Metode og utvelgelseskriterier

På sin «Sånn jobber vi«-side stiller Faktisk.no opp en lang liste med utvelgelseskriterier for hvilke påstander de kommer til å gå inn i og faktasjekke. Et av punktene er at

  • Påstanden skal først og fremst ha betydning for norske forhold

som i utgangspunktet fremstår som en nokså snever avgrensning (litt avhengig av hva som anses som «norske forhold»), særlig med tanke på norske mediers utenriksoppslag. Her kan det være mange feilfremstillinger av utenlandske nyheter/situasjoner som strengt tatt ikke har særlig «betydning for norske forhold», men som likevel burde være en helt naturlig del av Faktisk.nos generelle mandat om å faktasjekke og korrigere «det offentlige ordskiftet» i Norge.

Faktisk.no presiserer at utenlandske saker selvsagt vil være høyaktuelle dersom de får stor oppmerksomhet/spredning i Norge (og at de, rimeligvis, normalt ikke vil gå inn påstander som mangler enhver koblng til Norge). Men de bekrefter samtidig at f.eks. et norsk nyhetsoppslag om det italienske parlamentsvalget, vil ha relativt små sjanser for å sjekkes av dem.

Man må selvsagt gjøre visse prioriteringer i et overveldende tilfang av mulige saker, men det virker litt rart å signalisere en slik tilbakeholdenhet med å skulle gå inn i rene utenrikssaker på jakt etter klare faktafeil. Selv om feilen ikke direkte villeder nordmenn om tilstandene i deres eget land, så burde det være ganske opplagt at også kunnskap om utlandet er en vesentlig del av vår generelle forståelse av verden, og er verdt å korrigere dersom den er feil. (Og på én måte kan man hevde at en faktasjekker har en mer viktig rolle når det gjelder utenriks-feil enn tilsvarende feil om eget land: Dersom VG gir en feilaktig fremstilling av norske forhold, er det gode sjanser for at andre medier (eller folks egen direkte erfaring med samfunnsforhold) vil fungere som en (direkte eller indirekte) motvekt mot dette – mens hvis NRK rapporterer noe feil om fredsprosessen i den Sentralafrikanske Republikk, er det mye større sjanse for at dette vil være leserens eneste kilde om temaet og at de ikke vil få noen korreksjoner fra andre medier.)

Et annet utvelgelseskriterie er at:

  • Påstanden bør være kontroversiell: Noen stiller spørsmål ved sannhetsgehalten. Enten politiske motstandere, fagfolk, tipsere eller vi.

Umiddelbart hørtes dette ut som en veldig tvilsom innsnevring, ettersom det kan være mange påstander som i utgangspunktet fremstår som tilforlatelige og ikke-kontroversielle, men som likevel fortjener å ettergås og viser seg å være feil når man går dem etter  sømmene.

Faktisk.no presiserer at de «er over gjennomsnittlig opptatt av research og undersøkende journalistikk«, slik at de kommer til å «faktasjekke de viktige tingene, selv om de kan fremstå som kjedelige, tilforlatelige og plausible.» Dette er beroligende med tanke på hva slags påstander de kommer til å ettergå (selv om utgangspunktet om at «Påstanden bør være kontroversiell» blir litt slått i hjel dersom det er nok at de selv sier «Dette virker spennende å faktasjekke, selv om det meget vel kan være 100% korrekt»). Men hvis de (slik de absolutt burde) også skal sjekke tilforlatelige og plausible påstander, så oppstår det et annet problem: De lover nemlig også at:

Ferdigstilte faktasjekker publiseres uavhengig av vurdering. Også påstander som vurderes som «Faktisk helt sann» publiseres.

I utgangspunktet er det veldig forståelig å lansere dette som en helt konsekvent praksis. Der hvor påstander faktisk er omdiskuterte eller folk vil være skeptiske til om de er riktige, har en slik dedikert faktasjekk-redaksjon en klar rolle mht å også bekrefte påstander (og ikke falle for fristelsen å bare publisere de sakene der de kan ta noen i feil). Og selv om de to situasjonene ikke er helt identiske, er det også klare paraleller til AllTrials-kampanjen som jobber for at alle resultater fra medisinsk forskning – også de som viser null effekt av et preparat – må publiseres slik at man ikke får et skjevt inntrykk ut fra et skjevt utvalg av publiserte funn.

Men samtidig: Dersom Faktisk.no skal gjennomføre dette fullt ut, er jeg stygt redd for at vi ender opp med ett av to resultater:

Enten vil de ende opp med altfor mange artikler som er uinteressante for det store flertallet av lesere, fordi de bare bekrefter en fremsatt påstand og konkluderer med at den stemmer. Dette kan fortsatt være relevant i en avgrenset kontekst (for eksempel hvis man tar mål av seg å faktasjekke rubb og stubb av faktapåstander i en 45 minutters statsministerduell i forkant av valget), men hvis det skjer hele tiden, vil de interessante korrigerende artiklene fort drukne i rimelig uinteressante stadfestelser.

Det andre scenariet er at man unngår dette ved å (bevisst eller ubevisst) velge bort de påstandene der en «Faktisk helt sant»-faktasjekk vil bli helt uinteressant og banal – men i så fall vil man nesten helt sikkert ende opp med å hoppe over en del saker der man, hvis man hadde gått inn i saken, faktisk ville ha avslørt at påstanden var feil og fortjente å arresteres/korrigeres.

Faktisk.no svarer på dette med at deres ambisjon er at «Faktasjekken skal kunne være interessant i seg selv, uavhengig av påstanden og temaet«, slik at det ikke bør utgjøre noe problem om en del av sakene bare bekreftet påstander fra politikere eller andre. Det er klart at i en del tilfeller vil det være klart interessant (kanskje mer for oss faktanerder enn for det generelle publikum, men dog) å ikke bare si «Denne statistikken stemmer», men gå i dybden på hva konkret man har målt, hvordan man har målt det, osv. – og dermed gi en bedre forståelse både av det presenterte tallet og generelt om hvordan man kan ettergå slike påstander.

Men det vil også være en del tilfeller hvor en slik faktasjekk tilfører debatten helt minimal merverdi. For å bruke et eget eksempel: For en par uker siden skrev jeg om hvordan opptil flere tallene fra Actis’ undersøkelse om ungdommens alkoholvanen, ble totalt feil gjengitt når Actis og mediene skulle presentere funnene. I dette tilfellet gikk jeg inn i saken etter tips på Twitter om at deler av gjengivelsen ikke stemte overens med det som var rapportert andre steder – men jeg kunne også ha bedt om grunnlaget for tallene uten en slik konkret mistanke, bare for å se om gjengivelsen av tallene stemte.

Hvis det da hadde vist seg at tallene faktisk stemte med undersøkelsens funn, så ville det vært rimelig irrelevant å skrive noenting om saken. En artikkel som bare forteller at «Actis sa at 21% svarte ‘Ja’ på spørsmål X, og rapporten viser ganske riktig at folk ble spurt om X og at 21% svarte ‘Ja'», om tall folk i utgangspunktet uttrykte tiltro til, ville være temmelig overflødig og uinteressant, både på det konkrete og det generelle planet.

Det er selvsagt lett å føle (slik jeg ofte selv gjør) at innsatsen har vært «bortkastet» hvis man går opptil flere runder for å kontrollere en påstand og så bare legger bort saken uten å publisere fordi alt var korrekt. Men dette er jo også en helt naturlig og nødvendig del av all journalistikk – at man må forfølge en del spor som kanskje vil føre til en nyhetsverdig sak, men at man er nødt til å gjøre en redaksjonell vurdering av hva som har nyhetsverdi, og akseptere at man noen ganger vil legge ned en hel del gravearbeid uten at det gir noe resultat.

Og selv om Faktisk.no utvilsomt har fått mye ufortjent og usaklig kritikk for å være «selvoppnevnte overdommere for den øvrige pressen», så vil slik kritikk faktisk ha et visst poeng dersom de skal systematisk produsere artikler som bare forteller oss at «Det som denne avisen rapporterte var helt korrekt», uten å tilføre saken noen ny informasjon eller innsikt. Samtidig vil det også være en helt åpenbar forsømmelse dersom de ikke leter etter feil i nettopp slike saker.

Jeg håper derfor at man ender opp med å justere denne praksisen, og åpne for at selv om mange «Faktisk helt sant»-faktasjekker vil være relevante å publisere, så gjør man en individuell redaksjonell vurdering fra sak til sak, og ikke har en obligatorisk og firkantet regel om at enhver undersøkelse skal munne ut i en publisert artikkel,