Pål Grøndahls misvisende fremstilling av nytt tilregnelighetsprinsipp

Ikke overraskende var rettspsykolog Pål Grøndahl raskt ute (onsdag ettermiddag) med en kronikk med sin gjengivelse og vurdering av tilregnelighetsutvalgets innstilling. Men mens de fleste medier etterhvert har fått med seg at utvalget går inn for en (begrenset) innsnevring av dagens medisinske prinsipp, og at dette forventes å føre til at flere personer vil bli dømt som tilregnelige enn hva som er tilfelle med dagens regelverk, så fremstiller Grøndahl det som om utvalget går inn for status quo på dette området (min uth.):

Utvalget beholder dagens medisinske prinsipp, som innebærer at en person som er psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad alltid vil bli ansett som utilregnelig og derved straffri.

At vi fortsatt er det eneste land i verden som ikke har noen tilleggskriterier (dvs. at vedkommende var så syk at han ikke visste at det straffbare var galt eller eventuell sammenheng mellom psykose og straffbar handling) biter ikke på dette utvalget.

Det er riktig at utvalget sa nei til å innføre et nytt prinsipp der man skal gå inn i personens psykologiske motivasjoner for handlingene – og i helt strengt formell forstand, så har Grøndahl rett i at «en person som er psykotisk (…) alltid vil bli ansett som utilregnelig«. Men denne fremstillingen blir grovt misvisende (og nesten tautologisk) når dette kun gjelder personer som er psykotisk i juridisk forstand – og utvalget har vært tindrende klare på at det å være psykotisk i klinisk (altså medisinsk) forstand ikke automatisk vil medføre utilregnelighet. Isteden foreslår utvalget at retten – på bakgrunn av sakkyndigrapporten(e) skal gjøre en selvstendig, juridisk vurdering av hvorvidt psykosen var så sterk og påtrengende på det aktuelle tidspunktet at den ‘kvalifiserer til’ utilregnelighet. Jusprofessor og utvalgsmedlem Linda Gröning er krystallklar på dette i intervju med Bergens Tidende.

– Utvalget har innstilt på å videreføre det såkalte medisinske prinsipp, men i «modifisert form». Hva innebærer det?

– Det medisinske prinsipp kjennetegnes av at ansvarsfrihet kun knyttes til en tilstandsdefinisjon, som da gjerne er angitt i medisinske kriterier – slik som det å være «psykotisk”. Utvalget ønsker å gjøre regelen mer treffsikker på to måter: Ved å innføre kriterier som markerer at det ikke er diagnosen i seg selv som fritar for straff, men psykosetilstand av en viss styrke, og ved å inkludere andre tilstander som er så inngripende at det fremstår som urimelig å klandre gjerningspersonen.

(…)

– En kritikk av straffrihetskriteriet «psykotisk» på handlingstiden har vært at det gir for stor makt til psykiaterne. Hvordan vil dere bøte på det?

– De sakkyndige skal ikke konkludere i relasjon til lovens kriterium, kun på medisinskfaglige premisser.

– Det blir altså et mer markant skille mellom et medisinsk og et juridisk psykosebegrep. Det medisinske er definert i diagnosekriteriene ICD-10, men hva skal kjennetegne psykose i lovens forstand?

– Det rettslige begrepet vil være snevrere enn det medisinske. Det avgjørende er ikke diagnosen, men funksjonssvikten den medfører. Kjernen er at vedkommende må ha hatt så sterke og fremtredende symptomer at han må fritas for straffansvar.

– Skaper det ikke forvirring å bruke begrepet psykose om to ulike innfallsvinkler?

– Det er absolutt en pedagogisk utfordring, men samtidig er det vanskelig å finne termer som oppfyller kravet til klarhet og forutsigbarhet. I dette tilfellet overvant fordelene ulempene.

Også utvalgets rapport er helt klar på dette punktet:

Prinsipielt sett er det en fordel at de sentrale symptomer på det å være psykotisk kommer klart til uttrykk i [utvalgets forslag til lovtekst]. Slik markeres det at det ikke er gjerningspersonens sykdom eller diagnose i seg selv som begrunner at han er fri for skyld, men sykdommens innflytelse på tankeevne, virkelighetsforståelse og evne til normal motivdannelse, dvs. lidelsens betydning for hans eller hennes skyldevne.

(…)

Selv om det ikke er tilstrekkelig at de sakkyndige har diagnostisert en person med en psykoselidelse eller med psykosesymptomer etter et faglig anerkjent diagnosesystem, vil det naturlig nok være et meget tungtveiende moment i rettens bedømmelse. Retten må imidlertid selvstendig bedømme de psykotiske symptomer som er påvist, og om disse er tunge nok til at lovbryteren var psykotisk i rettslig forstand.

Konsekvensen av dette vil lett kunne bli at det rettslige begrep «psykotisk», som blir avgjørende for den strafferettslige utilregnelighet med mindre det foreligger en «likestilt» tilstand, får et snevrere innhold enn det medisinske psykosebegrepet, som er blitt til for et annet formål og har en annen funksjon, se 8.4.2.3 og 8.6.5.2.1.

(…)

Den symptomfrie schizofrene som jevnlig tar sine medisiner faller derfor utenfor bestemmelsen, og vil kunne straffes. Det samme vil andre med en alvorlig sinnslidelse som er under kontroll og uten påfallende symptomer. Det vil etter forslaget kreves en relativt massiv opphopning av symptomer av psykotisk eller lignende karakter.

Og et annet av utvalgets medlemmer, filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen, skriver eksplisitt i sine merknader at hans forventning er at dette forslaget vil rette opp noen av de utfallene som har blitt opplevd å være i strid med den ‘allmenne rettsfølelse’:

Forøvrig har jeg forståelse for opplevelsen av at med dagens praksis er det for mange som erklæres utilregnelige og som slipper straff, noe som kan krenke rettsfølelsen, især hos pårørende og etterlatte. Jeg håper dog at den ordlyden utvalget nå gir § 44 vil bidra til at denne opplevde skjevheten opphører i fremtidig rettspraksis.

Det er altså kun de personene som er psykotiske i juridisk forstand som «alltid vil bli ansett som utilregnelig og derved straffri» – og dette  reviderte prinsippet vil ekskludere en rekke personer som har en psykosediagnose, eller endog lovbrytere som har milde psykosesymptomer.

Det er riktig at utvalgets forslag er signifikant og reelt forskjellig fra et gjennomført psykologisk prinsipp, ettersom også dette modifiserte medisinske prinsippet vil «utgjør[e] et ufravikelig hinder mot at en symptomtung psykotisk lovbryter kan bli ansett strafferettslig tilregnelig«. Men det er like fullt særdeles uansvarlig og villedende at Grøndahl (i en kronikk som foregir å gi oss legfolk en innføring i utvalgets konklusjoner) gir en fremstilling som – om den ikke er entydig uriktig – ihvertfall er helt umulig å forstå korrekt med mindre man allerede kjenner sakens fakta på forhånd.

 

Tilbake til samleside for korreksjoner til medias dekning om rettspsykiatri

5 kommentarer om “Pål Grøndahls misvisende fremstilling av nytt tilregnelighetsprinsipp

  1. Tilbaketråkk: Samleside (oppdateres): Feilaktig og misvisende informasjon om rettspsykiatri | Langust og korsnebb

  2. Det virker for meg som om det hele på opportunistisk vis er et slags politisk prosjekt for å kunne sette flere kriminelle i fengsel.

    Liker

  3. En annen ting, jeg er tilbøyelig til å tro, at det her er mye mening i å mistenke at de formaliteter som ellers ville kommet i stand med bruk av «det psykologiske prinsipp» vil komme til å så å si bli snikinnført med en annen merkelapp.

    Jeg tenker at hvis rettspsykiatrien engang skal kunne gjøre seg opp en mening overhodet i en sak, så må de da vel uansett basere seg på uttalelser fra psykiatere og psykologer.

    Formodentlig vil psykiatere og psykologer være dem som uansett får jobben med å observere et individ, og jeg har inntrykket, at hvis tvungen observasjon på 1 år skal bli tingen, så vil vel domstolen ganske enkelt selv bare gjøre seg en sammenheng mellom handling og påstått «psykose», per definisjon å ha gjort «en sammenheng» med en domfellelse. Altså, rettens «synsing» vil erstatte «synsing» fra psykiatrien, og jeg aner at dette kan forstås som å bli mye av det samme.

    Jeg har (sånn generelt av hva jeg har lest her og der) inntrykk av at det nesten skulle komme til å bli heller skjeldne tilfelle av domfelling hvor noen ble ansett som utilregnelige og såkalt skyldfrie, men jeg tror likevel at noen «stor grad» av psykose i veldig lang tid kan bli hipp som happ, og hvis jeg har rett i dét så blir ting som det antagelig var før, med den endring at myndighetene så alt for enkelt kan seksjonere utvalgte mennesker over lang tid, alt etter hva som er ønskelig av enten politi, justisdept, politikere, media osv.

    Jeg har ikke sovet på dette, så ta dette med en klype salt så å si.

    Liker

    • Det er vel ikke snakk om innføre et prinsipp om at sykdommen må ha MOTIVERT forbrytelsen for å være skyldfri, men «sykdommens innflytelse på tankeevne, virkelighetsforståelse og evne til normal motivdannelse, dvs. lidelsens betydning for hans eller hennes skyldevne».

      Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..