Listhaug etterlyser nye fullmakter – for ting som allerede er tilstrekkelig dekket i dagens lovverk

En litt mindre detaljert versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Regjeringen har tidligere i vinter fått kraftig kritikk fra mange hold for beslutningen om å sette ned et utvalg som skal vurdere om dagens beredskapslovgivning bør utvides, slik at regjeringen får mulighet til å midlertidig å gjøre unntak fra lovgivning eller suspendere ellers lovpålagte rettigheter – ikke bare i krig (eller krigsfare, eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare), men også i andre (og noe mindre alvorlige) krisesituasjoner. Eksemplene som nevnes i mandatet er den store tilstrømningen av asylsøkere i 2015, samt «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».

Kritikerne advarer om at det å gi regjeringen slike fullmakter til å omgå Stortinget som lovgivende myndighet, er et brudd med Grunnlovens grunnleggende maktfordelingsprinsipp og bør forbeholdes de aller mest ekstraordinære situasjoner som truer hele samfunnsstrukturen, og ikke den typen ‘mindre’ kriser som det her er snakk om. Det påpekes også at utvalgets mandat er utformet på en veldig vag og vidtfavnende måte som åpner for at man kan finne på å fravike svært mange lovbestemmelser og borgerrettigheter.

Til dette har Justisdepartementet og regjeringen svart at de slett ikke har forhåndskonkludert om hvorvidt en slik generell sektorgripende fullmakt er berettiget eller nødvendig – de har kun satt ned et utvalg til å vurdere spørsmålet, og det kan godt hende at konklusjonen blir at behovet ikke er tilstede, eller bør ivaretas på andre måter. Det pekes også på at utvalgets mandat uttrykkelig slår fast at disse fullmaktene uansett ikke vil kunne bevege seg utenfor rammene av «Grunnloven eller internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter«, og at det derfor blir totalt urimelig av SVs Petter Eide å beskylde regjeringen for å ville «suspendere menneskerettighetsvernet».

Statsministeren bidro også selv i debatten med å skrive på Twitter at utvalget skal se på «litt bredere sivile kriser, men som kan skape tidsproblem«. Dette avstedkom et skriftlig spørsmål fra Hadia Tajik om hva slags konkrete «bredere sivile kriser» som ikke kan håndteres med dagens lovverk, og et relativt utfyllende svar fra justis- og beredskapsminister Listhaug.

Listhaug starter med å ramse opp de samme eksemplene på «sivile kriser» som tross alt var nevnt i mandatet allerede. Deretter viser hun (igjen slik mandatet også gjør) til det behovet for unntaksbestemmelser fra plan- og bygningsloven som oppsto i forbindelse med asylkrisen i 2015, og der Stortinget allerede har bedt regjeringen utarbeide justeringer i denne konkrete loven.

Men beredskapslovutvalgets arbeid skal favne langt bredere enn dette, og Listhaug beskriver derfor i tillegg tre andre tenkte eksempler på mulige krisesituasjoner der de ordinære lovbestemmelsene ikke vil kunne oppfylles, som begrunnelse for at man kan trenge mer overordnede og vidtrekkende fullmakter for å kunne midlertidig fravike slike bestemmelser.

Men ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at alle disse tre eksemplene gjelder situasjoner der lovverket allerede inneholder mekanismer for å håndtere ekstraordinære omstendigheter, slik at det er veldig vanskelig å skjønne hva slags ytterligere fullmakter regjeringen skulle ha behov for.

I sitt første eksempel viser Listhaug til regnskapslovens tidsfrister for innsending av årsregnskap m.m. til Regnskapsregisteret (med tilhørende forsinkelsesgebyr dersom dette ikke overholdes), og at det kan være behov for en unntakshjemmel for å unngå at bedrifter pålegges dette gebyret i krisesituasjoner der det er umulig å overholde denne fristen (f.eks. hvis «det kan ta nokså lang tid å skaffe tilbake nødvendig dokumentasjon [pga.] omfattende sammenbrudd i IKT-systemer«).

Hun nevner imidlertid ingenting om at hvis vi leser bare litt lenger ned i samme paragraf (regnskapslovens § 8-3 tredje ledd), så oppdager vi at Regnskapsregisteret har adgang til å «helt eller delvis ettergi forsinkelsesgebyret, dersom det blir gjort sannsynlig at innsendingsplikten ikke er overholdt som følge av forhold utenfor den regnskapspliktiges kontroll eller dersom særlige rimelighetsgrunner tilsier det«.

Lovverket har altså helt konkret lagt opp til at i nettopp slike kriser som Listhaug beskriver, så vil bedriftene (rimeligvis) slippe å ilegges forsinkelsesgebyr. Det eneste problemet for bedriftene måtte være at registeret ikke benytter denne muligheten (eller at man blir gående i uvisse om det kommer et gebyr eller ikke). Men i en slik krise som Listhaug skisserer (som altså skal være alvorlig nok til at særskilte beredskapsfullmakter vil slå inn, og hvor regjeringen/departementet formodentlig har kommet med opptil flere kunngjøringer om krisen og hvordan folk skal forholde seg), fremstår det som totalt hypotetisk og usannsynlig at Regnskapsregisteret skulle komme til noen annen konklusjon enn å ettergi gebyret.

I sitt neste eksempel vender Listhaug tilbake til en tenkt situasjon med sterk tilstrømning av asylsøkere, og advarer mot at hvis veldig mange av dem plasseres på samme sted (formodentlig f.eks. i det foreslåtte fellesmottakssenteret på Rygge), så kan det bli umulig å oppfylle pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c om alles rett til å stå på liste hos en fastlege. Listhaug skisserer deretter mulige alternative løsninger man kan måtte ty til midlertidig for å opprettholde retten til forsvarlige helsetjenester, og skriver at «En slik modifikasjon av måten kommunen oppfyller sine plikter, og måten den enkelte pasient får sine rettigheter oppfylt på, er det i dag neppe hjemmel for.»

Men nok en gang nevner hun ingenting om at samme paragraf (denne gangen i neste setning etter de kravene hun siterer og problematiserer) fastslår at disse rettighetene «gjelder ikke i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd«.

Og når vi nøster oss videre til fastlegeforskriftens § 37, står det svart på hvitt at Fylkesmannen har myndighet (i situasjoner med legemangel) til å midlertidig suspendere enkeltkommuners plikt til å ha fastlegeordning, «dersom det er forsøkt å finne lokale løsninger og det er grunn til å tro at kommunen vil være ute av stand til å oppfylle sin plikt over en periode på minst tre måneder«. Dernest skal «Fylkesmannen [] tilse at kommunens plan for allmennlegetjeneste i suspensjonsperioden ivaretar løsning av kommunens øvrige pålagte oppgaver«. Det står ingenting om hvordan konkret dette bør gjøres, og de løsningene Listhaug skisserer vil dermed formodentlig være nettopp den typen løsninger som lovverket legger opp til. (I tillegg vil også Helsedepartementet ha direkte faglig instruksjonsmyndighet over Fylkesmannen, slik at det ikke engang er en teoretisk risiko for at en annen etat fatter et ufornuftig vedtak på tvers av regjeringens vurdering.)

I sitt tredje eksempel viser Listhaug til forvaltningslovens § 34 tredje ledd om at melding om endring av et påklagd vedtak til skade for klageren må sendes innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Hun skisserer deretter en tenkt krise (f.eks. med sammenbrudd i tele- og datanett) der alle tilgjengelige ressurser hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) må rettes inn mot krisen; og mener at når de derfor ikke har kapasitet til å behandle ikke-akutte klagesaker, så behøves det en hjemmel for å forlenge/tilsidesette denne fristen.

I dette tilfellet er det korrekt som Listhaug skriver at det i utgangspunktet ikke fins noen muligheter til å utsette denne fristen (selv om lovens § 35 femte ledd vil utgjøre en ‘sikkerhetsventil’ for å kunne ignorere fristen i eksepsjonelle situasjoner der sterke samfunnsmessige hensyn gjør dette nødvendig). Men (som Listhaug uttrykkelig beskriver): Denne fristen gjelder utelukkende for avgjørelser der klageinstansen endrer vedtaket til skade for klageren (en adgang som i utgangspunktet er sterkt begrenset av § 34 tredje ledd første punktum). Dersom en klage blir liggende over 3-måneders-fristen, vil klageinstansen fortsatt stå fritt til å enten a) opprettholde det påklagede vedtaket uendret, eller b) oppheve eller endre det til klagerens fordel.

Det verste tenkelige scenariet sett fra statens side i en slik situasjon (der et vedtak fra Nkom blir klaget inn til Samferdelsesdepartmentet, men de ikke rekker å behandle klagen innen denne fristen pga. en krise) vil altså være at departementet ikke kan endre vedtaket slik at klageren kommer enda dårligere ut, men bare må la det bli stående slik Nkom i utgangspunktet konkluderte (og slik det ville blitt stående dersom klageren ikke hadde klaget til å begynne med). Det er ekstremt vanskelig å se hvordan et slikt utfall (i saker som Listhaug uttrykkelig selv betegner som ikke-akutte) skulle være så alvorlig/problematisk at dette kan være med på å berettige behovet for en ekstraordinær sektorovergripende beredskapsfullmakt.

Jeg har i utgangspunktet vært blant dem som har vært nogenlunde sympatisk innstilt til regjeringens argumentasjon om at utvalget bare skal utrede saken og gi et godt grunnlag for en fornuftig politisk beslutning; og i hvert fall holdt åpen muligheten for at når mandatet for utvalget er utformet på en betenkelig vidtrekkende måte, så har det vært mer som et arbeidsuhell å regne og ikke et uttrykk for planer om å tilrane seg urimelig makt på bekostning av Stortinget.

Og jeg har også en viss forståelse for argumentet om at dersom det er veldig mange ulike lover hvor det kan oppstå behov for unntak i krisesituasjoner, så må man vurdere om det er nødvendig med en generell fullmakt for å kunne håndtere disse tilfellene. Det vil fortsatt være veldig god grunn til å være skeptisk til om det overhodet vil være mulig å avgrense en slik generell bestemmelse slik at den ikke kan trekkes for langt og benyttes til sterkt betenkelige formål, men man kan i hvert fall anføre at en slik hypotetisk løsning kan være bedre enn å gå inn i hver enkelt lov og spesifisere særfullmakter for unntak (bl.a. pga. risikoen for at man overser noen relevante punkter og ikke oppdager dem før man står midt oppi en krise).

Men dersom man skal gå til det skritt å nedsette et regjeringsoppnevnt utvalg som skal gå gjennom dette spørsmålet i nitid detalj, så burde det være en åpenbar forutsetning at man først klarer å identifisere i hvert fall noen enkeltområder der dagens lovverk fremstår utilstrekkelig for å kunne håndtere en krise!

Istedenfor har man altså her valgt å legge frem tre eksempler som ikke bare fremstår som relativt trivielle i denne sammenhengen, men hvor dagens lovverk dessuten allerede tar høyde for slike unntaksituasjoner og inneholder mekanismer for å håndtere dette. Og selv på direkte og spesifikke spørsmål fra meg om hva man egentlig mener at er mangelfullt med dagens lovverk på disse områdene, har ikke Justisdepartementet noe bedre svar å komme med enn et ekstremt svevende og ullent utsagn om at «De ulike lovhjemlene som det vises til, er ikke skrevet særlig med sikte på ekstraordinære krisesituasjoner, og de kan inneholde begrensninger, enten i form av vilkår for bruken eller hvilke virkninger de utløser, som gjør at de ikke uten videre er tilpasset den typen situasjoner som utvalget skal vurdere«.

Snarere enn å underbygge behovet for nye fullmakter, utgjør Listhaugs eksempler tvert i mot en indikasjon på det stikk motsatte: At de som har utformet lovverket vårt, jevnt over har vært såpass kompetente og fremsynte at de har tenkt på at det kan oppstå ulike situasjoner der ‘hverdagens’ bestemmelser ikke kan oppfylles fullt ut, og derfor har bygget inn unntaksbestemmelser i den enkelte paragraf for å kunne håndtere slike situasjoner på en adekvat og forsvarlig måte.

Og når ansvarlig statsråd og hele hennes apparat tvert imot ikke klarer å hoste opp noe bedre enn dette for å underbygge sin avgjørelse om å nedsette dette utvalget, så må være lov å stille store spørsmål ved om man overhodet har det gjort det nødvendige forarbeidet og identifisert det nødvendige behovet som bør ligge til grunn før man igangsetter en slik prosess.

Reklamer

2 kommentarer om “Listhaug etterlyser nye fullmakter – for ting som allerede er tilstrekkelig dekket i dagens lovverk

  1. Hallo
    Prøvde å få noen til å forklare meg betydningen av en setning i nye §26a som ble stemt over for 3 dager siden. Vedkommende, en ivrig AP tilhengerbeskylte meg med diverse kommentarer, uten å kunne svare. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/Voteringsoversikt/?p=69110&dnid=1#id=10434&view=vote-text
    Muligens du kan hjelpe meg:

    Ǥ 26 a
    Den som har norsk og annet statsborgerskap og har utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser, kan ved dom tape sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende straffes etter en bestemmelse i straffeloven kapitlene 16, 17 eller 18 som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer. Overtredelse av straffeloven § 127 for å ha inngått forbund med noen om å begå lovbrudd som nevnt i straffeloven § 123 (avsløring av statshemmeligheter) gir likevel ikke grunnlag for tap av norsk statsborgerskap etter paragrafen her. Ingen skal tape norsk statsborgerskap etter paragrafen her for handlinger begått før fylte 18 år. Norsk statsborgerskap kan ikke tapes etter paragrafen her dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

    Kan du da forklare meningen og betydningen av denne setningen som står i lovteksten:
    «Norsk statsborgerskap kan ikke tapes etter paragrafen her dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene.»

    Hva er uforholdsmessige inngrep?

    Jeg er enig i at vi skal ha lover og regler som domstolen skal dømme etter. Men sliter likevel med å forstå hvorfor nesten alle utenom SV og Rødt stemte for §26a for snart 2 døgn siden.

    Liker

    • For ordens skyld (siden en del andre har misforstått dette): Disse endringene i statsborgerloven har altså ingen verdens ting med det denne artikkelen handler om.

      Men siden du spør: Så vidt jeg forstår, betyr dette at man skal vurdere hvilke konsekvenser tap av statsborgerskap (og tilhørende utestengelse fra Norge) vil ha for personen/hans familie (slik at en forbrytelse som er alvorlig nok til at person A mister statsborgerskapet, ikke nødvendigvis vil ha samme utfall for person B, dersom person B er født i Norge (med dobbelt statsborgerskap fra foreldrene) og har bodd her hele livet med familie/barn, mens person A innvandret til Norge som voksen og bare har vært norsk statsborger et år eller to).

      Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s