Ny voldtektsdebatt, nye uriktige og villedende premisser

En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.

Da den svenske regjeringen like før jul la fram sitt forslag om å innføre en samtykkebasert voldtektslovgivning, satte det også i gang en ny runde om det samme spørsmålet her hjemme. Men som med svært mange tidligere voldtektsdebatter, tar store deler av den offentlige debatten utgangspunkt i misvisende eller direkte uriktige beskrivelser av hva som er tingenes tilstand i dag.

(For ordens skyld: Selv om det selvsagt er riktig og vesentlig å være bevisst på at voldtektssaker kan involvere folk av begge kjønn i begge roller, så kommer jeg for enkelthets/tydelighets skyld å bruke pronomenet «hun» om offeret og «han» om overgriperen/den tiltalte, ettersom dette er tilfellet i det store flertallet av saker.)

Et av de mest brukte argumentene fra de som ønsker å beholde dagens lov og ikke gjennomføre en lovendring, er at dagens voldtektsparagraf allerede rammer alle situasjoner der det er fravær av samtykke. Bergens Tidende skrev for eksempel på lederplass at «Det avgjørende er at straffeloven i praksis rammer ufrivillig seksuell omgang. Så lenge dagens lov fanger opp enhver form for voldtekt, er det bare symbolpolitikk å gjøre samtykke til et selvstendig vilkår.»

Tilsvarende argument ble fremført av Høyres justispolitiske talsperson Peter Christian Frølich overfor Aftenposten:

[Forslaget] sier ikke noe som ikke allerede er gjeldende rett i dag. Sex uten samtykke er allerede ulovlig.

(Det er samtidig uklart hvordan Frølich både hevder at dette forslaget ikke vile endret gjeldende rett, og at det «trår over noen prinsippielle grenser» og vil ha negative konsekvenser i praksis. [Tilføyd 8.2.: Frølich presiserer i ettertid at hans kommentarer tok utgangspunkt i to ulike mulige tolkninger/innretninger av en tenkt samtykkelov (enten at den kun vurderer reell frivillighet, hvilket han hevdet var ensbetydende med dagens lov, eller at den snarere fokuserte på nærvær/fravær av et objektivt påviselig samtykke, hvilket han advarte mot) – men dette skillet er i beste fall svært vanskelig å lese ut av Aftenposten-artikkelen.])

Realiteten (som det også indirekte sies i Aftenposten-artikkelen, men uten å konfrontere Frølich med at det han sier ikke stemmer) er at dagens voldtektslovgivning helt eksplisitt ikke krever at man samtykker til seksuell omgang.

Kravet (i straffelovens § 291) for at handlingen skal regnes som voldtekt er at man har skaffet seg seksuell omgang enten «ved vold eller truende atferd«, eller «med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen«. «Vold» skal riktignok tolkes svært vidt i denne sammenhengen (som «enhver maktutøvelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en hindring»), men terskelen for «ute av stand til å motsette seg handlingen» (inklusive pga. frykt eller trusler) ligger derimot relativt høyt.

Dette betyr at dersom fornærmende var fysisk og mentalt i stand til å motsette seg, men likevel ikke gjorde dette, vil situasjonen ikke regnes som voldtekt – selv om hun heller ikke ga noe samtykke. I slike situasjoner er det faktisk heller ikke slik at «Nei betyr nei» etter dagens lovverk – det vil fortsatt ikke være voldtekt selv om hun sier høyt og tydelig og utvetydig at hun ikke samtykker, dersom hun ikke gjør noen fysisk motstand og retten kommer at hun ikke var forhindret fra å gjøre slik motstand pga. beruselse/frykt/annet. (I 1993 – riktignok før bestemmelsen om «ute av stand til å motsette seg» ble inkludert i voldtektsbestemmelsen – slo Høyesterett uttrykkelig fast (min uth.) at «At fornærmede verbalt har gitt uttrykk for at seksuelt samvær ikke ønskes, er ikke tilstrekkelig dersom det ikke i situasjonen forelå slik kvalifisert tvang som nevnt.«)

Dette faktum ble også påpekt av Justisdepartementet (i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)), der man eksemplifiserte dette med at:

«Det kan tenkes tilfeller hvor fornærmede protesterer verbalt, men fysisk forholder seg passiv slik at det ikke er nødvendig for gjerningspersonen å bruke vold for å gjennomføre den seksuelle omgangen. Det kan også tenkes tilfeller hvor fornærmede ikke klarer å gi verbalt eller fysisk uttrykk for at hun eller han ikke ønsker seksuell omgang, men hvor det likevel ut fra fornærmedes reaksjoner vil være tydelig for gjerningspersonen at den seksuelle omgangen ikke er ønsket. Departementet antar også at det ikke er upraktisk at fornærmede blir handlingslammet av frykt for selve situasjonen og hva som kan skje hvis hun eller han gjør motstand, uten at dette nødvendigvis skyldes vold eller truende atferd fra tiltalte.«

Man konkluderte likevel med at det var usikkert hvor mange slike tilfeller som i praksis ville kunne straffeforfølges, og landet på å ikke forslå noen utvidelse av voldtektsbestemmelsen – samtidig som man la opp til at der hvor slike situasjoner likevel skulle oppstå «bør [det] vurderes om bestemmelsen om seksuell handling uten samtykke kan anvendes for å dekke i hvert fall visse sider av handlingen«. Denne paragrafen (straffelovens § 297) er nemlig samtykkebasert, og rammer alle som «foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det» – men med langt lavere strafferamme enn for voldtekt (maksimalt 1 år), og uten noen mulighet til å straffe grov uaktsomhet.

Å påpeke at sex uten samtykke ikke automatisk vil regnes som voldtekt, er heller ikke noen rent skrivebords-teoretisk problemstilling: Det finnes konkrete dommer (og ganske sikkert enda flere lignende saker som har blitt henlagt fordi man ikke anser at det anmeldte forholdet utgjør en voldtekt) der tiltalte har blitt frikjent til tross for at retten fant det bevist at fornærmende ikke samtykket, fordi det ikke ble benyttet tilstrekkelig vold eller utnyttelse av hjelpesløshet.

Like fullt blir det gjentatt igjen og igjen i debatten at dagens voldtektsparagraf vil kunne omfatte alle tilfeller av sex med en part som ikke ønsker det, til tross for at både teori og praksis demonstrerer klart at dette ikke automatisk er tilfelle. (VG presterte en av de merkeligste misforståelsene, da de siterte tingrettsdommer Ina Strømstad på at «vi ikke har en slik samtykkelov i Norge«, men deretter fulgte opp umiddelbart med å skrive at «Den norske voldtektsloven har imidlertid en uaktsomhetsbestemmelse. Den går ut på at dersom gjerningspersonen ikke har forstått at han eller hun ikke har fått et samtykke, men burde ha forstått det, kan vedkommende bli straffet.» Dette gir selvsagt ingen mening (en uaktsom forbrytelse innebærer jo pr. definisjon at de samme objektive skyldkravene er overtrådt som for den vanlige forbrytelsen, bare at det ikke forelå forsett fordi gjerningsmannen ikke skjønte at han begikk en forbrytelse), og VG rettet da også artikkelen etter henvendelse fra meg – men ikke før feilen hadde rukket å forplante seg videre til Adresseavisen som skrev i sin leder at «Norge har også en uaktsomhetsparagraf som sier at dersom en gjerningsperson burde ha skjønt at den andre personen ikke samtykket, så kan han eller hun dømmes«, en formulering som etter alle solemerker var hentet direkte fra VG.)

Tilsvarende argument ble også fremført på Dagsnytt atten av Marius Dietrichson, leder for Forsvarergruppen i Advokatforeningen:

Voldtektsbestemmelsen er altså at man skaffer seg [seksuell omgang] ved å bruke vold eller psykiske pressmidler. Og dette kan jo være helt underfundig adferd på et psykisk nivå, hvor terskelen er meget lav. Og det betyr at (…) man kan egentlig ikke se for seg noen praktiske problemstillinger hvor et offer ikke ønsker seksuell omgang med en annen, han likevel skaffer seg det, og så rammes det ikke av voldtektsbestemmelsen.

I tillegg de tidligere nevnte eksemplene på høyst reelle situasjoner som ikke rammes av dagens voldtektsparagraf, er det også en grov overdrivelse når Dietrichson hevder at lovens bestemmelse om «trusler» vil omfatte «helt underfundig adferd på et psykisk nivå». Det finnes – nok en gang – konkrete og helt ferske dommer (fra 2016 og 2017) der retten finner det bevist at de(n) tiltalte utsatte fornærmede for «sterkt og utilbørlig» eller «moralsk sterkt forkastelig» press – men at dette likevel ikke omfattes av lovens trusselbegrep, og at det dermed ikke fant sted en voldtekt.

Dietrichson fremfører også et annet kjent argument mot en lovendring, når han advarer mot at en samtykkebasert paragraf kan ha direkte negative konsekvenser for ofrene, ved at det blir et økt fokus på deres adferd og hva de gjorde eller ikke gjorde forut for (det angivelige) overgrepet.

Dette er i utgangspunktet et gyldig moment som bør tas med i betraktningen – men Dietrichson gir et tvers gjennom fortegnet bilde av hvordan voldtektssaker arter seg i dag når han hevder at:

«Slik som det er nå, så er fokuset ene og alene på den siktede. Har han forgrepet seg på offeret, eller har han det ikke? [Hvis] man nå institusjonaliserer og inntar som et krav i straffebestemmelsen at vi skal undersøke hva offeret har gjort, har vedkommende gitt samtykke eller ikke gitt samtykke, at søkelyset rettes på offeret, så vil det bli en dreining fra ham til henne. (…) Det er vi ikke tjent med. Vi er ikke tjent med hvordan det var i gamle dager (…), hvor offerets adferd ble satt under gransking.
(…)
Loven er rigget sånn at nå er all oppmerksomhet rettet mot den siktede, om han har forgrepet seg eller ikke. Antydninger i retning av slik-og-slik adferd fra [offeret], det blir ikke vel mottatt. Så ved at man inntar i loven at nå skal vi snu oss også og se bort på offeret, se hvordan hun har reagert, se hvordan hun har agert – har du sagt dette eller har du sagt hint? – så innfører man altså noe helt nytt i loven knyttet til voldtektsbestemmelsen som jeg nok trodde vi hadde gått bort ifra for lenge siden. Temaet er ikke hvordan [offeret] oppførte seg, temaet er den siktede, har han forgrepet seg?«

.

I virkeligheten fins det utallige voldtektsdommer (og frifinnelser) der den fornærmedes adferd blir underlagt nitid granskning, og tillegges helt avgjørende vekt for om tiltalte dømmes eller ikke (og/eller for hvor streng straffen blir).

Dette vil selvsagt ikke minst gjelde i de sakene som faller inn under § 291 b) om «seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen«. Her er det jo nettopp offerets tilstand som utgjør det objektive kriteriet for voldtekt, og etterforskningen og bevisføringen vil nødvendigvis måtte undersøke hennes adferd – først for å etablere om de objektive skyldkravene er oppfylt, og dernest for å avgjøre om hennes tilstand var tilstrekkelig tydelig utad til at tiltalte må ha skjønt at hun var ute av stand til å motsette seg (eller burde ha skjønt dette, dersom tiltalen gjelder grovt uaktsom voldtekt).

For å avgjøre dette, vil retten ofte foreta en detaljert gjennomgang (basert på både fornærmedes/tiltaltes forklaringer, andre vitneutsagn, og eventuelle tekniske bevis) av både hva som skjedde i direkte tilknytning til den seksuelle omgangen, hva som ble sagt og gjort på forhånd, og hvordan hun opptrådte/reagerte i ettertid.

Og også i saker der tiltalen omhandler direkte voldsbruk eller trusler for å tiltvinge seg seksuell omgang, vil man ofte foreta helt tilsvarende bevisvurderinger – især i de sakene der det ikke fins klare tekniske bevis på maktbruk, den tiltalte hevder at den seksuelle omgangen var frivillig, og man dermed må veie troverdigheten av to motsvarende forklaringer opp mot hverandre.

Slike vurderinger kan omfatte fornærmedes adferd på forhånd (hadde hun flørtet eller hatt seksuell kontakt med tiltalte eller andre, hvor beruset var hun?), hva hun gjorde i direkte tilknytning til den angivelige voldtekten (sendte hun signaler som ga den tiltalte grunn til å tro at hun ønsket frivillig seksuell omgang – eller dersom hun avviste tiltalte, hvor tydelig og sterkt gjorde hun det?), og hvordan hun reagerte i ettertid (hadde hun en form for kontakt med den tiltalte som tilsier at hun var/ikke var sint på ham, har hun hatt psykiske problemer som tilsier at hun ble utsatt for et overgrep – og kan disse i så fall eventuelt forklares ut fra helt andre hendelser?).

Alt dette er momenter som helt uttrykkelig trekkes frem gang på gang i rettens vurderinger av voldtektssaker (inklusive helt ferske dommer og på alle rettsnivåer helt opp til Høyesterett). Dette betyr som sagt ikke at det er irrelevant å advare om at en samtykkelov kan føre til at det blir enda større fokus på slike momenter, med en tilhørende økt belastning for offeret. (I prinsippet burde man kunne minimere dette ved å innføre samtykkekravet som et alternativt skyldkrav, altså at man tilføyer en egen bokstav om de gjerningspersoner som «på annen måte har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen», og som kommer i tillegg til de eksisterende voldtektskriteriene. Man vil derfor i utgangspunktet bare behøve å drøfte samtykke/ikke samtykke i de få sakene som faller utenfor dagens kriterier, og som aldri ville ført til tiltale til å begynne med under dagens lovverk. Men et voldtektsoffer som går til anmeldelse vil ikke kunne kontrollere hva påtalemyndigheten velger å prosedere på – og vil derfor alltid kunne risikere at selv om hun hevder at voldtektsmannen utnyttet vold/trusler/bevisstløshet, så vil påtalemyndigheten likevel kunne velge å prosedere på manglende samtykke fordi de mener at dette er enklere å bevise.)

Men å hevde at fokus på offerets adferd er fraværende i dagens voldtektsrettssaker, slik Dietrichson gjør, er en himmelropende virkelighetsfjern fordreining. Og det er svært vanskelig å se hvordan vi skal kunne ha noen slags opplyst offentlig debatt om slike temaer, dersom de som burde være troverdige og autoritative aktører, isteden velger å feilinformere offentligheten om grunnleggende premisser på denne måten.


Men selv om dette er de klart grelleste og vesentlige eksemplene på feilinformasjon i denne debatten, er det ikke slik at den andre siden av spørsmålet er fri for haltende og logisk bristende argumenter.

Selv om det finnes konkrete og håndgripelige eksempler på hvilke tilfeller av manglende samtykke som faller utenfor dagens lov, er det flere tilhengere av samtykkelov som strever voldsomt med å selv konkretisere dette, men istedet nøyer seg med mer svevende utsagn om at «det viktigste grepet med en slik endring er at det fastslår et prinsipp om at ufrivillig sex ikke skal være lov».

Når SVs justispolitiske talsperson Petter Eide forfekter at deres foreslåtte lovendring vil «[bidra] til å fjerne gråsonene og tvilstilfellene«, er det åpenbart i beste fall diskutabelt: Selv om en slik endring eliminerer visse gråsoner i ‘gapet’ mellom dagens kriterier og et tydelig uttrykt manglende samtykke, så vil det nødvendigvis oppstå nye gråsoner med tanke på hva som utgjør/ikke utgjør et gyldig samtykke. Som påpekt gjentatte ganger i debatten, innebærer en samtykkelov (både det svenske forslaget og en tenkt norsk lovendring) ikke at det må foreligge noen «skriftlig avtale» om seksuell omgang, og heller ikke at det nødvendigvis kreves noe uttrykkelig verbalt «Ja», dersom man på andre måter «aktivt uttrykker et ønske om å delta» («konkludent adferd«, som det heter i jussen). (Det underligste av alle underlige innspill i denne debatten, var trolig da Nettavisen-blogger Mahmoud Farahmand skrev om temaet under overskriften «Signert avtale før sex» – til tross for at hans egen artikkel eksplisitt oppgir at «Selv om samtykke skal gis for hver ny handling, er det fortsatt slik at det ikke er signert en skriftlig avtale.» Samme artikkel hevder også at «Siste [svenske] statistikk over seksalforbrytelser er fra 2006 og viser at 65 prosent av alle voldtekter var overfallsvoldtekter hvor offeret ikke kjente gjerningsmannen» – til tross for at den lenkede rapporten opererer med tolv prosent overfallsvoldtekter.)

Dermed vil det være mange saker der det kan være (mer eller mindre) enighet om de fysiske fakta, men det like fullt er uenighet om den fornærmede uttrykte et samtykke eller ikke – slik at man på nytt havner i en gråsonediskusjon om hvordan hennes adferd skulle/burde/kunne tolkes. (Og til tross for at Eide mener at en slik lovendring vil «gjøre det tydeligere hva som regnes som et samtykke«, har det vært svært vanskelig å oppdrive noen mer tydelig grensedragning fra forslagsstillernes side enn «sex skal være frivillig» – noe som åpenbart etterlater rom for en hel mengde tolkninger om nøyaktig hva som utgjør ‘frivillighet’. I Sverige har endog Lagrådet gått imot regjeringens lovendtingsforslag, nettopp fordi lovteksten ikke gjør det tilstrekkelig tydelig og forutsigbart hva som regnes som tilstrekkelig «frivillighet». De mener også at det er manglende behov for en slik utvidelse – men dette må tolkes i lys av at den eksisterende svenske definisjonen favner bredere enn den norske.)

Et annet argument som har blitt trukket frem for å utvide dagens voldtektsparagraf (bl.a. av Amnesty på den nevnte Dagsnytt atten-debatten) er at 20% av voldtektsanmeldelser i Oslo (iht. tall fra 2011) blir henlagt fordi det anmeldte forholdet faller utenfor dagens voldtektsdefinisjon. Amnesty bekrefter imidlertid at det ikke fins noen mer detaljert statistikk på de konkrete årsakene for slike henleggelser (dette har heller ikke vært mulig å oppdrive ved direkte henvendelse til politiet), og vi aner derfor ikke hvor mange av disse henleggelsene som ville blitt omfattet av en samtykkebasert paragraf, og hvor mange som fortsatt ikke ville blitt regnet som voldtekt.

Og også i de tilfellene hvor lovendringen fører til at det anmeldte forholdet blir å regne som voldtekt, er det svært usikkert om dette vil gjøre det mulig å ta ut tiltale/oppnå domfellelse – eller om disse sakene fortsatt vil ende opp med å bli henlagt, bare at det skjer på bevisets stilling og ikke som «intet straffbart forhold».

Jeg har tidligere i denne artikkelen fremhevet at det finnes konkrete saker der retten har frikjent den tiltalte til tross for at de finner manglende samtykke bevist – men det kan være liten tvil om at slike saker utgjør et uhyre lite mindretall av voldtektssaker.

Det vanligste i voldtektssaker (bortsett fra de tilfellene der gjerningsmannen tilstår, selvsagt) er ett av to: Enten at den mistenkte/tiltalte benekter at det overhodet har vært noen seksuell kontakt mellom dem (hovedsaklig i saker der det har gått såpass lang tid siden den angivelige voldtekten at det ikke fins noen tekniske bevis på om de hadde seksuell omgang eller ikke).

Den andre typiske siuasjonen er at den mistenkte/siktede/tiltalte innrømmer seksuell omgang men hevder at det skjedde helt frivillig, med den fornærmedes aktive deltagelse. Dersom det ikke finnes noen tekniske bevis på utøvd vold (eller det ikke ble utøvd vold til å begynne med, men det handler om trusler eller sovevoldtekt), vil skyldspørsmålet avhenge av hvilken part som anses mest troverdig (eller rettere sagt: av om fornærmedes troverdighet er så mye høyere at det oppfyller de strafferettslige beviskravene). Påtalemyndigheten vil da måtte underbygge at den tiltaltes versjon om frivillig sex er så usannsynlig og lite troverdig at den ikke engang etterlater «rimelig tvil».

Dersom det ikke fins direkte vitner til voldtekten (eller opptak av handlingen), vil dette normalt forutsette at fornærmedes forklaring understøttes av andre vitneutsagn i forkant/etterkant (f.eks. at hun var så beruset at hun umulig kunne verken motsette seg eller delta frivillig, eller at selve situasjonen var slik at det strider fullstendig mot sunn fornuft at den fornærmede skulle ha gått med på frivillig sex (og deretter gått til anmeldelse). Men terskelen for dette vil ofte ligge svært høyt – det fins flere eksempler der tiltaltes forklaring fremstår svært tynn og lite troverdig, men som likevel ender med frifinnelse fordi retten finner at man ikke kan utelukke (hinsides rimelig tvil) at den er sannferdig.

Og i mange slike saker vil et krav om uttrykt samtykke trolig gjøre liten forskjell fra eller til. Selv i de sakene som blir regnet som voldtekt takket være en samtykkebasert lovendring, vil man ofte uansett ende opp med å måtte henlegge anmeldelsen, så lenge tiltalte hevder at kvinnen samtykket aktivt og det ikke lar seg gjøre å motbevise dette hinsides rimelig tvil. (Og hvis en lovendring får den brede oppmerksomhet i befolkningen som tilhengerne uttrykkelig håper på, vil dette formodentlig bare øke sannsynligheten for at gjerningspersoner tilpasser sin forklaring til dette og påstår at offeret gav et aktivt samtykke.)

Man kan selvsagt si (slik bl.a. DIXI Ressurssenter mot voldtekt langt på vei gjør i TV2s oppslag om temaet) at det har en selvstendig verdi for fornærmede dersom politiet sier at «Det du hevder at skjedde var en voldtekt», selv om saken likevel henlegges pga. bevisets stilling. Dette er et legitimt standpunkt, men i så fall må forkjemperne for en lovendring være åpne om at det er denne signal- og symboleffekten som de i første rekke søker å oppnå, og ikke stadig henvise til den høye henleggelsesprosenten for voldtektsanmeldelser som argument for lovendring. Mangelen på detaljert statistikk gjør at alle antagelser om den tallmessige effekten av en lovendringer blir i beste fall en kvalifisert gjetning, men det ville ikke være overraskende om resultatet ble at folk anmeldte (noe) flere saker som tidligere falt utenfor voldtektsparagrafen, men at det er enda vanskeligere å bevise skyld i disse sakene enn i ‘gjennomsnittlige’ voldtektssaker – og at henleggelsesprosenten dermed går opp som følge av en slik lovendring.

Reklamer

En kommentar om “Ny voldtektsdebatt, nye uriktige og villedende premisser

  1. Tilbaketråkk: Ny voldtektsdebatt, nye villedende premisser - Manifest Tidsskrift

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s