Bevæpningsdebatt i skyggen av Paris

Artikkelen er også publisert i en revidert og oppdatert versjon på Dagbladet-bloggen.

Etter gårsdagens terrorangrep i Paris virker det uunngåelig at vi kommer til å få en ny runde med debatt om hvorvidt det var riktig at Politidirektoratet å beslutte (tidligere samme dag) at den midlertidige generelle bevæpningen av norsk politi skal avvikles. har store deler av dette blogginnlegget allerede blitt utdatert før jeg hadde rukket å skrive det ferdig, men hvis jeg forsøke å ha høyde for dette kommer debatten bare til å løpe fra med igjen, så jeg bare publiserer det i den formen det var skrevet forut for PODs ferske beslutning om å likevel forlenge den midlertidige bevæpningen.

At regjering og justisminister har bedt POD foreta en fornyet vurdering i lys av nattens terror, er veldig naturlig og rimelig. POD og PST har (slik jeg forstår dem) allerede nå konkludert med at dagens informasjon ikke gir grunnlag for å endre på gårsdagens beslutning og å gå tilbake til normalordningen med fremskutt lagring.

Samtidig har journalistogforfatter Kjetil Stormark allerede tatt til orde for at Paris-terroren taler for at bevæpningen bør opprettholdes, og han kommer ganske sikkert til å få følge av flere i de nærmeste dagene innen jeg rakk å skrive ferdig denne teksten, hadde også justisministeren tatt til orde for en bredere debatt om alminnelig permanent bevæpning.

Jeg kan verken påberope meg noen fagkunnskap om temaet, eller engang en full oversikt over detaljene i hva som skjedde i Paris natt til i dag – men inntil noen mer kvalifiserte personer kommer på banen, her er mitt forsøk på å analysere hvilken relevans dette terrorangrepet har for den norske bevæpningsdebatten: Les videre

Reklamer

Ubevæpnet opposisjon

.
Dette innlegget er et svar til/forlengelse av min Twitter-diskusjon med SVs Bård Vegar Solhjell, der jeg prøver å få svar på hvorfor han (og resten av partiet, og resten av opposisjonen) ikke har sørget for å få en Stortingsdebatt om politiets «midlertidige» (men stadig forlengede) bevæpning – f.eks. gjennom en interpellasjon, eller gjennom det flunkende nye konseptet initiativdebatt. Les fortrinnsvis hele tråden for å få hele konteksten for mitt innlegg.

Les videre

Tetzschners mistillits-telling

onsdagens Dagsnytt Atten var Høyres Michael Tetzschner (nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen) tydelig oppgitt og skuffet over Arbeiderpartiets beslutning om å «stille seg bak» SVs mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen. For som Tetzschner beskrev sin reaksjon:

 

Her har jo SV vært [Aps] åndelige fører. Jeg var litt forundret, fordi hvis man ser på bruken av mistillit, så er jo det reservert, med mindre man tilhører et slikt ytterparti som Venstre, eh, som SV, så har jo de partiene som regelmessig er i regjering, de har jo brukt det virkemidlet med stor grad av….økonomisk sans, for å si det sånn, for nettopp ikke å undergrave det, slik at det bare blir en del av det politiske spillet.

Og Tetzschner har rett i at SV har vært blant de flittigste brukerne av mistillitsforslag: Siden SV ble SV i 1977 har de fremmet totalt 6 mistillitsforslag (hvorav fire fra Hanna Kvanmo). I tillegg inngikk SV i mistillitsinnstillingen  som kontrollkomiteens flertall – SV, H, Sp, og Frp – fremmet mot finansminister Sigbjørn Johnsen i 1994, og som ble nedstemt takket være de fire uavhengige representantene som hadde brutt ut av Frp.

Men de SVere som eventuelt måtte håpe på å inneha førsteplassen i antall mistillitsforslag, må se seg grundig slått av et annet «ytterparti». I samme periode (1977-2014) fremsatte Frp nemlig totalt 12 egne mistillitsforslag, i tillegg til at de inngikk i grunnlaget for tre andre mistillitsforslag.

Når Frp har fremmet dobbelt så mange mistillitsforslag som SV (enda fler hvis vi regner med deres respektive forgjengere ALP og SF/SVf), så kan man jo spørre hvor rimelig det er av Tetzschner å bli indignert på vegne av en Frp-statsråd over en overdreven mistillits-iver fra opposisjonen. Les videre

Blant kvasikontorer og direktorater i dobbeltstilling

Det nok var nok flere enn undertegnede som ristet på hodet og ikke helt visste om de skulle le eller gråte da Frps Anders Anundsen listet opp følgende administrative nivåer i forvaltningen på Dagsrevyen torsdag:

Direktorat i dobbeltstilling, avdeling, avdeling i direktorat som er i dobbeltstilling, kvasiavdeling, seksjon, kvasiseksjon, kontor, kontor i direktorat i dobbeltstilling, kvasikontor, sekretariat, sruppe, og stabsorgan.

Et kvasikontor høres unektelig ut som noe en av Haruki Murakamis romanfigurer kunne ha jobbet på, og ikke som noe man ønsker å finne i en effektiv offentlig forvaltning. Det viser seg imidlertid (som også statsråd Aasrud påpekte på samme sending) at disse begrepene er hentet fra et klassifikasjonssystem som er utarbeidet av Forvaltningsdatabasen (en forskningsinstitusjon eid av Kunnskapsdepartementet). Det dreier seg altså ikke om begreper som er i bruk ute i den «virkelige verden», men om et sett med begreper som er konstruert for å kunne klassifisere alle de forskjellige enhetene som finnes der ute – et forvaltningstaksonomisk system, om du vil. At man her finner en del snurrige begreper og navn, viser ikke annet enn det finnes en ganske variert flora av enheter der ute – inklusive enheter/nivåer som ligner på avdelinger/seksjoner/kontorer, men som «har en litt annen/uklar formell status«. Les videre