Langversjon av Dagbladet-intervju

Og de som syns det publiserte intervjuet ble i korteste laget, kan lese hele «råteipen» av utvekslingen mellom meg og journalisten her.

Doremus, du fikk nylig en beskjed fra Journalisten om at de skal «prioritere ressursene våre og da ønsker vi å finne nye stemmer». Er det kjipt?

Jeg er selvsagt skuffet over det, siden jeg svært gjerne skulle fortsatt å skrive for dem. Samtidig er jeg glad for det samarbeidet vi har hatt frem til nå – og for at den nye redaktøren har gjort det klart at dette ikke handler om noen misnøye med meg eller mitt arbeid; men kun om at han er prinsipielt imot anonyme spaltister, selv når de (som meg) har gode grunner til å måtte være anonym.

Dette er det jo mange andre redaktører som også mener, og selvfølgelig hans soleklare rett til å innføre når han tiltrer som redaktør. Og så er det heldigvis andre redaktører som fortsatt har en annen tilnærming, og som jeg kommer til å fortsette å skrive for.

Det virker som den mye omtalte anonymiteten er en tung last å bære. Er det ikke lettere å bare droppe usynlighetskappen? Er det noe du vurderer?

Hadde jeg hatt muligheten til å skrive under fullt navn og sluppet alt dette styret, ville jeg selvsagt gjort det. Jeg hadde håpet at litt flere ville skjønt at når jeg likevel (med støtte fra mine redaktører) fortsetter å bruke pseudonym, så er det nettopp fordi det å bruke fullt navn ville utsatt meg for langt verre og mer alvorlige konsekvenser enn det å få regelmessige (og ofte usaklige) skyllebøtter i offentligheten.

En utfordring: For dem av leserne våre som ikke kjenner til deg, hvem er du? Beskriv deg selv med lengden av en tweet.

Jeg er en blogger og mediekritisk spaltist, som dessverre er nødt til å skrive under pseudonym pga. personlige forhold som gjør at jeg ville risikert alvorlige og usaklige represalier dersom jeg skrev under fullt navn.

Hvis du skulle diagnostisert norsk media, hvilke sykdommer hadde du konkludert med?

Nå er det tross alt mye bra i norsk media, og ingen grunn til å skjære alt og alle over én kam. Men hvis jeg skulle trekke frem ett ønske om forbedring (blant mange mulige), så ville det være at man skjerpet seg på å gjøre grunnleggende faktasjekk på «denne undersøkelsen viser at…» og tilsvarende påstander fra ulike interessegrupper. Altfor ofte fungerer mediene bare som mikrofonstativ for slike påstander, selv som det ikke hadde kostet mye arbeid å oppdage at dette er en misvisende gjengivelse av undersøkelsen.

Det var jo et veldig snilt svar, Doremus, kan du ikke kvesse sverdet litt?

Det er en kjærkommen avveksling å bli anklaget for å være for lite skarp. Det vanlige er jo at visse kritikere kjefter på min «spydige tone» – men når man spør dem om eksempler på mine angivelige utilbørligheter, så får man enten ingen konkrete svar i det hele tatt, eller noen Twitter-vitser som ikke ville hevet et eneste øyenbryn dersom de var blitt fremført på Nytt på Nytt.

Har du hatt en fin sommer da, Doremus? Hva gjør egentlig hele Norges mediekritiker når han ferierer og slapper av?

Ikke så mye annet enn resten av journalistklassen, vil jeg tro. Prøver å få lest mer skjønnlitteratur enn statistiske tabeller, for å hente inn etterslepet som jeg stadig skammer meg over resten av året.

Bøker er god avkobling. Uten at vi skal bli helt DNs «På nattbordet», men hva leser du akkurat nå?

Akkurat nå er det Hilary Mantels «Wolf Hall» (mens vi venter på George R.R. Martins neste…) og (såvidt påbegynt) Sigurd Hoels «Trollringen».

Hvis de personlige forholdene du legger til grunn for din anonymitet endrer seg, står du fram da?

Hvis den (høyst ønskelige) situasjonen skulle inntreffe at jeg ikke lenger har dette beskyttelsesbehovet, så vil jeg åpenbart ikke kunne fortsette å komme på trykk anonymt. Dette har vært et klart premiss hele tiden for både meg og mine redaktører.

All støyen rundt deg og Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen har lagt seg. Hvordan oppsummerer du den debatten?

Den var dessverre nok et eksempel på at jeg bare forsøker å bringe fakta på banen slik at debatten kan foregå på korrekte premisser, men at diskusjonen isteden avspores med stadig nye repetisjoner om hvor fælt det er at jeg er anonym. I dette tilfellet ble jeg altså beskyldt for å ha bedt om navnet på en kilde som jeg visste at var anonym – til tross for det bare er å lese de åpent tilgjengelige epostene for å se at dette beviselig ikke er sant. Og likevel skapte dette så mye støy at dere i Dagbladet laget intervju om temaet (tilsynelatende) uten å ha oppfattet poenget om at gjeldende lov påbyr skoler å tillate burkini, og at dette ikke er noe som dagens rektorer kan avgjøre den ene eller den andre veien.

Hvor mange timer om dagen bruker du egentlig på saumfare norsk journalistikks skumle og mørke irrganger?

Det varierer veldig fra dag til dag, avhengig av om jeg kommer over noe å grave videre i eller ikke. Støtten min fra Fritt Ord er normert til 2 månedsverk i løpet av ett år, altså en 15-20% stilling.

Hvor lenge har du egentlig holdt på?

Jeg opprettet bloggen i 2013, og begynte å skrive som fast spaltist tidlig i fjor. Men min mer sporadiske ergrelse over feil og unøyaktigheter i mediene, strekker seg selvsagt adskillig lengre tilbake.

Anser du deg selv som viktig for norsk offentlighet?

Jeg mener at mediekritikk generelt – især korrigering av rene faktafeil og klart villedende påstander – spiller en en svært viktig rolle i offentligheten. Hvilket konkret bidrag jeg gir til dette, får det nesten være opp til leserne å bedømme. Men det er jo et sørgelig faktum at jeg ikke har spesielt mange konkurrenter på feltet for tiden.

Men tar du mye plass fordi du er flink, eller fordi du er anonym?

Hvis du måler etter antall spaltemeter som skrives om meg og hva de handler om (inklusive i dette intervjuet), virker det klart at anonymiteten er det dominerende temaet. Jeg synes dette er helt uforholdsmessig og ulogisk, tatt i betrakning hvordan man har håndtert andre pseudonyme stemmer i offentligheten tidligere – og skulle gjerne tatt litt mindre oppmerksomhet i bytte mot at den isteden kunne fokusere på arbeidet mitt og innholdet i tekstene.

Men samtidig er det jo heldigvis en hel del lesere som faktisk gir uttrykk for at de setter pris på substansen, og klarer å forholde seg til meg på lik linje med alle de andre skribentene som man ikke vet stort om utover det som fremkommer i tekstene deres.

Hvor går veien videre for Doremus?

Foreløpig så går vel veien rimelig rett fram, med fortsatt skriving for Manifest Tidsskrift og Dagbladet (samt eventuelle andre interesserte som måtte melde seg). Og nå er det jo en trend i tiden med bloggere som skriver bøker, samtidig som jeg stadig får kritikk for at artiklene mine er for lange og detaljerte, så…

Det blir bok, altså?? Fortell!

Nå demonstrerer du igjen hvordan journalister kaster seg over vage utsagn og trekker bombastiske konklusjoner på utilstrekkelig grunnlag. 🙂 Pr. nå har jeg mer enn nok med å bare holde tritt med alle de sakene jeg ønsker å skrive om fra dag til dag, så foreløpig er ikke dette noe mer enn en tanke av det uhyre tentative slaget.
Reklamer