Frp og forbud mot ting som aldri skjer

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Manifest Tidsskrift.

Politisk Kvarter onsdag 18. april debatterte man regjeringens forslag til nye regler for straffegjennomføring med elektronisk kontroll (altså at domfelte kan sone i eget hjem med fotlenke, istedenfor å sitte i fengsel). Forslaget går bl.a. ut på at maksgrensen for slik soning skal heves til seks måneder (fra dagens fire måneder), og Frps justispolitiske talsmann Himanshu Gulati ble spurt om ikke en slik utvidelse av ordningen er stikk i strid med Frps tidligere tydelige motstand mot fotlenkesoning.

Gulati svarte at man ikke har noen innvending mot å bruke fotlenkesoning for visse typer mindre alvorlige dommer, men at det vesentlige for Frp er at det ikke skal brukes mot mer alvorlige forbrytelser – og at dette har skjedd frem til nå, men at den nye forskriften skal sette en stopper for dette.

Denne påstanden møtte motstand både fra programleder Bjørn Myklebust (som ikke forsto hvordan slike alvorlige forbrytelser skulle kunnet få fotlenke under dagens fire-måneders-grense, uten at han fikk noe svar på dette fra Gulati), og fra motdebattanten (Aps Maria Aasen Svendsrud, som avviste tvert at dette overhodet har skjedd). Men Gulati fastholdt at «vi tidligere har sett at folk som har begått ganske grove forbrytelser har fått elektronisk fotlenke», og at man nå skal få slutt på dette ved å innføre et absolutt forbud mot fotlenke for visse typer forbrytelser (i motsetning til dagens regelverk, der dette kun reguleres gjennom en «hovedregel»).

Mye av forvirringen (som alle tre deltagerne må dele ansvaret for) skyldes at fire-måneders-grensen ikke gjelder for den totale lengden på dommen, men for hvor lenge man har igjen å sone før planlagt (prøve)løslatelse. (I tillegg gjelder det ingen tidsgrense i det hele tatt for domfelte under 18.)

Det er derfor i prinsippet fullt mulig at også folk som har blitt dømt til mange års fengsel, kan avtjene de siste fire månedene av soning med fotlenke (såkalt «delgjennomføring»). Så fins det andre regler som begrenser hva slags dommer som kan innvilges fotlenke (derfor er det bare ca. halvparten av alle som oppfyller tidskravet som faktisk innvilges fotlenke, og delgjennomføringer utgjør bare ca. 10 prosent av fjorårets fotlenkesoninger). Og her er det riktig som Gulati sier at dette i dag primært består av en «hovedregel» om at dette ikke skal innvilges for volds- eller seksualforbrytelser, og ikke av absolutte begrensninger. (De eneste som pr. i dag er kategorisk utelukket fra fotlenkesoning, er de som har begått volds- eller seksualforbrytelse mot en person de bor sammen med.)

Og det er også riktig at regjeringen nå foreslår å endre dette ved at flere kategorier av dommer (drap, alvorlig eller gjentatt volds- eller seksuallovbrudd, eller volds- eller seksuallovbrudd mot barn) skal gis et entydig forbud mot å sone med fotlenke. Departementet skriver imidlertid ingenting om at noen slike domfelte har fått innvilget fotlenke i dag. Tvert imot er deres hovedargument for å justere disse reglene at «det er et sterkt behov for å presisere (…) hovedregelen i annet punktum for ikke å utelukke domfelte, særlig de unge, fra muligheten til å gjennomføre den siste delen av straffetiden med elektronisk kontroll alene på grunn av det begåtte straffbare forholdets art«.

Problemet som departementet har identifisert og ønsker å gjøre noe med, er altså at de synes det er for domfelte – også voldsdømte – som får sone med fotlenke, og at man vil gjøre det enklere å få innvilget slik soning ved å fjerne «hovedregelen» om at dette ikke skal gis ved volds- og seksualforbrytelser. Samtidig ivaretar man den avgrensningen opp mot mer alvorlige forbrytelser som man har i dagens regler, ved å utvide det absolutte forbudet med de kategoriene som man fortsatt ønsker å utelukke. (I tillegg bevarer man dagens mer generelle adgang til å nekte dette hvis det er «utilrådelig» eller «formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at domfelte vil unndra seg gjennomføringen«).

Det er helt legitimt å fremheve at man ønsker at mer alvorlige forbrytelser aldri skal gis fotlenkesoning (selv ikke mot slutten av en lengre fengselsstraff) – og å mene at det er et fremskritt at man nå får tydelige grenser på dette, istedenfor dagens mere diffuse og skjønnsmessige «hovedregel». Men det er en vesentlig forskjell mellom å endre reglene for å fjerne en teoretisk risiko for uønskede resultater, kontra å påstå (slik Gulati gjør) at man i praksis har sett tilfeller av slike vedtak som man nå skal fjerne muligheten for.

Og på henvendelse fra meg om han kunne dokumentere disse fotlenkesoningene ved alvorlige forbrytelser som han gjentatte ganger påberopte seg i debatten, svarte Gulati først med å oversende en Varden-artikkel fra 2014 om en mann som ble innvilget fotlenkesoning etter å blitt dømt for vold mot offentlig tjenestemann. Denne dommen var imidlertid på bare 18 dagers ubetinget fengsel – altså bortimot den korteste fengselstraffen det er mulig å få (siden man aldri idømmes fengselsstraff på mindre enn 14 dager). Denne mannen fremstår dermed (med mindre det var snakk om gjentatt voldskriminalitet) som et soleklart tilfelle av de domfelte som ikke vil rammes av det utvidede forbudet, og som ville fått innvilget fotlenke også med den nye forskriften.

Når jeg påpekte dette, svarte Gulati at denne saken slett ikke var ment som noe eksempel på fotlenkesoning som ville stanses av den nye forskriften (selv om det var dette han uttrykkelig ble spurt om), men bare var et «tilfeldig eksempel [på] voldsbruk som gir fotlenke«. (Hva formålet skulle være med dette eksemplet, når departementets høringsnotat uttrykkelig legger opp til at «Førstegangsdømte for vold kan innvilges hel- eller delgjennomføring dersom det straffbare forholdet ikke er alvorlig eller begått mot barn eller andre personer som domfelte bodde eller bor sammen med«, er høyst uklart).

Gulati fastholder at «det finnes eksempler på grove kriminelle handlinger (ifølge min subjektive oppfattelse) som har fått fotlenker [jeg tror flere av de vil] kunne rammes av evt ny forskrift«, men den eneste dokumentasjonen på dette som han viser til, er en evalueringsrapport om fotlenkesoning der det fremgår at dette har blitt innvilget for (noen få) seksualforbrytelser og ran. Han har imidlertid – nok en gang – ingen holdepunkter for at disse forbrytelsene var av en karakter som ville blitt rammet av det foreslåtte forbudet, eller om de tvert imot tilhører den gruppen av mindre alvorlige seksuallovbrudd som departementet helt bevisst har valgt å fortsatt gi mulighet til å sone med fotlenke.

Det er som sagt helt i orden å ville tydeliggjøre dette regelverket for å bedre garantere at man får de konkrete utfallene som man ønsker seg. Men dersom alt tyder på at dagens regelverk faktisk har blitt praktisert på en fornuftig og forsvarlig måte, der de alvorlige forbrytelsene faktisk har blitt nektet dette allerede i dag, så bør man også være tydelige og redelige på dette.

Og det blir høyst useriøst når en justispolitisk talsmann for et regjeringsparti (som attpåtil har en fortid som statssekretær i Justisdepartementet) isteden velger å hevde kategorisk at man har sett slike uønskede vedtak som man nå skal sørge for at ikke skjer – og deretter må innrømme at han ikke har ett eneste konkret eksempel på at slike forbrytelser som ville bli stoppet av dette forbudet, noen gang har fått fotlenke (etter å først ha prøvd å forsvare seg med et eksempel der man etter alt å dømme ville fått enklere tilgang på fotlenke med den nye forskriften).

Men det er dessverre ikke så veldig uvanlig at politikere slenger ut slike kategoriske faktapåstander om hvordan virkeligheten ser ut, motdebattanten benekter dette like kategorisk, og debatten bare går videre uten at lytterne sitter igjen med annet enn en «He said/she said»-situasjon der man ikke aner hvem man skal tro på.

I dette tilfellet anstrengte riktignok programleder Bjørn Myklebust seg (langt mer enn mange andre ville gjort) for å prøve å avklare hva Gulati egentlig siktet til, så det er lite å klandre ham for (bortsett fra forvirringen om delgjennomføring kontra helgjennomføring) – det er tross alt grenser for hvor mye konkret dokumentasjon man kan avkreve i en direktesending.

Men i etterkant av sendingen, burde denne kranglingen og forvirringen om hvordan dette egentlig hang sammen, ha vært et åpenbart tema for NRKs (eller andre) journalister å følge opp. Istedenfor valgte man å skrive en (i utgangspunktet opplysende og nyttig) artikkel der man fokuserer på forskningsbaserte med dagens ordning, og siterer Gulati på at «de nå har sendt en forskrift på høring som setter en absolutt grense og sier at kriminelle som begår drap, alvorlige eller gjentatte volds- eller seksuallovbrudd ikke skal kunne få elektronisk fotlenke.» Man sier dermed ingenting i artikkelen som er uriktig, men man bidrar heller ikke noe til å oppklare den forvirringen som Politisk Kvarters lyttere sitter igjen med – eller til å forklare leserne hvordan det nye forslaget egentlig skiller seg fra dagens regelverk. (Men dette er dessverre et ganske utbredt fenomen – at man refererer politiske utspill om at noe må endres, eller at reglene for X må bli strengere, uten at publikum får noen informasjon om hva som er dagens situasjon på dette området).

Også Faktisk.no, som ble tipset uttrykkelig av meg om saken, valgte bort å faktasjekke dette og fokuserte isteden på Aasen Svendsruds påstand om at «Elektronisk kontroll er en straff som virker», som hun framsatte uten at noen opponerte mot den. (Konklusjonen ble – som i mange slike «forskning viser at ____»-saker – at jo, det fins studier som peker i retning av at fotlenkesoning gir lavere tilbakefall, men det er vanskelig å konkludere entydig om dette skyldes fotlenkebruken.)

Det er selvsagt en relevant og vesentlig del av Faktisk.nos oppdrag å kontrollere også de påstandene som tas for god fisk av alle parter, for å se om det faktisk er grunnlag for dem. Men jeg syns vel kanskje at det burde ligge høyere på prioriteringslisten å kontrollere en påstand som det var kraftig uenighet om (og hvor det burde være mulig å tydelig og objektivt slå fast hva som er fakta, eller i hvert fall hva som er grunnlaget for påstanden), fremfor noe som fremstår som relativt ukontroversielt (og hvor man trolig i beste fall kan komme frem at «det er mye som tyder på at ___».

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.