Når man bytter definisjon på «etniske nordmenn» midt i en setning

En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.

Tidligere i februar kom Kjetil Rolness med kraftig kritikk av Faktisk.no etter at de hadde faktasjekket Terje Tvedts påstand om at «Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India«, og konkludert med at dette var «helt feil» (noe også Tvedt innrømmet og beklaget, og forklarte at han ved en ren inkurie hadde skrevet «India» når han mente «Kina», som ganske riktig har hatt lavere befolkningvekst enn Norge i denne perioden).

Rolness aksepterer at «Det er en grei påpekning. Rett skal være rett«, men mener at det fortsatt er oppsiktsvekkende at «Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land«. Imidlertid forklarer verken Rolness eller Tvedt (heller ikke på konkret henvendelse fra undertegnede – i Tvedts tilfelle besvart med at han ikke har tid pga. uhyre tett program) noe om hvorfor det skal være særlig relevant å sammenligne med verdens mest folkerike land, all den tid vi uansett måler befolkningsveksten i forhold til landets innbyggertall – ei heller nevner de noe om Kinas ettbarnspolitikk. Det er ikke umiddelbart åpenbart at det er oppsiktsvekkende at Norge har høyere vekst enn Kina når de antagelig er det landet i verden som har praktisert de strengeste statlige tiltakene for å begrense egen befolkningsvekst gjennom å redusere fødselsraten. (Og forøvrig: Uansett om «hovedpoenget står seg» er det åpenbart en vesentlig feilinformasjon å hevde at den norske befolkningsveksten var større enn den indiske, når den indiske egentlig var nesten dobbelt så stor som den norske – de som har et reelt begrep om den indiske veksten vil da få et klart overdrevet bilde av den norske.) Lenger nede i Rolness’ tekst tyr han også til Store Norske Leksikon for å dokumentere at «Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden» – uten at han her heller utdyper hvorfor dette er skjellsettende.

Et annet spørsmål som melder seg, er hvor relevant eller opplysende det er å sammenligne rene befolkningsveksttall, uten å bryte den ned på ulike kategorier og årsaker. Selv om størstedelen av Norges befolkningvekst skyldes innvandring, blir den også høy fordi vi har høyere fødselstall enn mange andre sammenlignbare land – noe som generelt anses som en ønskelig ting som staten forsøker å aktivt legge til rette for. Hvis Ruritania hadde samme befolkning som Norge og samme innvandring, men lavere innenlandske fødselstall, så ville man kunne advare om at «den norske befolkningsveksten har vært høyere enn den ruritanske». Dette er selvsagt gyldig dersom det er ene og alene antall personer i landet man er opptatt av – men når Tvedt/Rolness særlig vil rette oppmerksomhet mot sammensetningen av befolkningen (økende andel innvandrere og redusert andel «majoritetsbefolkning»), så blir en slik sammenligning misvisende, all den tid Norges høyere innenlandske fødselstall vil gjøre at vi har lavere andel innvandrere enn Ruritania.

Og også når man ser spesifikt på innvandring (både som antall og som andel av befolkningen) blir det forenklende og ofte tilslørende å bare presentere dette som ett samlet tall uten å bryte det ned i underkategorier – f.eks. hvor mange som får permanent opphold og planlegger å slå rot i Norge og bli her resten av livet (eller i hvert fall i mange år), kontra hvor mange som er arbeids- eller studentinnvandrere som regner med å utvandre igjen i løpet av relativt kort tid.

Rolness mener uansett at dette er «uvesentligheter» sett opp mot de andre tallene som boken presenterer om Norges befolkningsutvikling, og siterer et lengre utdrag fra samme del av boken, der Tvedt bl.a. skriver at:

Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. (…) Bare i tiåret 2004–13 økte [befolkningen] med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. 

Dette høres jo svært dramatisk ut, men Rolness ser ikke ut til å reagere på at Tvedt ikke oppgir noen definisjon på det relativt ulne og flertydige begrepet «etniske nordmenn». Og når man nøster litt, viser det seg at han ikke bare bruker definisjoner som avviker ganske mye fra det som de fleste vil forstå med «etniske nordmenn», men at han til alt overmål veksler mellom to vidt forskjellige definisjoner i samme setning.

Tvedt oppgir ingen konkret referanse på tallet om 99,9 prosent etniske nordmenn i 1963, men det er naturlig å koble til det han skriver på siden foran «I 1963 var under 0,1 prosent av befolkningen på vel 3,5 millioner født i Afrika, Asia eller Latin-Amerika«. Her inkluderer altså den resterende «majoritetsbefolkningen» av «etniske nordmenn» ikke bare samtlige norskfødte personer (også de som har to innvandrerforeldre, og de som tilhører innenlandske minoriteter som samer og kvener), men også alle som selv har innvandret fra Europa eller fra USA/Canada/Australia.

Selv om han ikke definerer det helt eksplisitt, er det ganske tydelig at det må være denne definisjonen Tvedt bruker – fordi i det øyeblikket du prøver å snevre inn definisjonen, så havner du straks godt under de 99,9 prosentene etniske nordmenn som Tvedt legger til grunn. Ved folketellingen i 1960 var det tilsammen 62.196 utenlandsfødte bosatt i Norge, som tilsvarer 1,7 prosent av 1963-befolkningen. Selv om man skulle argumentere for at innvandrede skandinaver kvalifiserer som «etnisk norske», sitter vi fortsatt igjen med 32.000 innvandrere, eller knappe 1 prosent. Riktignok vil det (som Tvedt også påpeker forut) være noen av disse utenlandsfødte som var barn av norske sjøfolk o.l. og dermed er «etnisk norske» – men også når vi ser kun på utenlandske statsborgere (og dermed også utelater en masse innvandrere som har ervervet norsk statsborgerskap), sitter vi fortsatt igjen med flere ikke-skandinaver enn Tvedts tall.

Man kan selvsagt legge til grnnn en rent kulturell definisjon av «etniske nordmenn», slik at også innvandrede spanjoler eller australiere kan omfattes hvis de bare føler nok tilhørighet til norsk kultur – men dette er en definisjon som svært mange (ikke minst blant den ‘innvandringskritiske’ fløyen som har applaudert Tvedts bok) vil rynke på nesen av, og selv etter denne definisjonen er det høyst tvilsomt (og umulig å si definitivt ut fra rene folketellinger) om det var nok innvandrere som selv definerte seg helt og fullt som «norskinger» til å komme helt opp i 99,9 prosent.

Så er det selvfølgelig slik at den norskfødte befolkningen fortsatt utgjorde det overveldende flertallet av 1963-befolkningen, slik at også denne påpekningen med en viss rett kan kalles uvesentlig pirk – men når en professor skriver «99,9 prosent» i en fagbok, så bør vi kunne legge til grunn at han faktisk anvender de definisjonene som samsvarer med dette faktiske tallet,

Og om Tvedt vil ta utgangspunkt i en slik mest mulig omfattende definisjon på «majoritetsbefolkingen» for sin analyse, så er det selvsagt også helt greit (selv om han da med fordel kunne gjentatt og spesifisert hva slags definisjoner han opererer med). Det som derimot ikke er greit, er når han påstår at den samme gruppen har krympet ned til «ca. 75 prosent» – selv om dette prosenttallet baserer seg på en radikalt snevrere definisjon av etniske nordmenn!

Heller ikke for dette tallet oppgir Tvedt noen definisjon i  selve teksten, kun en fotnote – og denne igjen fremstår som malapropos, ettersom den viser til en rapport som bare ser på innvandringsgrunner i perioden 1990-2011, og overhodet ikke teller den totale innvandrerbefolkningen. Den neste fotnoten (til at «tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400″) oppgir derimot det som tilsynelatende er kilden også over – men den forteller oss bare at «Tall og begreper [er] tatt fra Aftenposten: «Det er blitt færre etniske nordmenn i Norge» Aftenposten 11.12.2013, som igjen refererer artikkel i SSBs Samfunnsspeilet» (med sistnevnte lenkeadresse skrevet ut i fulltekst). Du må legge fra deg boken og finne frem til en av disse artiklene for å finne ut at disse ca. 75 prosentene «etniske nordmenn», nå teller kun de personene som selv er født i Norge, og som har to norskfødte foreldre, og som har fire norskfødte besteforeldre! Selv en person med helnorsk slekt i ti slektsledd bakover, vil altså diskvalifiseres dersom han har én bestefar som var innflytter fra Sverige.

Mens det første tallet anvendte en definisjon som de aller fleste vil se på som altfor vid, har Tvedt altså nå (uten noe snev av hint til leseren – tvert imot sier han direkte at han analyserer samme gruppe) vekslet til en ekstremt snever definisjon, som ekskluderer en hel mengde folk som vil ses på som «etniske nordmenn» ut fra enhver fornuftig kvalitativ forståelse av begrepet.

Det store flertallet av leserne vil da også formodentlig tolke «etniske nordmenn» vesentlig bredere enn dette (ikke minst når de uttrykkelig fortelles at denne gruppen utgjorde 99,9 % av 1963-befolkningen – selv om dette tallet blir flere prosentpoeng lavere dersom vi bruker ‘ingen utenlandsfødte besteforeldre’-definisjonen). Ikke minst vil mange av de som er kjent med SSBs generelle statistikker om temaet, naturlig koble dette til deres definisjon av «personer med innvandrerbakgrunn» (alle som enten selv har innvandret, eller som er født i Norge av to innvandrerforeldre), og anta at de «etniske nordmennene» er alle som ikke oppfyller denne definisjonen på «innvandrerbakgrunn». (Tvedt henviser endatil til nettopp denne definisjonen og denne gruppen like i forveien i sin tekst, men uten å tidfeste det presist – svært mange lesere vil dermed anta at det er samme definisjoner som brukes under, uten å ha noen forutsetninger for å oppdage avviket i tall som gjør at dette ikke kan stemme.) Selv om man mener at «innvandrerbakgrunn» bør favne noe videre enn dette, og for eksempel også inkludere de som er barn av én innvandrer og én norskættet, vil de færreste mene at én innvandret besteforelder skal være nok til at du ikke regnes som «etnisk norsk».

SSB-forskerne bak rapporten (som selv ikke har brukt betegnelsen «etniske nordmenn» om verken den ene eller andre gruppen) skriver sogar uttrykkelig at de ikke har brydd seg om å analysere 001-gruppen (norskfødte med to norskfødte foreldre og tre norskfødte besteforeldre) i detalj (til tross for at dette er den fjerde største gruppen i deres kategoriseringsskjema, med over 125.000 personer), ettersom «det ikke er noen grunn til å anta at én utenlandsfødt besteforelder på noen betydningsfull måte vil prege ens demografi, levekår, utdanning eller yrkesvalg» – altså at det er temmelig uvesentlig og hipp som happ om noen har tre eller fire norskfødte besteforeldre.

Men det er altså gruppen av personer som ikke har noe innslag av utenlandskfødte i to generasjoner bakover som Tvedt (og Aftenposten) fremhever at «sank med 4400 [bare i tiåret 2004–13]«. (Hvis vi isteden ser på de som ikke har «innvandrerbakgrunn» – altså de som er født i Norge med minst én norskfødt forelder – så vokste denne gruppen med noen titusener i denne perioden.) At gruppen helt uten noen innvandrede foreldre eller besteforeldre krymper svakt, er egentlig ikke så veldig overraskende: Hver eneste inngiftede innvandrer fra tilbake på 60-tallet, vil tross alt gi opphav til potensielt ganske mange barn og barnebarn som alle vil falle utenfor denne definisjonen på «etniske nordmenn».

Det blir derfor også sterkt misvisende når Rolness spør for egen regning (uten at han heller forklarer hvor snever definisjon dette forutsetter) at «Hvor mange vet [at den norske befolkningsveksten] har skjedd selv med et synkende antall «etniske nordmenn», slik at hele økningen skyldes innvandring?» – de fleste vil oppfatte «hele økningen skyldes innvandring» som koblet til førstegenerasjons-innvandrere (og eventuelt deres barn) – ikke at alle nyfødte med én svensk bestemor også «skyldes innvandring».

Og dette peker også mot en annen grunn til at det er betenkelig å bruke andelen av slik 3-generasjoners-homogen «majoritetsbefolkning» som målestokk på innvandringens påvirkning på et land: Denne andelen vil bli lavere jo mer eksogamt innvandrerbefolkningen oppfører seg.

La oss tenke oss at Oppland og Hedmark har nøyaktig like mange ‘etnisk norske’, og får nøyaktig like mange innvandrere – men alle innvandrere i Oppland gifter seg med andre innvandrere, mens alle i Hedmark gifter seg med etniske hedmarkinger. Da vil andelen «etniske nordmenn» i Oppland forbli relativt høy (fordi begge gruppene gifter seg endogamt, altså innad i seg selv), mens andelen «etniske hedmarkinger» vil falle kraftig, fordi mange flere i neste generasjon(er) vil ha innslag av «innvandrerbakgrunn».

 Og dette til tross for at svært mange (og ikke minst på den «innvandringskritiske» fløyen) vil si at det er Hedmark-innvandrerne som fremviser den beste og mest ønskelige oppførselen (i et integreringsperspektiv), ved at de velger å gifte seg utenfor egen gruppe. 

Om Tvedt/Rolness mener at folk med én innvandret bestefar inngår i en «ugjenkallelig (…) forandring» av befolkningen – javel, men man må tenke over om det er lurt å bruke en parameter som gir større (negativt fortolkede) utslag dersom innvandrere gjør det som de oppfordres til å gjøre.

Hele denne affæren fungerer ellers som en ypperlig illustrasjon på hvorfor diskusjoner om antallet «etniske nordmenn» stadig og uvegerlig avsporer i krangler om hva som egentlig menes med begrepet, dersom man ikke definerer det presist fra begynnelsen. I dette tilfellet kan man lure på om Tvedt engang har en klar bevissthet om hva han egentlig sikter til, slik han hopper mellom ulike definisjoner.

Så kan selvsagt Tvedt og Rolness si (som de begge har gjort ved tidligere tilsvarende sammenhenger) at dette ikke påvirker hovedpoenget, ettersom tallene fortsatt viser en vesentlig endring i sammensetningen av den norske befolkningen uansett hvilken (konsekvente) størrelse man velger å se på. Dette er et helt gyldig standpunkt – men da er det desto mer uforståelig, dersom man mener at de korrekte tallene er tilstrekkelig slagkraftige og oppsiktsvekkende, at man ikke kan bruke disse tallene, istedenfor å forkludre og rote til debatten med ugyldige sammenligninger og vesentlig overdrevne påstander om hvor store endringene har vært. Og dersom Rolness og Tvedt skulle se på undertegnede som enda en i rekken av kritikere som «henge[r] seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil«, så skulle man trodd at de nettopp derfor ville utvist ekstra påpasselighet med å ikke begå unødige faktafeil som kan utløse slike avsporinger.

I dette tilfellet er det også vanskelig å se at feilen skulle skyldes noen ren inkurie fra Tvedts side (slik han opplyser at var tilfelle med India-referansen), all den tid han selv definerer eksplisitt tidligere i kapitlet at han kun har telt ikke-vestlige innvandrere i 1963-Norge, og skriver uttrykkelig at han baserer 2016-tallene på Aftenpostens definisjon av «etniske nordmenn». (Henvisningen til at begrepsbruken er «tatt fra Aftenposten» illustrerer også hvordan mediene må være seg bevisst sin voldsomme definisjonsmakt, ved at mer eller mindre (ofte mindre) gjennomtenkte ordvalg i én enkeltartikkel kan ende opp med å forplante seg som autoritative fakta – selv om man i dette tilfellet burde forvente at en professor som skriver en fagbok tar litt mer ansvar for egen begrepsbruk enn å bare ukritisk gjengi en tilfeldig journalist.)

Og helt uavhengig av hvor vesentlig feilen er i det store bildet, bør man kunne forvente at en fagbok skrevet av en professor ikke fremfører denne typen rotete og ugyldige resonnementer der man sammenligner to tall som angivelig måler det samme, mens de i realiteten teller to helt forskjellige størrelser (noe som dessverre heller ikke er noen førstegangsforeteelse fra Tvedts side).

Og det er enda flere unøyaktigher å finne bare i Rolness’ utdrag fra boken, når Tvedt skriver at «Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår«. Han spesifiserer ikke hvilken 13-års periode han sikter til (og har heller ikke hatt tid til å svare på spørsmål om dette, pga. tett program), men den største veksten i noen 13-års periode har vært på 681.000 personer (2004-2017) – som må kunne sies å være et stykke under det som kan kalles «nesten en million». Referansen til «ca. 25 prosent [befolkningsvekst] i løpet av vel et tiår» er enda mer ullen (både med tanke på mengde og tidsperiode), men også denne kan umulig være annet enn en klar overdrivelse, når selv den største økningen over tjue år (1997-2017) er på under tjue prosent.

Disse siste unøyaktighetene er selvsagt enda et hakk mindre vesentlige enn de forrige, og således av svært liten betydning for argumentet om en kraftig (og primært innvandringsdrevet) befolkningsvekst. Men det er noe med det overordnede bildet som tegnes når man finner seks ulike tilfeller av feilaktig eller sterkt villedende tallbruk på like mange setninger (og samtlige av disse feilene trekker i samme retning, ved at de får den demografiske endringen til å fremstå som større enn den egentlig er). Da fremstår det i beste fall som at både forfatter og forlag har sviktet i å ha ordentlige rutiner for å kontrollere teksten og sjekke at de fremlagte tallene er korrekte – noe som burde mane til en viss forsiktighet og behov for å kontrollere også andre deler av boken før man tar dem for god fisk.

[Tilføyd 2.3: Mohammed Abdi påpeker at Tvedts forleggere faktisk har opplyst at boken «ble fagfellevurdert av to forskere; en historiker og en sosiolog» forut for publisering.

I så fall fremstår det veldig som at disse fagfellene har hatt et uforholdsmessig fokus på bokens ‘store linjer’, og at de har ansett det som utenfor deres mandat (eler under deres verdighet) å kontrollere at enkeltstående faktapåstander er korrekte…]

Reklamer

2 kommentarer om “Når man bytter definisjon på «etniske nordmenn» midt i en setning

  1. Begrepet «etnisk nordmann» er som et såpestykke: det ser håndterlig ut på avstand, men griper du for hardt i det skvetter det unna. Og bøyer du deg ned for å plukke det opp, blir du rævpult.

    Liker

  2. Takk for en grundig gjennomgang av definisjonene. Dette er en sjelden kost i norsk samfunnsdebatt hvor det derimot er dagligdags å skjøyte umerkelig mellom elastiske begreper for å bringe et tendensiøst budskap, gjerne innpakket som akademisk godfisk.

    Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s