Om flyktning-epler og asylsøker-appelsiner

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Fire av ti mener Norge må ta imot enda færre flyktninger – rekordlave ankomster til tross

meldte Dagbladet for to uker siden, som toppsak på nettforsiden og på forsiden og side 7 på papir. Artikkelen utdyper at «39 prosent [av de spurte i en MMI-måling] mener Norge må ta i mot færre flyktninger i år enn i fjor, til tross for at ankomstene da var på sitt laveste på 20 år. 31 prosent av de spurte mener vi bør ta i mot cirka like mange som i fjor, mens bare 22 prosent – to av ti spurte – mener vi bør ta i mot flere enn i fjor.»

Dette tar selvsagt Sylvi Listhaug til inntekt for at «folk flest har skjønt alvoret» og at «Frp er i takt med folket, som ønsker seg en streng innvandringspolitikk«.

Bjørnar Moxnes på sin side mente at resultatene var utslag av at folk ble bedt om å ta stilling til «et abstrakt tall«, og følte seg «sikker på at folk vil stille opp likevel hvis vi tar i mot flere enn det rekordlave antallet i fjor«. Andre fremhevet at det tross alt var et flertall av de spurte som ønsket å ta imot minst like mange flyktninger i år som i fjor.

Det åpenbare spørsmålet som melder seg til denne vinklingen, er imidlertid om respondentene overhodet kjente til hvor lave 2016-ankomsttallene har vært, når de svarte på spørsmålet. Dagbladet har nemlig ikke oppgitt den eksakte spørsmålsformuleringen noe sted i artikkelen – men på henvendelse fra undertegnede bekrefter man at spørsmålet som ble stilt var «I fjor kom det 3.460 asylsøkere til Norge, ifølge UDI. Det er det laveste tallet på nesten 20 år. Bør Norge ta imot flere, like mange, eller færre flyktninger i 2017?».

Dermed blir det helt gyldig å koble svarene direkte til denne statistikken – og også rimelig å legge vekt på at det er så mange som 39 prosent som ønsker færre flyktninger, selv når de direkte fôres med en statistikk som tydelig oppmuntrer dem til å gi det motsatte svaret.

Men i tillegg til det diskutable ved å drive denne typen spørreundersøkelser, der man aktivt ‘puffer’ respondentene i retning av ett bestemt svar, så er det også andre klare problemer ved Dagbladets/Ipsos’ spørsmålsformulering. ettersom den kobler sammen to statistikker som måler vesentlig ulike ting. Antall asylsøkere som ankommer landet i et gitt år, er aldeles ikke det samme som antall flyktninger Norge «tar imot» samme året – eller engang direkte proporsjonalt med det.

Den logiske og naturlige tolkningen av «hvor mange flyktninger bør Norge ta imot i 2017?», er å koble dette til antall personer som innvilges opphold i Norge som flyktninger. Formelt sett er det kun disse personene som er ‘flyktninger som Norge tar i mot’ – totalgruppen av asylsøkere vil også inkludere mange personer som ikke har et tilstrekkelig beskyttelsesbehov til å kvalifisere som flyktninger (eller som returneres til andre land etter Dublin-avtalen for å få sin søknad behandlet der, uten at Norge vurderer deres beskyttelsesbehov overhodet).

Og i praksis er det også denne siste gruppen, som innvilges flyktningstatus, som fremstår klart mest relevant å telle: Både fra et samfunnsøkonomisk perspektiv (ettersom det er disse som har soleklart størst innvirkning på statens utgifter), fra et moralsk/humanitært perspektiv (ettersom det er disse som faktisk gis opphold og beskyttelse i Norge på varig eller mellomlang basis), og fra et politisk perspektiv (ettersom det er dette antallet som politikere i størst grad kan styre gjennom sine beslutninger).

(Man kan også diskutere om det er naturlig å regne med de som får opphold på humanitært grunnlag – selv om disse ikke formelt er flyktninger og dermed også har færre rettigheter knyttet til sin oppholdstillatelse – men denne gruppen har de siste årene utgjort bare en brøkdel (pluss/minus 10%) av antall flyktninger som får opphold, så det er neppe spesielt utslagsgivende om vi inkluderer dem eller ikke.)

Om det kommer fem tusen eller ti tusen asylsøkere til landet som deretter får søknaden avslått og blir returnert til hjemlandet, har selvsagt en del konsekvenser for mottaksapparatet etc., men har liten betydning i langsiktig sammenheng (verken for det norske samfunnet eller for de som flykter fra krig og nød).

Og hvis folk skal ta stilling til antallet flyktninger som Norge har gitt opphold/skal gi opphold, så betyr dette for det første at selv om årets asylankomster har vært lave, så kommer alle kvoteflyktninger (som hentes direkte fra FN-leire, utenfor asylsøkersystemet) på toppen av dette. Og denne kvoten ble som kjent vesentlig økt i 2015, slik at man i år skal ta imot 3.000 kvoteflyktninger (som er cirka det tredobbelte av den årlige kvoten fra før 2015).

For det andre vil en nedgang i asylankomster ikke nødvendigvis kunne oversettes direkte til hvor mange asylsøknader som innvilges. Hvis det plutselig kommer mange færre søkere fra land som uansett har liten eller ingen sjanse til å innvilges asyl, vil innvilgelsesprosenten gå opp – og antallet faktiske flyktninger vi «tar i mot» kan forbli stabilt selv om søkertallet går ned.

For det tredje vil antallet som får opphold i et gitt år, ikke være direkte koblet til ankomstene samme år – de som ankommer sent på året vil nødvendigvis få søknadene behandlet først året etter, og når det har vært ekstra høye ankomsttall året før, vil det åpenbart gi et større etterslep av ubehandlede søknader.

Alt dette betyr at selv om ankomsttallene for 2016 ganske riktig var usedvanlig lave (vi må tilbake til 1997 for å finne lavere tall, og de aller fleste årene imellom har ligget to og tre og fire og fem ganger høyere enn 2016), så var det over 15.000 personer (hvorav 3.000 kvoteflyktninger) som fikk innvilget flyktningstatus og opphold samme året. Dette er det klart høyeste antallet for noe enkeltår noensinne, og over dobbelt så mange som noe annet år bortsett fra 2015.

Med andre ord: Dersom vi tar utgangspunkt i det som Dagbladet faktisk spurte folk om (og legger til grunn det antagelig litt urealistiske premisset om at folk svarte på grunnlag av de faktiske realitetene), så er det adskillig rom for å «ta i mot færre flyktninger enn i 2016», og fortsatt ligge på et historisk høyt nivå.

Det er heller ikke slik at man i 2016 ‘tok unna’ hele 2015-tilstrømningen og allerede er tilbake til å bare kunne håndtere nyankomnes søknader fortløpende. Hittil i 2017 (januar – juli) har man behandlet om lag like mange søknader som i samme periode i 2014 (altså forut for den ekstraordinære tilstrømningen), og av disse søknadene (hvorav to tredjedeler var fra asylsøkere som ankom i 2015 eller tidligere) har man innvilget 50% flere søknader i år enn i 2014.

I 2011 var antall behandlede søknader litt høyere, men innvilgelsesprosenten enda lavere, slik at man ‘har tatt i mot’ 75% flere flyktninger i år enn i januar-juli 2011 (hvis man inkluderer kvoteflyktninger, nærmer man seg allerede antallet for hele 2011).

Det store antall innvilgelser i 2016 skaper også et ‘etterslep’ av påfølgende familiegjenforeninger med flyktninger, som forventes å bli vesentlig høyere enn i foregående år (selv om regjeringen har gjennomført visse innstramninger og gebyrøkninger). Man kan diskutere om det er riktig å inkludere disse i Dagbladets spørsmålsformulering, men det er antagelig en hel del respondenter som tar også dette med i sine betrakninger om hvor mange man bør ta i mot i 2017.

Så er det selvsagt helt legitimt å argumentere for at selv om vi faktisk tar imot mange flyktninger historisk sett, så gjør dagens situasjon (med et ekstraordinært antall migranter i og utenfor Europa, og den voldsomme belastningen som dette medfører på land som Italia og Hellas) at Norge burde bidra enda mer enn dette og ta i mot flere enn dagens politikk legger opp til.

I denne sammenheng er det også helt relevant å trekke frem at antall asylankomster nå har falt dramatisk, og at den forutsigbarheten og handlingsrommet som dette medfører for de kommende årene, bør benyttes for å øke kvotene for overføringsflyktninger (eller å overføre asylsøkere fra Italia for å gjennomføre saksbehandlingen i Norge, slik det også har blitt foreslått). Men da må asylankomsttallene kontekstualiseres på en slik forsvarlig måte – ikke bare slenges ut som om ankomsttallene for 2016 gir et dekkende totalbilde av hvor mange flyktninger vi til enhver tid ‘tar i mot’, slik Dagbladet gjør.

Generelt er det en vanskelig og risikabel balansegang å gjennomføre meningsmålinger der man ikke bare stiller et isolert spørsmål, men også gir respondentene supplerende informasjon om temaet. Selv om man kan argumentere for at dette gir folk et bedre og mer saklig grunnlag for å ta informert stilling til spørsmålet, så er det grundig dokumentert at man kan oppnå vidt forskjellige resultater avhengig av om man presenterer argumenter for den ene eller den andre siden av saken.

Og når Dagbladet ikke bare eksplisitt ‘puffer’ respondentene i én bestemt retning, men attpåtil gjør det ved å blande epler og appelsiner og gi et klart mangelfullt og skjevt bilde av den faktiske situasjonen, så slår man totalt beina under informasjonverdien av sin egen måling.

I utgangspunktet tilsier resultatene (slik man også vinkler på) at folk er svært skeptiske til flyktning-innvandring, når flertallet ønsker uendret eller lavere nivå selv når de fortelles at nivået allerede er svært lavt. Samtidig kan vi ikke vite hvor mange av respondentene som faktisk var (mer eller mindre) klar over de faktiske realitetene (at vi faktisk tok i mot svært mange flyktninger også i 2016), og svarte ut fra disse (helt andre) premissene.

Og hvis man hadde fått det motsatte resultatet (at flertallet ønsket å ta i mot flere flyktninger enn i fjor), så ville Listhaug & co. (med rette) kunnet avfeie disse tallene med at folk svarte ut fra at Dagbladet hadde forsynt dem med en selektiv og helt forvrengt fremstilling av realitetene, og at svarene sikkert ville vært helt annerledes dersom man hadde hatt en korrekt forståelse av situasjonen.

Det er utvilsomt fristende å legge inn denne typen vinkling og argumentasjon i et meningsmålingsspørsmål (om så bare for å redusere andelen respondenter som føler seg så dårlig opplyst om temaet at de bare svarer «vet ikke»), dersom formålet er å lage et dramatisk oppslag om at «[veldig mange] nordmenn er [for/mot noe]». Og hvis man presenterer den ene siden av saken på en dekkende og presis måte, kan også slike resultater ha en viss verdi, dersom man tolker dem som en ‘øvre grense’ for hvor mange som man potensielt kan få støtte fra, basert på ett bestemt sett med argumenter.

Men når resultatet er at artikkelen ikke opplyser leserne om temaet (fordi den kun presenterer et snevert og selektivt utvalg av fakta), ikke forteller noe klart om holdningene i befolkningen (fordi vi ikke aner hvor mange som uttalte seg kun ut fra dette skjeve bildet, kontra hvor mange som trakk inn andre momenter), og ikke har noen funksjon som politisk pressmiddel (fordi alle fløyer vil kunne avfeie ethvert resultat med at det bare er et produkt av en villedende spørsmålsformulering), så er det vanskelig å se hvilket egentlig formål det skal tjene å gjennomføre og skrive om en slik undersøkelse.

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..