Kommentarer til artikkel om demokratiets svakheter

Noen korte kommentarer til Morten Langfeldt Dahlbacks anmeldelse av boken Against Democracy hos Agenda Magasin:

Du skriver:

De fleste av oss er hobbiter. Vi vet knapt nok hva partiene står for. Bare 35,9% av norske velgere oppga å ha lest noen partiprogrammer i 2005, mens 19,6% hadde «kikket på» dem. Partiprogrammene er ikke en spesielt pålitelig veiviser til hvilken politikk som vil føres – bare sammenlikn Fremskrittspartiets partiprogram med regjeringens samferdselspolitikk – men en velger som ikke engang har lest et partiprogram, vet neppe nok om partienes politiske profil til å ta en informert beslutning ved valgurnene.

Dette syns jeg blir en veldig overdreven konklusjon. Det er lett (og forsåvidt også gyldig) for oss å anbefale velgere å lese partiprogram før man gjør sitt valg, men det er aldeles ikke slik at dette er den eneste tilgjengelige kilden til å tilegne seg adekvat informasjon om partienes standpunkter og intensjoner.

Man kan sette seg inn i dette gjennom medienes dekning, gjennom valgomater, gjennom partiets eget valgmateriell, gjennom deres uttalelser (og motstandernes angrep) i den løpende politiske debatten, gjennom direkte henvendelser/spørsmål til politikere, osv. osv. Ikke minst dersom det er noen få spørsmål/temaer som er utslagsgivende for ditt partivalg, kan slike andre metoder gi fullgod informasjon om partienes ulike ståsteder.

Så kan man selvsagt argumentere for at man også burde lese partiprogram, både for å kontrollere dette bildet opp mot primærkilden, og for å sette seg i helheten slik at man ikke er helt uvitende om hva partiet mener på helt andre poltikkområder. Men det er samtidig en realitet at partprogrammer i stor består av «festtaleretorikk» – der det kan være svært vanskelig både å se forskjell på partiene, å tolke hvordan dette skal omsettes i praktisk politikk, og ikke minst å vite hva som er prioriterte satsningsområder og hva som er fagre intensjoner som i praksis vil ende langt bak i prioriteringskøen.

Man vil selvsagt alltid kunne ønske seg at velgerne innhenter mest mulig informasjon, men jeg vil hevde med ganske stor overbevisning av hvis velger A finleser alle partiprogrammene men ikke benytter seg av noen andre kilder, mens velger B benytter seg flittig av alle kilder unntatt partiprogrammer, så vil velger B være den klart best informerte av de to.

Forestill deg at en jury skal ta stilling til om en tiltalt er skyldig i en forbrytelse. Hvis de tar stilling uten å ha vurdert bevismateriale eller fordi de har på følelsen at den tiltalte er skyldig selv om bevisene tyder på det motsatte, begår de åpenbart en urett. Den tiltalte blir offer for juryens inkompetanse og uvitenhet, og har krav på en ny rettssak. Om juryen består av ti eller ti millioner medlemmer, spiller liten rolle.

Jeg skjønner jo hvor du/Brennan vil hen, men analogien halter ganske vesentlig: Oppgaven til en jury i en straffesak vil jo i stor grad være å fastslå de objektive faktum om hva som skjedde natten mellom 5. og 6. oktober, og skyldspørsmålet følger direkte av disse faktum – eller, der hvor det er et skjønnsmessig aspekt, så handler det om å tolke og plassere tiltaltes intensjoner e.l. innenfor de klare rammer som loven stiller opp.

Det er klart at denne typen objektive fakta også er vesentlige for velgernes avgjørelser – jeg er selv veldig opptatt av at korrekte fakta er et helt grunnleggende premiss for informert stemmegivning, og at det er et demokratisk problem dersom velgerne ikke gis tilgang til dette (eller velger bort den tilgangen). Men man kan ikke redusere velgerens beslutninger til denne typen objektive, teknokratiske vurderinger – de fleste politiske avgjørelser vil bygge på en avveining mellom ulike interesser og prinsipper, og selv om vi kan være uhyre kritiske til bestemte avveininger, kan ikke si at de er «feil» på samme måte som en juryavgjørelse kan være direkte feil.

Det finnes en rekke mulige former for epistokrati, fra begrensing av stemmeretten til velgere med et minimum av politisk, økonomisk og samfunnsvitenskapelig kunnskap, til å gi brede ekspertpanel myndighet til å nedlegge veto mot politikk de vurderer som skadelig eller kontraproduktiv. Hensikten er å begrense innflytelsen irrasjonelle og inkompetente politikere og velgere har, og dermed beskytte oss mot urett. (…)

Et av forslagene i Against Democracy går ut på å etablere et opplyst «vokterråd», som har myndighet til å nedlegge det Brennan kaller et «epistokratisk veto». Innenfor denne modellen fungerer demokratiske valg som normalt, men en gruppe eksperter kan nedlegge veto mot politiske vedtak de vurderer som umoralske, skadelige eller kontraproduktive.

Dette er åpenbart en relevant modell å drøfte i denne sammenhengen, men jeg savner en referanse til at vi faktisk har elementer av et slikt epistokratisk vokterråd i dagens system. I de fleste vestlige demokratier som er bygd opp etter en montesquieusk maktfordeling, vil den dømmende makten nettopp ha rollen som et utvalgt ekspertgruppe som kan sette foten ned for politiske vedtak, dersom de strider mot landets grunnlov eller forpliktende internasjonale konvensjoner.

Man kan selvsagt se for seg et «vokterråd» som vil ha større og mer skjønnsmessige rammer for utøvelsen av sitt veto – men der hvor høyesteretter og grunnlovsdomstoler inkorporer menneskerettigheter i sitt grunnlag, vil de allerede (til en viss grad) kunne fatte beslutninger basert på mer overordnede prinsipper. Hvor aktivt domstolene griper inn varierer voldsomt fra land til land, men i USA har vi fått tydelig illustrert de siste månedene hvordan rettsvesenet kan fungere som en meget aktiv bremse mot presidentens makt.

I modellene deres baserer informerte velgere seg på hva politikere har gjort når de skal bestemme seg for å stemme på dem på nytt. En strategisk politiker kan da lure velgerne ved å føre en annen politikk enn hun egentlig ønsker i sin første periode, for så å endre politikk etter å ha sikret seg gjenvalg. Da får velgerne politikken de vil ha først, men noe helt annet – og dårligere – i andre regjeringsperiode.

Uinformerte velgere er vanskeligere å lure i Ashworth og de Mesquitas modeller. De stemmer ut fra hvordan de vurderer sin egen velferd, uavhengig av om politikken faktisk har påvirket livet deres eller ei. I en slik situasjon tvinges politikere som vil vinne mer enn ett valg, til å føre en politikk som kommer flest mulig til gode, siden det er det eneste velgerne bryr seg om.

Resultatet er at politikken blir bedre enn den ville ha vært dersom velgerne fulgte med. Når ingen ser hva du gjør, kan du ikke lure dem ved å ikle deg en maske.lest

Nå har ikke jeg lest selve artikkelen (som Hallo i Ukens Knut Kyrre Hevde ville sagt), men jeg har problemer med å følge denne gjengivelsen av resonnementet.

For det første er jeg usikker på om jeg forstår motsetningen mellom hvordan man skal lure informerte velgere og uinformerte velgere – begge deler ser jo ut til å handle om å føre en politikk som appelerer til disse velgere for å sikre seg gjenvalg?

Det eneste skillet jeg klarer å lese ut av gjengivelsen, er at de uinformerte velgerne måler sin støtte til presidenten (jeg bruker ‘presidenten’ istedenfor ‘de politikere som sitter med makten’ for enkelhets skyld) ut fra deres egen situasjon, og ikke den offentlige debatten om politikken som føres. Men dette er jo et grunnleggende problem med uinformerte velgere: At presidenten kan bli straffet/belønnet fordi folk får det verre/bedre, selv om dette helt åpenbart skyldes økonomiske (eller andre) prosesser som ligger utenfor presidentens kontroll (eller som ihvertfall ikke er et resultat av den politikken han fører). Det betyr også at presidenten ikke får noen som helst gevinst av å føre en politikk som ikke får positive utslag før på lengre sikt (enten det er reformer som først gir uttelling om tre år, eller klimasatsninger i et 100-års perspektiv) – og at politikk som påvirker minoriter positivt/negativt ikke vil ha noen betydning for oppslutning blant den uinformerte majoriteten. Jeg strever veldig ved å se hvordan resultatet kan være «at politikken blir bedre enn den ville ha vært dersom velgerne fulgte med«, gitt disse skadelige blindsonene.

Modellen om hvordan man lurer de informerte velgerne (først føre én politikk for å vinne gjenvalg, og deretter slå helt om i andre periode), synes også å bygge snevert på et amerikansk-type system der presidenten kun kan sitte i to perioder, og derfor kan gi blaffen i gjenvalgsmlighetene i sin andre periode. I realiteten (også i USA, men enda mer i mindre personfokuserte systemer) vil jo denne typen løftebrudd hefte ved det styrende partiet, og svekke dem ved senere valg.

Ærlig talt er jeg ikke sikker på om jeg skjønner hva som skal være poenget med å «lure velgerne ved å føre en annen politikk enn hun egentlig ønsker i sin første periode, for så å endre politikk etter å ha sikret seg gjenvalg» slik at «velgerne får politikken de vil ha først, men noe helt annet – og dårligere – i andre regjeringsperiode.» Hvis det vesentlige for presidenten er å føre politikk X (som velgerne hans ikke vil ha) i én periode, så kunne han vel bare gjøre det med en gang han kommer til makten, istedenfor å spille skuespill for å (kanskje) bli gjenvalgt og deretter føre politikk X?

 

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s