Deilig er indignasjonen

En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Den store snakkisen på sosiale medier på kvelden 14. desember, handlet om semesteravslutningen på Nylund skole i Stavanger, der vi fikk høre at «Uenighet (…) har ført til at ord som «nisseunger», «julenissen» og «julen» er tatt bort fra kjente julesanger. Og «Deilig er jorden» får ikke elevene synge. Den skal bare nynnes». Saken ble først slått opp av Stavanger Aftenblad (republisert i Aftenposten), og ble umiddelbart fulgt opp av de fleste andre nettaviser og havnet høyt oppe på diverse nettforsider.

Men etter bare noen timer kom det diverse kontrabeskjed-artikler, der rektor på skolen forklarte at det hele var snakk om en misforståelse: De «sensurerte» sangversjonene var bare blitt produsert som et internt arbeidsdokument, for å illustrere hvordan det ville sett ut hvis man skulle luket ut alle slike ord. Konklusjonen hadde blitt at dette ikke var noen vei å gå, og de hadde bare blitt lagt ut (i ukeplanen til kun én av klassene som skulle øve på dem) ved en misforståelse fordi en av lærerne hadde vært sykmeldt og ikke fått med seg diskusjonen/konteksten.

Når det gjaldt «Deilig er jorden», så forklarer skolen at det er riktig at den kun skulle nynnes – men det var ikke fordi man hadde valgt bort teksten, men fordi arrangementet skulle inkludere en vuggesang som skulle nynnes som (en slags) kanon av elevene, og man valgte seg «Deilig er jorden» til dette formålet. Man hadde altså ikke først bestemt seg for «Deilig er jorden» og deretter «forbudt» teksten, men derimot først bestemt seg for å nynne en eller annen velkjent melodi, og så plukket ut «Deilig er jorden» blant diverse aktuelle kandidater.

SA-journalisten bak den opprinnelige artikkelen var fortsatt mistroisk til denne forklaringen, og mente at rektor hadde endret sin historie etter det første intervjuet med ham. I utgangspunktet er det selvsagt legitimt og rimelig å være skeptisk når noen som får offentlig kritikk bedyrer at det hele bare var en «misforståelse» eller en «glipp». Men rektors forklaring høres også ut som et ganske plausibelt tilfelle av at to personer snakker forbi hverandre fordi de ikke er klar over at de opererer med ulike premisser – journalisten spurte om begrunnelsen for endringen i de utdelte sangene (som han selv satt med), mens rektor antok at han ville ha begrunnelsen for hvorfor man hadde gjennomført dette tankeeksperimentet (ettersom hun bare kjente til disse endringene som et internt arbeidsdokument). Det faktum at endringene var tydelig merket og uthevet, med både det originale ordet og erstatningen, er også en ganske klar indikasjon på at dette var et arbeidsdokument og ikke noe elevene var ment å bruke i sine øvinger.

Gitt at rektor forteller at alle andre klasser fikk de korrekte originalversjonene fra starten av (og at samtlige klasser hadde øvd på korrekt versjon [Tilføyd 1.1.17: Skolen opplyser nå at den samme musikklæreren som hadde lagt ut feil versjon til én klasse, også hadde brukt denne versjonen i sine øvinger med denne ene klassen, mens de andre klassene hadde øvd på riktig versjon fra starten av]), burde det også vært en overkommelig oppgave for media å ta rede på hva som var fakta her, dersom man var opptatt av det. At ingen gadd å bruke ytterligere tid og krefter på dette, var formodentlig også et utslag av at man aksepterte rektors forklaring og fant den tilstrekkelig troverdig til at det ikke hadde noen hensikt å forfølge saken videre.

Men så, på torsdagens Dagsrevyen, når man skulle trodd at denne saken var bilagt og parkert, fikk vi isteden et 2,5 minutter langt innslag om hvordan «Nylund skole i Stavanger ville sensurere gamle julesanger under skoleavslutningen«. Programleder Jon Gelius går detaljert gjennom endringene som ble sendt ut til elevene, uten å nevne med ett ord at skolen insisterer på at disse ble sendt ut ved en feil og at det hele tiden var meningen å fremføre originaltekstene. Tvert imot snakker både Gelius og reporteren om at hvordan ting «skulle» gjøres, men at det «nå» blir en «usensurert» versjon.

Først halvveis ut i reportasjen (når store deler av seerne trolig er mer opptatt av å diskutere med sidemannen enn å følge med på de rapporterte detaljene) nevnes det i en bisetning at «Rektor hevder saken er en misforståelse«. Da har allerede Stavangers skolesjef blitt intervjuet om at «Jeg tenker at man skal ikke sensurere julesanger» – noe som fremstår som en reprimande til skolen, selv om realiteten er at han støtter skolens forklaring om at dette var en feilutsending, og at konteksten for utsagnet hans er at ‘Vi skal ikke gjøre X – noe vi heller ikke gjorde i dette tilfellet’.

NRK (ved distriksredaktør for NRK Rogaland) innrømmer i ettertid at de kunne ha «inkludert mer» av skolens forklaring, men mener at saken uansett hadde nyhetsverdi, ettersom skolen «hadde vurdert dette som et reelt alternativ som var blitt diskutert».

NRK trekker også frem til reportasjens forsvar at det fortsatt er slik at «Deilig er jorden» bare skal nynnes – selv om reportasjen gir klart inntrykk av det motsatte, når både Gelius og reporteren sier at «Planen var at ‘Deilig er jorden’ bare skulle nynnes». Og selv om NRK har fått med seg at dette var et rent dramaturgisk grep, påpeker de at den intervjuede musikklæreren sier at de neppe ville brukt teksten uansett, «siden samlingen skal være mest mulig inkluderende for alle«.

Denne vurderingen (som hun, ifølge henne selv, kom med først da NRK for tredje gang insisterte på at hun skulle ta stilling til en rent hypotetisk problemstilling), handlet dels om å velge tekster som skulle være mest mulig tilgjengelige på tvers av aldersgrupper, og også om at skolens driftsstyre (ikke rektor) hadde besluttet at man skulle ha én fellessamling der målet var at færrest mulig elever skulle søke fritak (mens man til neste år skal følge det mer velkjente sporet med gudstjeneste + alternativt opplegg på skolen).

Så kan man selvsagt være uenig i årets ønske om å tilstrebe minst mulig fritak fra samlingen, eller i vurderingen om hva som bør/ikke bør inngå i en slik fellessamling. Men samtidig er det også helt sikkert et flertall av skoleavslutninger som ikke synger «Deilig er jorden» i noen form – og særlig i småskolen er det neppe så uhørt (verken tidligere eller nå) at man holder seg til de ‘verdslige’ og nisse-fokuserte julesangene, og ikke tar med mer direkte religiøse salmesanger. Da blir det litt rart å gjøre et stort nummer ut av den salmemelodien som man faktisk valgte å nynne, når det til enhver tid er et ubegrenset antall julesalmer som ikke blir inkludert i det hele tatt, og en mengde avslutninger som utelater «Deilig er jorden» helt og holdent.

Jeg opplever det i hvert fall klart som at kjernen i saken, som gjorde at den fikk så mye oppmerksomhet fra publikum til å begynne med (og som NRK selv innleder sitt innslag med), var at man angivelig hadde gått til det uvanlige skritt å endre sangtekster for å luke bort enhver referanse til så uskyldige ting som «jul» og «nisse». Og når skolens versjon bare nevnes i en halv bisetning, må det overveldende flertallet av seerne antas å ha sittet igjen med inntrykket av at skolen her hadde måttet slå retrett etter press fra media og skolesjefen – ikke at skolen forteller at det kun var snakk om et feilutsendt dokument og at man hele tiden hadde hatt til hensikt å bruke de originale sangtekstene.

At reportasjen var egnet til å skape dette inntrykket, illustreres utmerket av at selv Dagsrevyens egen programleder Jon Gelius (som innledet innslaget) i ettertid mente at deres oppslag handlet om skolens «retrett» og «snuoperasjon» – en beskrivelse som bare gir mening hvis man legger til grunn at skolen lyver når de sier at de aldri mente å bruke de endrede versjonene.

Det er selvsagt en holdning det er lov å innta når noen sier «Det vi fikk masse kritikk for, var ikke slik som folk trodde» (selv om det, som nevnt, er adskillige tydelige indikasjoner på at rektor faktisk snakker sant). Men da må det være et åpenbart minimum at man rapporterer klart og tydelig hva som er skolens versjon, og helst også konfronterer dem med hvorfor man mener det er grunnlag for å betvile dem.

Og hvis man (som NRK Rogaland svarer) legger skolens versjon til grunn, er det enda mer påkrevet at man tydeliggjør oppklaringen/dementiet, istedenfor å videreføre en misvisende versjon som allerede har fått stor spredning. Isteden ble saken nevnt på nytt i fredagens Dagsnytt Atten (i en surrealistisk debatt der Human-Etisk Forbund ble anklaget for å være for lite tydelige på at de var humanetikere og ikke muslimer) der skolens dementi overhodet ikke ble nevnt – isteden beskriver programleder Fredrik Solvang at «det ble rabalder» fordi «en skoleklasse i Stavanger har hatt julesanger på ukeplanen hvor ord som ‘jul’ og ‘nisse’ var tatt bort» og «Ved Nylund skole hadde elevene øvd på julesanger der ordene ‘jul’ og ‘nisse’ var fjernet, [fordi FAU] ønsket en mest mulig inkluderende julesamling» – uten å nevne et pip om at disse fremstillingene senere var dementert.

Når vi ser hvordan tidligere juleavslutning-kontroverser har blitt kategorisk feiltolket og ført til voldsomme overreaksjoner, burde det være ekstra høyt prioritert at man passer på å tydelig fremheve nye opplysninger som endrer bildet, og ikke bare viderefører en opprinnelig (og i beste fall sterkt mangelfull) versjon. I denne konkrete saken var de fleste nettavisene (inklusive nrk.no) ute med nye versjoner der rektor fikk komme til orde med sine korrigeringer og dementier. Men de fleste opprinnelige artiklene ble fortsatt stående uendret – ofte uten så mye som en lenke til den korrigerende oppfølgingsartikkelen.

Dette er dessverre en ganske vanlig fremgangsmåte når norske nettaviser korrigerer sin opprinnelige fremstilling, til tross for de åpenbare problemene det fører med seg ved at den feilaktige originalartikkelen kan fortsette å leve sitt eget liv. I dette tilfellet ble problemet godt illustrert da kulturminister Linda Hofstad Helleland bestemte seg for å gjenopplive saken på Facebook (i opprinnelig, misforstått versjon) på lille julaften:

«Så derfor forundrer det meg og gjør meg litt trist, når jeg leser at en skole i Stavanger ikke lar elevene synge Deilig er Jorden i redsel for å såre noen. For der ga rektor beskjed om at det kun skal nynnes til sangen. Jeg tror skolen skal være glad for at Nytt på Nytt har tatt Juleferie. For dette er bare komisk. At rektor snudde i tolvte time var klokt.»

Til tross for kraftig motbør fra folk i kommentarfeltet (inklusive FAU-lederen ved Nylund) som påpekte hennes feil, og opptil flere mediehenvendelser i samme ærend, gikk det to dager før hun kommenterte dette – med en henvisning til Aftenpostens opprinnelige og misforståtte artikkel 14.12., og en høyst forbeholden beklagelse om at «Det var denne uttalelsen til rektor jeg tok utgangspunkt i. Hvis sitatet i avisen er feil så beklager jeg det». Til alt overmål (og forsåvidt etter mønster av medienes egen praksis) kom denne tilbakemeldingen kun langt nede i eget kommentarfelt, mens den feilaktige anklagen fortsatt står uendret oppe i den opprinnelige, uredigerte (og uten sammenligning mer synlige) Facebook-statusen.

Frivillig salmetvang

Og før støvet hadde rukket å legge seg ordentlig etter Nylund-saken, slo VG opp en ny sak i samme sjanger som toppsak på nettforsiden: «SV-politikere nektet å synge ‘Deilig er jorden’«. Her fikk Moldes varaordfører fremføre sin refs av tre SV-politikere som hadde forlatt bystyresalen når møtet var ferdig og representantene skulle synge «Deilig er jorden» – noe varaordføreren mente at «ikke akkurat [] vitner om varme og inkluderende verdier».

Etterhvert fikk en av de nevnte representantene komme til orde og forklare at det slett ikke var noen protest eller demonstrasjon fra deres side – han mente bare at det var ikke riktig av ham som ateist å delta i sangen, og prøvde å forlate salen på normal og ubemerket måte.

Men da hadde allerede kulturministeren rukket å engasjere seg også i denne saken, i form av følgende salve på Twitter: «Å skrote vår kulturarv er ikke å møte andre verdisyn med respekt og toleranse.Å opptre nøytral er å velge noe bort.» Hvordan hun fikk dette til å handle om «møting av andre verdisyn», er det nokså umulig å begripe, når ingen av SVerne har trukket inn andre verdisyn enn sin egen personlige ateisme. Det er i det hele tatt ganske bekymringsfullt at landets kulturminister blir så provosert av hun tyr til beskyldninger om «skroting av vår kulturarv» fordi tre ateister velger bort salmesang.

Man kan selvsagt mene (særlig dersom man antok at det var ment som en demonstrativ handling) at dette var dårlig folkeskikk av SVerne å lage slikt anstaltmakeri istedenfor for å bare enten synge med eller sitte stille de to minuttene sangen varte. (Det naturlige motsvaret til dette ville være at religiøse sanger ikke har noen rolle som en del av et faktisk politisk møte – og hvis det foregår løsrevet fra møtet, kan det heller ikke være noen forpliktelse om å delta.)

Men selv om man anser SVernes opptreden som klønete eller upassende, så blekner dette til ingenting mot den voldsomme overreaksjonen der er å gjøre dette til et spørsmål om norsk kulturs overlevelse. Det har vært skrevet adskillige spaltemetre om den såkalt overfølsomme «krenkelseskulturen» som hyler opp over alle mulige filleting – men hvis det er noen som eksempifiserer dette i denne saken, så er det fløyen som gir uttrykk for voldsom krenkelse fordi tre politikere gikk fra rommet istedenfor å synge en salme.

(Argumentet om at det er helt uproblematisk med skolegudstjenester, så lenge de som ønsker fritak står fritt til å velge et alternativt tilbud, står også ustøtt i møte med reaksjoner som Hellelands. Jeg opplevde personlig aldri noen stigma eller andre problemer med å tilhøre den tredjedelen av elevene som ble igjen på skolen for å se en tegnefilm eller lignende, men det fins etterhvert adskillige beretninger som de som blit møtt med motvilje eller direkte fiendlighet – noe Hellelands utfall illustrerer.)

Dette er heller ikke noe unikt fenomen i slike ‘kulturkrig’-diskusjoner – f.eks. i diskusjonene om «trigger warnings» – at motstanderne er langt mer høylytte og prinsipielt indignerte i sin motstand mot en angivelig «krenkelseskultur», enn de såkalt politisk korrekte er i sine ønsker om å endre dette eller hint.

Når man ikke vil at folk skal tørre å ta debatten

Når Aftenpostens kommentator advarer om en «overdreven politisk korrekthet» der «Dårlige avgjørelser tas av frykt for å støte en litt uklar ‘noen’», så kan det sikkert være noe sant i dette. Men i dagens debattklima fremstår det som vel så sannsynlig at skoleledelsers vurderinger preges av en frykt for å å trå feil i motsatt retning, og for å gjøre noe som påkaller oppmerksomhet fra en samlet flokk av riksmedier og utløser et skred av fiendtlige reaksjoner – der endog toppolitikere hiver seg på med skarp kritikk av enkeltskoler, basert på i beste fall overfladisk kjennskap til saken.

Og når NRK forsvarer sine oppslag med at dette tross alt hadde vært «diskutert» på skolen, så finner jeg det ærlig talt nokså vanskelig å se hvordan det overhodet er en nasjonal nyhetssak at én tilfeldig skole har diskutert hvordan det ville fungert å fjerne visse ord i julesanger – for så å konkludere med at dette er en veldig dårlig idé som man ikke skal gjennomføre. (Og det fremstår tildels som om hele dette dokumentet var utarbeidet av noen som var motstandere av idéen, for å demonstrere hvor merkelig en slik gjennomført jule-unngåelse ville bli i praksis.)

Vinklingen minner unektelig litt om Nordlys’ burkini-oppslag i sommer, der man oppga at «det opprinnelig forelå et forslag om at Lenvik kommune skulle finansiere [burkini]«, selv om realiteten var at man bare hadde diskutert dette internt på skolen (med utgangspunkt i at man allerede finansierte vanlige badedrakter), og konkluderte med at man ikke burde gjøre dette.

Det kan umulig bidra til noe godt klima for å diskutere verken disse eller andre spørsmål, dersom selv diskusjonen skal risikere å bli tema for nasjonal oppmerksomhet på tvers av de fleste riksmedier. Det fins selvsagt noen forslag som er så ekstreme og uhørte at de bør påtales selv om de aldri kom lenger enn til idémyldringsstadiet, men det er svært vanskelig å se at noen av disse sakene faller inn i denne kategorien.

Det er også påfallende mange debattanter som ellers er iherdige forkjempere for at «vi må tørre å ta debatten», «alle synspunkter må kunne diskuteres åpent», «det er skadelig å kneble standpunkter bare fordi de er kontroversielle», osv. – som nå plutselig blir veldig forarget fordi én skole diskuterte og deretter forkastet denne idéen.

Det er mye rundt oss i samfunnet som genuint fortjener opprørte reaksjoner og indignasjon, og det er urimelig å stille masete krav om at dette kun skal reserveres for de aller mest alvorlige tilfellene. Men det fins også et utall saker som kan oppfattes som ufornuftig eller uvettig adferd, men som ikke fortjener mer enn litt oppgitt hoderysting etterfulgt av å glemme hele saken. Hvis vi skal ha en nogenlunde fornuftig og skaplig offentlig debatt, er det nødvendig at både medier, debattanter og lesere gjør en viss utvelgelse av hva som fortjener å løftes frem til diskusjon og/eller fordømmelse, og hva som best møtes med et mentalt skuldertrekk og et «Eh, whatever».

En rekke av avisene som slo opp julesang-saken stort, har da også i ettertid skrevet på kommentarplass om hvordan disse sakene stort sett er overdrevne og marginale, og at vi alle «kan roe nervene og puste på ei stund». Men som student Andreas Økland påpekte på Twitter: Når avisene selv hausser opp stemningen med stadige oppslag om hendelser som enten er fillesaker eller direkte uriktige, er det til høyst begrenset hjelp at de i ettertid skriver mer nøkterne kommentarartikler for å helle olje på det havet som de selv har opprørt. Kommentarene er sikkert ofte motivert av et oppriktig ønske om å balansere ut den tidligere dekningen, men i praksis vil slike analyser bare nå den mest nyhetsinteresserte brøkdelen at de som lot seg opprøre av det opprinnelige oppslaget. (Og av og til blir spriket mellom tabloid nyhetsdekning og ettertenksom analyse så stort at man kan mistenke avisen for å spekulere i å fremføre både den overdrevne og den avdempede versjonen av saken, for å tjene klikk fra flest mulig segmenter av lesere.)

Det er også påfallende at selv de kommentarene som var ganske tydelige på at Nylund-oppslaget bygget på misforståelser og feiltolkninger, likevel fremholder at den har relevans for det overordnede temaet og «berører et fortsatt uløst dilemma». Det er vanskelig å se logikken i å resonnere at ‘Denne saken var egentlig en ikke-sak, men den sier likevel noe om samfunnet’. (I Vårt Lands kommentar mente man at «forslaget virket tydeligvis realistisk nok til at mange reagerte sterkt» – altså at vi lever i en «krenkelseskultur» ettersom leserne ikke umiddelbart reagerte med «Jeg nekter å tro på det som avisen rapporterer som fakta».)

Som Morten Myksvoll skriver i BT, er det blitt på høy tid å roe ned debatten adskillige knepp og slutte å innbille seg at misforståtte eller marginale hendelser er en torpedo under hele den norske juletradisjonen. Og når man såpass mange ganger har gått i baret og slått opp saker om dette temaet som i beste fall er klart overdrevne, bør man i det minste praktisere noen grunnleggende regler (som burde gjelde generelt og allment, men som har vist seg å være ekstra relevante om denne tematikken)

  • At man venter med å kjøre saken til man har gått en ekstra runde eller to for å være sikker på at den er korrekt gjengitt – selv om (eller snarere fordi) man da går glipp av klikkene fra den første runden med harmdirrende Facebook-delinger.

  • At man, selv om den er bekreftet, gjør en vurdering om dette overhodet er en sak som har nasjonal nyhetsverdi, eller om den maksimalt hører hjemme i lokalavisen (og igjen: Hvis andre riksmedier allerede har slått opp saken stort, så er det snarere et argument mot å følge i deres fotspor hvis saken ikke berettiger det).

  • At hvis det viser seg først i ettertid at saken var misforstått eller overdrevet, så formidler man rettelsen/dementiet tydelig – og hvis det er naturlig å gjøre dette i en egen nettartikkel, så passer man på å merke den opprinnelige artikkelen, slik at den ikke får fortsette å leve videre i nettdiskusjoner i misvisende originalversjon.

Reklamer