Hvordan endre en lov uten å endre noe?

Etter KrFs landsmøtevedtak om å søke regjeringssamarbeid med Solberg-regjeringen, har abortdebatten virkelig blusset opp for fullt, ettersom KrF har varslet at en av deres absolutt viktigste saker i forhandlingene vil være å få endret/fjernet abortlovens paragraf 2c (om rett til senabort dersom fosteret er alvorlig sykt).

Noen borgerlige politikere har vært kontant avvisende til å gjøre endringer av noen som helst betydning, mens andre (tildels de samme som tidligere var tvert avvisende), nå har lagt seg på Erna Solbergs og Bent Høies linje om at man skal gjøre endringer som «fjerner det diskriminerende elementet i loven», samtidig som de ikke skal ha noen som helst praktiske konsekvenser for kvinnens adgang til abort.

Dette har selvsagt utløst en mengde diskusjon i sosiale og andre medier – diskusjoner som til en viss grad blir prematur skyggeboksing, så lenge vi ikke kjenner detaljene i hva regjeringen faktisk ser for seg å foreslå. Men én grunn til at mange av oss fortsatt ser det som relevant å diskutere dette allerede nå, er at det fortoner seg som at regjeringen lover noe som det rett og slett ikke går an å innfri, fordi det involverer så mange kryssende og uforenlige hensyn.

Det første åpenbare problemet som melder seg med den løsningen som lanseres, er at det insisteres fra regjeringens side på at dette ikke skal endre dagens praksis eller hvor mange aborter som innvilges – altså at det kommer til å bli «sortert bort» akkurat like mange fostre i fremtiden som det ville blitt med dagens lovverk. Så kan man selvsagt se for seg at KrF sier at deres prioritet er den uheldige signaleffekten som dagens lovtekst sender – og at de anser det som en seier dersom de får endret på dette, uansett om det fortsatt foretas nøyaktig like mange aborter av fostre med Downs syndrom og tilsvarende tilstander. (Da KrFs vordende partileder Kjell Ingolf Ropstad fikk spørsmål om dette, svarte han på den ene siden at de «forventer» og «har som utgangspunkt» at endringen vil føre til flere avslag i nemndene, men samtidig at «det viktigste for oss er å rydde opp i det som er diskriminerende i dagens lov«, så det er forsåvidt åpent for tolkning om hva de kan leve med.)

Men om KrF skulle akseptere et slikt kompromiss, etterlater det fortsatt spørsmålet om hvordan man skal klare å gjøre slike endringer uten at det får noen praktiske konsekvenser for abortsøkende kvinner. Abid Raja har vært kategorisk på at dette i utgangspunktet skal være mulig («Som jurist vet jeg at man kan la loven få endret ordlyd, uten at det får praktiske konsekvenser«), mens mange på motsatt side av debatten har himlet oppgitt over ideen om å gjøre lovendringer som ikke medfører noen faktisk endring.

I utgangspunktet har Raja rett (og deler av den harselerende kritikken er ugyldig): Det fins flere eksempler på at man har erstattet utdaterte eller stigmatiserende ord i en lovtekst (f.eks. «åndssvakhet» eller «sinnssykdom») og erstattet dem med mer moderne eller ‘politisk korrekte’ begreper – samtidig som man har presisert at det nye begrepet skal forstås på nøyaktig samme måte som det gamle.

Men i slike tilfeller har det vært selve ordvalget i seg selv – og ingenting annet – som anses som uønsket eller problematisk, og som må rettes opp. I diskusjonen om abortlovens paragraf 2c, er problemet åpenbart ikke simpelthen at man bruker ordene «alvorlig sykdom» (det ville neppe hjulpet noe – snarere tvert imot – om man hadde endret ordlyden i 2c til å sikre senabort av fostre med «ekstra utfordringer» eller «spesielle behov»). Man protesterer mot lovens innretning og struktur, (der man gis rett til abort basert direkte på fosterets tilstand) og da er det langt mindre åpenbart at man kan omstrukturere dette på en fullstendig sømløs måte.

Den omdiskuterte paragraf 2c (formelt sett: abortlovens § 2 tredje ledd bokstav c) fastsetter altså at «Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet«. Dette innebærer i praksis (og det er nettopp dette kritikerne protesterer mot) at dersom det påvises en slik tilstand hos fosteret, så vil moren automatisk innvilges senabort (mellom uke 12 og 18) dersom hun ber om det. Dette er en vurdering som foretas utelukkende ut fra den medisinske dokumentasjonen utarbeidet i forbindelse med undersøkelser av fosteret – mors omsorgsevner, fysiske og psykiske forutsetninger, eller hvordan barnet ble til får ingen innvirkning på vurderingen.

Den løsningen som skisseres fra flere regjeringspolitikere (statsminister Solberg, helseminister Høie, og flere til), involverer for det første at man snevrer inn paragraf 2c til å fortsatt gi automatisk rett til abort i visse tilfeller, men kun der hvor fosteret ikke er levedyktig. Dernest – for å ivareta alle de tilfellene hvor fosteret har en sykdom/skade som er alvorlig, men ikke uforenlig med liv – skal man justere nemndenes praksis, og instruere dem om at «Kvinnens vurdering av å få et barn som kan ha spesielle utfordringer, skal tillegges større vekt. (…..) En abortnemnd vil tillegge kvinnens egen vurdering avgjørende vekt«. Tanken er dermed at disse kvinnene fortsatt vil innvilges senabort, men nå på bakgrunn av at hun forklarer hvorfor hun mener det vil bli krevende for henne å bære frem/ta omsorg for et sykt barn, og at nemnden konkluderer med at dette oppfyller kravene i lovens paragraf 2a og/eller 2b.

Disse bokstavene handler om at kvinnen kan innvilges senabort dersom hun ellers risikerer «urimelig belastning for [sin] fysiske eller psykiske helse«, eller å bli satt «i en vanskelig livssituasjon«. Høyres premiss for endringen, er at man dermed kan sørge for at kvinnens adgang til abort bevares, men at det blir mindre diskriminerende dersom det avgjørende kriteriet ikke er fosterets sykdom i seg selv, men konsekvensene for moren dersom hun må ta seg av et sykt barn.

Det første problemet med dette (som mange har påpekt), er at man nå går fra dagens automatiske rett, til en rett som er betinget av at kvinnen beskriver og dokumenterer i detalj hvordan omsorgen for et sykt barn vil være en «urimelig belastning» for henne. Uansett om utfallet blir det samme, vil kvinnen nå i praksis være nødt til å møte opp til utspørring i nemnden, og brette ut personlige og konkrete detaljer om sin livssituasjon – i motsetning til dagens situasjon, hvor en kvinne med alvorlig sykt foster normalt kun vil behøve å dokumentere dette skriftlig, uten å måtte møte fysisk i nemnden.

(Dette er forøvrig et av de vesentligste argumentene for dagens utforming av 2c: At hvis fosteret har en slik tilstand, bør det utløse en ubetinget forståelse for at dette vil (kunne) medføre en «urimelig belastning»/»vanskelig livssituasjon» for kvinnen, og at det dermed er overflødig og urimelig å kreve at hun skal dokumentere dette i konkret detalj.)

Det fremstår dermed som utvilsomt at en slik løsning, hvor mange senaborter ‘flyttes’ fra 2c til 2a/2b, i det minste vil gjøre selve nemndbehandlingen mer belastende for mange kvinner. Så kan man selvsagt velge å fokusere utelukkende på det endelige utfallet, og forfekte at så lenge kvinnen ender opp med å få gjennomført abort, så er det underordnet (og ikke en innskrenkning av rettigheter) om prosessen frem mot dette gjøres noe mer omfattende og belastende. Men også med denne tilnærmingen, står man igjen med spørsmålet om det virkelig er slik at enhver kvinne med alvorlig sykt foster, fortsatt vil innvilges senabort ut fra sin «egenvurdering av situasjonen og den belastningen hun mener det vil være«.

I utgangspunktet (som flere kritikere har påpekt) vil man naturlig anta at dersom avgjørelsen skal baseres utelukkende på kvinnens situasjon og konsekvensene for henne, så vil det være noen kvinner (de som er ressurssterke personer med fast jobb, høy inntekt, en stabil livssituasjon, og et godt nettverk rundt seg) som vil falle utenfor dette og ikke innvilges abort selv om barnet er alvorlig sykt, fordi nemndene anser at de har tilstrekkelig evne til å ta vare på barnet, selv med de ekstra behovene som sykdommen medfører.

Politikere som Raja og Høyres Mathilde Tybring-Gjedde har imidlertid insistert hardnakket på at en eventuell lovendring ikke skal endre kvinners rettigheter en millimeter – altså at når man «styrker kvinnens egenvurdering ellers i loven«, så skal dette sikre senabortrettigheter for alle kvinner som har det i dag. Flere motstandere har uttrykt sterk skepsis til hvordan dette skal la seg gjøre, men på dette punktet er det vanskelig å være kategorisk avvisende så lenge vi ikke har noen konkret lovtekst å forholde oss til.

Men selv om vi antar at man finner en formulering som sikrer at samtlige kvinner med alvorlig sykt foster får ja til senabort i nemnden, så etterlater det et nytt problem. Både Solberg, Høie og Tybring-Gjedde har lagt opp til en endring der denne styrkingen av kvinnens egenvurdering, skal knyttes spesifikt til de som er gravide med et sykt barn som vil ha særlige behov hvis det bæres frem – noe som også fremstår som den naturlige og nødvendige løsningen, dersom man skal sikre at disse konkrete tilfellene innvilges abort med utgangspunkt i kvinnens egenvurdering.

Men dersom loven skal pålegge nemndene en slik særskilt vektlegging i de tilfellene hvor det foreligger alvorlig sykdom hos fosteret, så har man jo bare gjenskapt nettopp det problemet som man skulle rette opp i til å begynne med: At fostre med slike avvik gis en særbehandling der de kommer dårligere ut enn andre, friske fostre. Og hvis disse føringene om å «tillegge kvinnens egen vurdering avgjørende vekt» skal være så sterke at alle kvinner som tidligere ville fått senabort, også skal få det i fremtiden, så er vi nøyaktig like langt som i dag: Vi vil fortsatt ha en lov som skiller ut alvorlig syke fostre som en kategori som alltid skal kunne senaborteres, bare med den (åpenbart totalt uvesentlige) forskjellen at disse formuleringene nå skal befinne seg som del av 2a/2b og ikke som et helt selvstendig punkt 2c. (Eventuelt kan man se for seg at man lander på en mer ullen formulering i selve lovteksten, mens presiseringen av at dette gjelder spesifikt ved alvorlig sykdom ‘gjemmes bort’ i forarbeidene – men det fremstår høyst tvilsomt om dette heller vil ha den ‘avstigmatiserende’ effekten som Raja og andre snakker om.)

Den eneste muligheten for å unngå dette, og samtidig sikre at alle kvinner med sykt barn får sin egenvurdering så tungt vektlagt at de er garantert å innvilges senabort, måtte være at man unnlater å peke ut noen særskilt gruppe som dette skal gjelde for, men isteden vedtar at alle søknader skal legge «avgjørende vekt» på kvinnens vurdering. Hvis man gjorde dette, ville man faktisk (i hvert fall i teorien) kunne oppnå det som Raja og Høie lover: At alle alvorlig syke fostre vil kunne senaborteres, samtidig som man ikke har en lovtekst som «diskriminerer» denne gruppen.

Men konsekvensen av en slik løsning, ville da være at man legger vesentlig økt vekt på kvinnens egenvurdering – og dermed gjør det lettere å få senabort – også for alle andre, friske fostre! Og hvis disse føringene skal være så sterke at alle kvinner med alvorlig syke fostre skal få senabort – og samme regler skal gjelde for alle fostre – så har man i praksis avskaffet nemndens mulighet for å nekte senabort (i perioden uke 12-18), og innført AUFs nylige forslag om selvbestemt abort frem til uke 18. Det fremstår ganske åpenbart at dette er en konsekvens som KrF umulig kan gå med på – uansett om det ville eliminere dagens «diskriminering» av visse fostre.

Hele KrFs argumentasjon mot paragraf 2c bunner i at de mener (og langt på vei har rett i) at den innebærer at fostre med visse tilstander forskjellsbehandles sammenlignet med friske fostre, ved at det er enklere å ta senabort av disse fostrene med avvik. Men da burde det være rimelig åpenbart at når dagens rettstilstand innebærer en forskjellsbehandling av én bestemt kategori, så kan man ikke opprettholde nøyaktig samme rettstilstand uten at loven forholder seg til denne kategoriseringen. Enten må man presisere at alvorlig syke fostre skal underlegges en særskilt praksis (og dermed videreføre nettopp det problemet som man ønsket å eliminere). Eller så må man fjerne kategorien helt, og sidestille disse tilfellene med alle andre tilfeller – hvilket igjen pr. definisjon betyr at man er nødt til å endre praksis for den ene eller andre kategorien (eller begge), når dette skal samkjøres på samme nivå.

Og dermed blir den eneste logiske konklusjonen – allerede før vi har sett den nøyaktige ordlyden i regjeringens forslag til endring – at det simpelthen ikke lar seg gjøre å oppfylle alle løftene de har kommet med, fordi de kryssende hensynene ikke lar seg forene fullt ut.

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.