Fakta først

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Denne uken planlegger nettstedet Faktisk.no å lansere sin faktasjekking, og publikum får sjansen til å se i praksis hvordan de tar tenkt å oppfylle sitt mål om å «faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter som sprer seg i det norske samfunnet«. Men allerede da NRK, Dagbladet og VG annonserte i mars at de skulle gå sammen om å opprette en uavhengig virksomhet for faktasjekking av samfunnsdebatten, var det svært mange som hadde umiddelbare og sterke meninger om dette prosjektet.

Noen var entydig positive og hyllet dette som «et unikt samarbeid i norsk mediehistorie», andre (som DNs leder 23.3, ikke på nett) var mer nøkternt avventende og pekte på relevante begrensinger og fallgruber – mens et forbausende stort antall debattanter var kraftig og entydig negative til denne satsningen. Det er forsåvidt ikke overraskende med slike reaksjoner fra aktører som Pål Steigan og Document.no, som er i etablert og langvarig opposisjon og konflikt med «mainstream media», og som naturlig vil møte møte også slike nye fremstøt med refleksiv motvilje, men også fra flere hold enn dette uttrykte man ensidig skepsis til det kommende prosjektet.

Det er også rimelig (slik bl.a. Anki Gerhardsen gjorde i sin Medierevisjonen-spalte i Aftenposten) å stille spørsmål ved om noe av retorikken om omfanget av «fake news» i Norge var i overkant opphausset, og noen av virkelighets- og problembeskrivelsene litt overdrevne og ikke tilpasset norske forhold. Men istedenfor å nøye seg med å skrive dette på kontoen for overspent retorikk og åpne for at prosjektet i praksis vil ha en mer nøktern tilnærming, velger Gerhardsen å insistere på at det egentlige problemet som pressen isteden burde ta tak i, er den «alvorlige tillitskrisen» som pressen (angivelig) opplever blant publikum.

Dette underbygges av en meningsmåling fra Reuters Institute der kun 32% av nordmenn svarer at de «stort sett» stoler på journalister (samtidig som det er 46% som stort sett stoler på nyheter). Imidlertid sier undersøkelsen ingenting om årsakene til denne mangelen på tillit. Gerhardsen konkluderer selv med at det handler om at journalister utgjør en altfor ensartet gruppe som lar sine politiske sympatier/antipatier prege arbeidet sitt, og at Faktisk.no derfor er feil medisin for å ta tak i dette problemet – men man kan like gjerne postulere at denne mangelen på tillit tvert imot skyldes nettopp den typen slurv og faktafeil som Faktisk skal rette seg mot.

Og uansett om Gerhardsen skulle ha rett i at det er andre systemiske problemer som utgjør et større problem for pressen og lesernes tillit, så fremstår det nokså ubegripelig hvorfor dette problemet (som er langt mer uhåndgripelig og må tas tak i på helt andre måter) skulle være noe argument mot å sette av en håndfull dedikerte årsverk til et helt annet prosjekt som retter seg spesifikt mot faktasjekk (og som fastholder at de også skal rette sin oppmerksomhet mot faktafeil som begås av andre journalister).

Minervas Lars Akerhaug syntes at det tilsvarende poenget om at Faktisk,no tar tak i feil problem var så innlysende at det knapt nok behøvde å artikuleres («Å kritisere VG, Dagbladet og NRKs nysatsing «Faktisk.no» er som å stjele godteri fra småbarn. Det er nesten for lett«) – langt mindre tok han seg bryet med å forklare hvorfor (den angivelige) tilstedeværelsen av et større problem, gjør at man totalt skal ignorere en av medienes kjerneoppgaver.

En tilsvarende «whataboutisme» ble også fremført av Thorbjørn Jagland, som på Facebook meldte sin skepsis bl.a. basert på at «det største problemet i dagens medieverden ikke er falske nyheter, men liten bredde i nyhetsdekningen» – uten å forklar hvorfor dette skulle være til hinder for at man også satser på å korrigere rene faktafeil. (Til alt overmål eksemplifiserer Jagland sin kritikk av manglene i dagens media, med to eksempler som det er helt plausibelt at vil være nettopp den slags ting som Faktisk.no vil ta tak i.)

Jon Hustad tar som vanlig frem storslegga i sin kritikk, og siteres over hele Klassekampens forside (23.3.) på at «Dette går til helvete«. Når man leser selve artikkelen, viser det seg at utgangspunktet for denne konklusjonen er at han forventer at prosjektet vil «bli fulgt med argusøyne«, og at man uunngåelig kommer til å oppdage at de har begått egne feil, noe som vil «slå tilbake og undergrave tilliten». Selv om dette skulle være sant, fremstår det som urimelig fatalistisk å mene at man ikke engang skal prøve å drive faktasjekk med mindre man kan garantere ufeilbarlighet i enhver sammenheng (og nøyaktig den samme kritikken kunne formodentlig rettes mot Hustads gamle TV2-program «Harde fakta», der han lovet å skille seg fra andre TV-nyheter ikke bare på politisk vinkling, men også ved å være «først og fremst faktadrevet [og] evidensbasert«).

Og til tross for at Faktisk.no insisterer på at de skal arbeide helt uavhengig av og parallelt med mediehusene som står bak prosjektet, mener Hustad at mediehusene på denne måten «outsourcer sin egen troverdighet» og undergraver det konkurransefortrinnet de ønsker å ha ved å være bedre på fakta enn sine konkurrenter.

En lignende kritikk fremføres av Hustads Dag og Tid-kollega Kaj Skagen, som mener at dersom vi trenger en egen organisasjon som Faktisk.no for å sjekke det som står i pressa, så «vil det seie at vi ikkje kan lite på det som står i avisene, og at redaksjonane ikkje gjer jobben sin. Så om det er her Faktisk skal gå inn, seier dei: Ikkje tru på det du les i Dagbladet og VG og på nettsida til NRK. Kvifor skal vi då tru på Faktisk, laga av dei same presseorgana?»

Personlig finner jeg det langt mer tillitsvekkende dersom en bedrift eller organisasjon er ydmyk for egen feilbarlighet og innser at det også trengs uavhengige aktører til å vokte vokterne, enn om de hadde fulgt Skagens (og andres) tankegang og sagt internt «Vi må for all del ikke opprette noen vaktbikkje som skal passe på oss, for det vil gi et uheldig inntrykk av vi ikke evner å være perfekte til enhver tid». Etter samme logikk ville også pressens støtte til PFU som selvjustisorgan for å slå ned på presseetiske overtramp, eller det faktum at justismyndighetene har opprettet Spesialenheten for politisaker som eget organ for å etterforske mistanker om straffbare handlinger utført av politiet, være tiltak som gir uheldige signaler om manglende vilje til å klare å holde sin sti ren på egenhånd. Og hvis vi isteden går til den norske kulturkanonen, minner Skagens argumentasjon påfallende om pastor Manders i Ibsens «Gengangere», som insisterer på at det nybygde barnehjemmet ikke må forsikres mot brann, av hensyn til de «meningsberettigede mænd» som kunne komme til å oppfatte en slik forsikring som manglende «tillid til en højere styrelse«.

Andre deler av Skagens artikkel utgjør en helt relevant og betimelig gjennomgang av potensielle fallgruber som Faktisk må være påpasselige med å unngå. Men istedenfor å nøye seg med å advare mot disse tingene, går han lengre ved å forhåndskonkludere både om hva de kommer til å fokusere på og om hvordan publikum vil reagere på deres virksomhet.

Uten særlig annet håndfast grunnlag enn noen temmelig spekulative tolkninger av de små glimtene av innsyn som Faktisk.no har gitt i sine planer, samt erfaringer fra lignende amerikanske tjenester, konkluderer Skagen med at de «venteleg snøgt kjem til å gli frå leksikalske sanningar til politiske synspunkt«, og presentere politiserte debattinnlegg forkledd som nøytrale faktasjekker – og dermed bli oppfattet som en uærlig og partisk aktør av alle som er politisk uenige med dem.

Skagen har helt rett i at Faktisk må være årvåkne og påpasselige med å ikke gli over i å faktasjekke påstander som er av ideologisk og ikke av rent empirisk karakter (slik også f.eks. Politifact har blitt kritisert for), som f.eks. hvor mange kvoteflyktninger Norge bør ta imot eller hvor store overføringer landbruket bør få. Og det vil også være mange spørsmål som ligger i en gråsone, der ulike fløyer vil kunne tolke de samme faktaene på ulike måter. I slike spørsmål vil det være viktig at en faktasjekk-tjeneste konsentrerer seg om faktaene, og ikke underkjenner eller forkaster det som er politiske og normative vurderinger.

Men hvis man skal kunne ta opplyste beslutninger ut fra sin (politisk betingede) tolkning av fakta, så er det selvsagt fortsatt helt avgjørende at man faktisk har korrekte fakta til å begynne med! Leserne er avhengige av å ha tilgang til avklaringer hva som er korrekt og hva som er direkte feilaktig – og også der hvor et utsagn ikke kan entydig rubriseres som «riktig» eller «feil», har det åpenbar verdi med en saklig og (mest mulig) nøytral presentasjon av typen «Her er det påberopte grunnlaget for utsagnet, her er innvendingene som kan reises mot dette, så er det opp til den enkelte leser å konkludere om dette er rimelig eller ikke».

Tradisjonelt har det såkalte «Facebook-Høyre» og tilhørende omland hevdet at den norske offentlige debatten har vært altfor følelsesdrevet og ’emo-basert’, og vært pådrivere for at rasjonelle vurderinger basert på empiriske fakta må gis en mye større plass i ordskiftet.

Da er det mildt sagt besynderlig å observere hvordan opptil flere av de samme profilene plutselig snur helt om, og fremfører en nærmest postmoderne logikk om at det egentlig er forferdelig vanskelig å bringe på det rene hva som er rett og feil, og at det går an å finne ‘fakta’ som understøtter de fleste (innbyrdes motstridende) politiske synspunkter.

(Da er det mer konsekvent når man gjør som HRS’ redaktør Nina Hjerpset-Østlie og ramser opp diverse tidligere eksempler på medienes svikt, som argument for manglende tiltro til dette prosjektet – selv om også hennes kritikk mangler en forklaring på hvorfor man ikke skal gi Faktisk.no i hvert fall en sjanse til å vise at de kan være en motvekt mot medienes tidligere synder.)

Og det er også en absurd ironi når de samme spaltistene som skal ha seg frabedt at «ordskiftedommere» feller «fatwaer» over rett og galt i den offentlige debatten, ikke viser det minste tilbakeholdenhet med å selv felle sin egen kategorisk negative dom – og det til alt overmål over et nyoppstartet prosjekt som ennå ikke har fått sjansen engang til å begå ett eneste ett av de omtalte feiltrinnene.

Men Skagen er ikke alene om å advare mot faktasjekkere som «selvoppnevnte overdommere» som skader debatten ved å påberope seg fasit i ett og alt. Når Klassekampen intervjuer VGs sjefredaktør Gard Steiro om prosjektet, blir han spurt (med tydelig negativt fortegn) om ikke «dette [kan] bli oppfattet som om mediene gjør krav på sitte med nøkkelen til hva som er sant og usant?»

Tilsvarende argumenter ble også fremført da Faktisk ble diskutert på NRK Ekko. Og på lederplass i Klassekampen mener redaktør Bjørgulv Braanen at samarbeidet mellom NRK, Dagbladet og VG «skape[r] et inntrykk av at problemet ligger hos «de andre»» (selv om Faktisk altså har vært entydige på de skal granske også disse mediene), og poengterer (tilsynelatende som et argument mot Faktisk.no) at «En bør heller ikke gi inntrykk av at det er mulig en gang for alle «å knekke» feilaktige påstander. (…) Det er først og fremst det offentlige ordskiftet, den akademiske og politiske striden og mannjevningen mellom ulike medier som vil avklare hva som er holdbart eller ikke.»

Det er imidlertid vanskelig å få tak i hvorfor dette er være et argument mot Faktisk.no, som formodentlig skal bidra med nettopp den fortløpende, offentlige og kildebelagte imøtegåelsen av uriktige påstander som Braanen etterlyser. Som Braanen også selv slår fast: «Faktasjekking er en naturlig del av all journalistikk«. Ikke bare det: Det er kanskje pressens aller viktigste samfunnsoppgave å grave seg til bunns i saker for å finne ut hva som er den egentlige realiteten – især i de tilfeller hvor det verserer motstridende påstander fra ulike parter.

At slike gjennomganger fra pressens side også må møtes med en kritisk tilnærming og ikke automatisk betraktes som en uangripelig fasit, er så banalt at det knapt burde vært nødvendig å nevne. Men jeg har svært vanskelig for å se at dagens norske medievirkelighet donimeres av overdrevent kategorisk faktapåstander og ubegrenset tillit til disse. Snarere er det et problem at man lar politikere og andre intervjuobjekter slippe til uimotsagt uten noen krav om å dokumentere påstandene sine (selv der hvor behovet for slik dokumentasjon burde være åpenbart) – eller at man nøyer seg med en «He said/she said»-journalistikk der man «lar begge parter komme til orde», men ikke gjør noen egeninnsats for å slå fast hvem av de to som faktisk har rett, heller ikke når de kommer med åpenbart motstridende faktapåstander.

Den konkrete debatten om Faktisk.no vil formodentlig kunne foregå på et langt mer saklig og faktabasert plan når de nå kommer i gang for fullt og vi alle kan se hvordan de skjøtter sitt mandat i praksis. Men det prinsipielle behovet for at pressen skal granske faktapåstander og forsøke å slå fast om de stemmer med virkeligheten (og gjerne i form av dedikerte avdelinger som jobber systematisk med dette, slik vi finner i svært mange andre land), burde være en ukontroversiell og selvsagt del av mediebildet.

Det er ingen motsetning mellom en fornuftig og forsvarlig faktasjekkvirksomhet og en åpen debatt der ulike politiske syn brytes mot hverandre – tvert imot vil det ofte være nettopp når man har felles faktagrunnlag som fundament for debatten, at man får anledning til å fremheve og artikulere de politiske uenighetene om hvordan man skal møte denne virkeligheten.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s