakelse i ettertid. (Personlig mener jeg at selv om dette er tildels helt på sin plass, så er det også deler av kritikken som er helt urimelig og basert på et uriktig narrativ om hva mediene egentlig skrev.)

En av disse artiklene sto i Dagsavisen på onsdag, og omhandlet «Selvpisking i USAs presse (…) med The New York Times i spissen«. Man har også innhentet kommentarer fra medieviter Tor Bang ved BI, som bl.a. svarer på Dagsavisens spørsmål om «Kanskje er [New York] Times også blitt redde for å ha støtt fra seg mange av leserne sine?» med:

– Ja, 62 prosent av hvite kvinner stemte på Trump. Han har nok en bredere velgermasse enn man har trodd.

Dette tallet får lov til å avslutte artikkelen, og fremheves ytterligere ved at det brukes (med sitatstrek) som artikkeloverskrift på nettforsiden. Det strider imdlertid med den viktigste og største valgdagsmålingen, som viste at «bare» 53 prosent av hvite kvinner stemte på Trump.

Jeg kontaktet derfor Dagsavisen for å spørre om hva som var kilden for deres tall, men fikk beskjed om at de ikke hadde kilden og at jeg måtte spørre Tor Bang om dette. Bang på sin side oppga at han hadde fått tallet i en epost fra en kollega i USA (heller ikke der med noen kilde oppgitt). Og denne kollegaen igjen svarte at han dessverre hadde blandet sammen to tall – hans kilde var den samme valgdagsmålingen, men han hadde i farten brukt tallet for Trumps støtte blant hvite kvinner uten høyere utdannelse, som ganske riktig var på 62 prosent (mot 45 prosent av hvite kvinner med høyere utdannelse).

Så kan man selvsagt si at denne feilen ikke er vesentlig – man bommet med 9 prosentpoeng, og Bangs poeng står seg forsåvidt like godt uansett like godt uansett hvilket tall man bruker. Men på den annen side – det innebærer et «påslag» på 17% på Trumps faktiske støtte i denne gruppen, og Dagsavisen selv anså tydeligvis tallet som relativt oppsiktsvekkende, ettersom de brukte det som nett-overskrift.

Da burde man kunne forvente at man gjør et minimum av kildekontroll ved å be om (og sjekke) referansen for dette tallet, istedenfor å bare ta det for gitt at intervjuobjektet ikke har misforstått/forsnakket seg/husket feil. Og selv for de som ikke har dypdykket i valgstatistikk den siste uken, burde «62% av hvite kvinner stemte på Trump» være såpass påfallende at det ihvertfall bør ringe en bjelle om at tallet bør dobbeltsjekkes før man formidler det til leserne. (Gitt at hvite velgere utgjør et stort flertall av velgerne, og at det burde være velkjent at Trump fikk vesentlig mer støtte blant menn enn blant kvinner, er det vanskelig å overhodet få dette tallet til å stemme med Trumps totale oppslutning på 47%.)

Og det blir litt ekstra ironisk når man begår en såpass fremtredende og totalt unødvendig feil om hvor mye støtte Trump hadde i denne gruppen, i en artikkel om hvordan media gjorde en for dårlig jobb med å rapportere om Trumps oppslutning. Det kan kanskje ses på som et tegn på avisene med fordel kan bruke litt mindre innsats på å skrive om selvransakelse og litt mer tid på å utøve den i praksis.

Protestvelgerens dilemma

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

Etter at britene våknet opp til meldingene om Brexit-flertall 24. juni, begynte det raskt å versere sitater fra angrende velgere som ga uttrykk for at de hadde stemt Leave som en ren proteststemme, basert på at de følte seg trygge på at Remain ville gå av med seieren. De ønsket å gi ‘eliten’ en nesestyver ved at flest mulig stemte mot dem – men nå som det viste seg at protestbølgen var så stor at Leave fikk flertall, skulle de ønsket de kunne omgjøre valget sitt.

Så skal man være forsiktig med å konkludere med at dette hadde et vesentlig omfang, på bakgrunn av bare noen få enkeltstående anekdoter. (Forsøkene på å måle fenomenet i ettertid spriker litt i ulike retninger.) Men det er rimelig å anta at det var noen velgere som stemte for Brexit som en ren proteststemme (og håpet at Remain ville vinne) – ikke minst fordi dette faktisk er en logisk handlemåte, dersom man antar at det endelige utfallet er gitt på forhånd.

Les videre