Om Genevekonvensjonen og krigsgraver

Det har kommet mange negative reaksjoner på Røde Kors’ utspill i VG om at norske myndigheter bør sørge for at pårørende etter de nordmenn som falt under 2. verdenskrig som frivillige frontsoldater for Waffen-SS, har (en eller annen form for) «sted å minnes de falne» her i Norge.

Jeg har ikke så mye å tilføye til de moralske og etiske motargumentene mot dette som har blitt fremført i VGs artikkel og annensteds, men vil bare kommentere litt (med alle mulige forbehold om at jeg er legmann på dette feltet og dermed i utgangspunktet langt mindre kvalifisert enn Røde Kors til å vurdere spørsmålet) på de formelle argumentene som Røde Kors fremfører med utgangspunkt i Genevekonvensjonene.

Røde Kors’ Mads Harlem uttaler til VG at:

Røde Kors viser til at Norge allerede under annen verdenskrig hadde forpliktelser tilsvarende de vi i dag finner i 1. Genèvekonvensjon av 1949, artikkel 17, om at de døde skal gravlegges «slik at de alltid kan bli funnet igjen».

– Men det er jo slik at mange av frontkjempergravene ligger vanskelig tilgjengelig i de baltiske landene, Russland eller Ukraina. Det er en spesiell situasjon. Etterkommernes behov er etter vårt syn derfor ikke ivaretatt. Det spiller ingen rolle om de falne kjempet på tysk side eller ei – pårørende og etterkommere har uansett krav på et sted å minnes dem, mener Harlem.

Jeg stusser litt over uttalelsen om at dette er en «spesiell situasjon» – jeg ville tvert imot trodd at det er svært vanlig at når soldater blir begravet på slagmarken, så vil disse gravene ofte bli liggende i utlandet (og ofte i land som er mye mer utilgjengelige å reise til enn det er for nordmenn å reise til Russland/Ukraina/Baltikum i dag).

Så er det slik at i mange slike situasjoner, vil det enkelte land velge å hente hjem levningene av sine soldater etter at krigen er slutt. Men konvensjonens artikkel 17 som Harlem viser til, sier bare at landene skal utveksle informasjon om gravene for å sikre «identifikasjon av likene (uansett hvor gravene befinner seg) og den mulige transporten av likene til hjemlandet» (min uthevelse).

Og kommentarene fra 1952 presiserer at det var en helt bevisst og tilsiktet beslutning å la det være opp til det enkelte lands myndigheter om de vil hente levningene hjem eller ikke:

B. ‘ Return of bodies. ‘ — This allusion to the possible return of bodies is an entirely new provision which was introduced by the Diplomatic Conference of 1949. Certain delegations at the Conference proposed making the provision imperative; others wished to omit it altogether. It is the custom in some countries to bring the dead home at the close of hostilities, while others prefer to have them buried in the actual theatre where they have fallen. To satisfy both requirements, the clause was left optional.

Som legmann klarer jeg dermed ikke å skjønne annet enn at Norge har oppfylt sine folkerettslige konvensjonsforplikter dersom de bare formidler til de pårørende hvor i utlandet gravene befinner seg.

(Forøvrig opplever jeg også at Artikkel 17 veldig konkret og spesifikt beskjeftiger seg med soldatenes jordiske levninger (det være seg i form av kropper eller av aske etter kremasjon) og hvordan de skal håndteres. Jeg blir derfor usikker på om den typen minnesteder løsrevet fra selve levningene som Røde Kors snakker om, overhodet omfattes/reguleres av denne artikkelen, dersom selve levningene ikke kan identifiseres.)

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s