Moralsk mobilpanikk i VG

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Tidligere i sommer publiserte VG en serie artikler om nordmenns «skjermavhengighet» og (over)bruk av mobiltelefon.

Noe av innholdet i oppslagene tar utgangspunkt i en fornuftig tilnærming til temaet og kommer med noen relativt moderate og balanserte råd for å unngå overdreven mobilbruk.

Men tildels – og ikke minst når de, med utgangspunkt i en egenbestilt spørreundersøkelse, slår fast at «Halvparten føler seg mobilavhengige» – preges VGs dekning av en krisemaksimering av problemet, og at de faktiske svarene enten tolkes i verste mening eller gjengis direkte feil.

Dette blir blant annet veldig tydelig i omtalen av spørsmålet «Får du dårlig samvittighet på grunn av mobilbruken din?«, der respondentene har delt seg omtrent på midten i «Ja»- og «Nei»-svar. Dette vinkles på at «Halvparten av oss har ikke dårlig samvittighet for vår omgang med den lille skjermen«, etterfulgt av en uttalelse fra en intervjuet nevropsykolog som «synes tallet som har dårlig samvittighet er lavt og tror det handler om at vi ikke er helt bevisst på hvor avhengig vi er av telefonen«. Lenger nede i artikkelen fremhever man derimot (igjen med negativt fortegn) at «det er kun en av tre [barneforeldre] som ikke har dårlig samvittighet for bruken sin«.

Dette blir dermed et nydelig eksempel på hvordan et spørsmål kan vinkles negativt uansett hva folk svarer: Hvis det er mange som har dårlig samvittighet, er dét et symptom på uheldig adferd – og hvis det er mange som ikke har det, tolkes dét som manglende selvinnsikt i sin egen uheldige adferd.

Overskriftens formulering om «mobilavhengighet», gjentas også en rekke ganger i artikkelen (X prosent i den undergruppen, Y prosent i en annen undergruppe, osv.), og presenteres som et soleklart problem. Utgangspunktet her er spørsmålet «I hvor stor grad føler du at du er avhengig av mobiltelefonen din?«, og det er altså over halvparten (56 %) som har svart «i svært stor grad» eller «i ganske stor grad» (med massiv overvekt – 45 % mot 11 % – for «ganske stor»).

Det VG imidlertid ikke drøfter, er i hvilken grad det å «være avhengig av mobiltelefonen sin» egentlig er et problem, når vi tenker på hvor mange funksjoner en smarttelefon fyller – og hvor mange andre apparater den erstatter. Om du hadde spurt folk for 30 år siden, ville trolig mange av dem sagt at de var «ganske avhengige» av fasttelefonen sin – ikke fordi de satt i telefonen dagen lang, men fordi det var viktig for dem å kunne bruke den de gangene de trengte  å kontakte noen, eller noen andre ville kontakte dem. Når dagens mobiltelefon ofte vil være folks primære (eller eneste) kommunikasjonsmiddel både privat og i jobbsammenheng (på telefon, SMS, epost, eller diverse sosiale medier og andre apper), så er det helt naturlig at folk ser det som et problem dersom de skulle miste denne kommunikasjonskanalen helt. (Denne tolkningen av «avhengighet» underbygges også av at når folk blir spurt hvilke ting de ville savne mest «dersom du var uten tilgang til mobiltelefonen i noen dager«, så er det soleklart viktigste punktet «Å være tilgjengelig for andre» (62 %, nesten dobbelt så mye som noe annet alternativ.)

Det burde dermed ikke være spesielt overraskende – eller bekymringsfullt – at ‘bare’ halvparten av de spurte sier at de kan være under mobiltelefonen i én hel dag eller mer «uten at du føler det som et problem«. (VG velger å fremstille dette som at «over halvparten sier at de ikke klarer å være uten mobilen i mer enn noen timer«, men dette er misvisende – både fordi man har gått fra «føler det som et problem» til «ikke klarer», og fordi det ikke finnes noe svaralternativ mellom «noen timer» og «én dag», slik at denne «over halvparten» av respondentene også inkluderer de som syns det går greit i opptil 10-12 timer.)

I tillegg kommer alle de andre funksjonene smarttelefonen fyller – lese eller lytte til bøker/radioprogrammer/nyheter/musikk, holde seg oppdatert sosialt, se på TV/film, betale regninger og utføre andre administrative oppgaver, sjekke rutetabeller eller veikart, osv. osv. Noe av dette vil være ‘mobilspesifikke’ ting som å ta bilder og dele dem på Snapchat – men mye av dette er oppgaver som vi uansett ville måtte utført på andre måter dersom vi ikke hadde tilgang på smarttelefonen.

Å ha denne tilgangen 24/7, fremfor å måtte sette seg ned ens ærend med avisen, telefonen, eller en bunke papirregninger, innebærer selvsagt en reell fare for at dette spiser seg inn i andre aktiviteter og stjeler oppmerksomhet med at man sjekker telefonen hvert femte minutt. Men det kan også la deg gjøre disse tingene på en effektiv og hensiktmessig måte – f.eks. ved å betale regninger og sjekke overskrifter under en busstur hvor du ellers bare ville glant ut av vinduet eller inn i seteryggen foran – og dermed frigjøre tid til sosiale eller andre aktiviteter.

Det blir dermed veldig forfeilet når VG bruker resultatene fra undersøkelsen til å advare om at «Vi klarer ikke å legge fra oss mobilen. Vi har den med på do, i sengen, når vi lager mat, i sammenkomster med familie og venner, og når vi kjører bil«, og deretter ramser opp prosentandelene som «bruker mobilen» i disse forskjellige sammenhengene.

For det første var spørsmålet her «Hender det at du bruker mobiltelefonen i noen av følgende situasjoner?» (min uth.) – altså at du i utgangspunktet skal svare Ja også for de tilfellene som bare inntreffer en gang iblant. At folk av og til ligger i senga med mobilen – enten før de legger seg for å sove eller om morgenen før de står opp – kan neppe være noe stort problem. Og at det «hender» man bruker den under sosiale sammenkomster, burde være den mest naturlige ting i verden – for eksempel for å ringe Per og spørre om om han vil bli med dere ut, for å bestille billetter til kinofilmen dere bestemte dere for å se i kveld, eller for å slå opp på Wikipedia for å avgjøre en uenighet i samtalen rundt middagsbordet. (Og at det hender at folk bruker mobilen på do, fremfor å lese gamle Donald-blader eller stirre tomt ut i luften, burde være det mest tilforlatelige i verden – det kan knapt tenkes noen situasjon hvor mobilen i mindre grad stjeler oppmerksomhet fra mer vesentlige ting. Også «mens du lager mat» faller fort inn i samme kategori, dersom man sjekker Facebook i de 5-10 minuttene mens man bare venter på at maten skal bli ordentlig varm, eller setter på en podkast mens man rører rundt i gryta.)

I tillegg er det litt annet småtteri å sette fingeren på i VGs gjengivelse av undersøkelsen, som når de hevder at «hver fjerde nordmann bekymrer seg for barnas mobilbruk» og «hver femte nordmann irriterer seg over en kjæreste med nesa i mobilen«, mens det egentlig er 23 % av barneforeldrene som svarer dette, og tilsvarende 20 % av de som er gifte/samboende som svarer at de irriterer seg over partnerens mobilbruk.

Man har dessuten funnet plass til et aldri så lite rekordforsøk i den velkjente øvelsen «presentere funnene fra bestemte undergrupper uten å ta hensyn til at det er snakk om veldig små utvalg med veldig store feilmarginer», når man fremhever at bekymringen for barnas mobilbruk er særlig stor blant foreldre med utdanning på doktorgradnivå – basert på svar fra – hold dere fast – tre personer i denne underkategorien (hvorav altså to syntes at barnas mobilbruk var et problem og én ikke syntes det). I tillegg til at det i utgangspunktet burde være himmelropende åpenbart at man ikke kan generalisere noenting ut fra et slikt knøttlite utvalg, så gir de andre tallene også en ytterligere på at dette bare er et helt tilfeldig utslag: Den entydige trenden for alle andre kategorier av ‘foreldres utdanningsnivå) (riktignok også her på ganske små utvalg og små forskjeller, mens såpass gjennomgående at den bør kunne tillegges en viss vekt) er nemlig at det er de foreldrene med lavest utdanning som er mest bekymret for barnas mobilbruk, og at dette avtar jo høyere utdanning man har.

Det er selvsagt ikke å stikke under en stol at smarttelefonens inntog har gjort at mange av oss bruker den både i tide og utide, og tildels på måter som er (eller kan anses som) uheldige. Men neste gang noen ønsker å undersøke denne problematikken kvantitativt, så bør de gjøre en bedre jobb med å formulere spørsmål som går spesfikt og konkret på dette – fremfor å stille helt generelle spørsmål av typen «Hender det at du bruker mobilen ved bordet mens du spiser?» (inklusive når du sitter alene på kafe eller med frokostblandingen om morgenen) og så bruke resultatene til å rope varsku over svar som egentlig er helt tilforlatelige og naturlige.

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.