Korsdebatten som ble metadebatt

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Sven Egil Omdals forsøk på å skape debatt omkring Sylvi Listhaugs bruk av korssmykke, endte raskt opp med å dreie seg om alt annet enn hans tilsiktede budskap.

Omdal bygget kommentaren sin på en påstand om at «jeg har gått gjennom samtlige bilder i databasen til Scanpix fra 2001 og til 15. desember 2015, da hun ble innvandrings- og ekskluderingsminister (sic). Hun bærer ikke kors-smykket på et eneste av dem», men det ble raskt påpekt at det fantes en lang rekke bilder av Listhaug med kors også før dette – ett av dem (som Omdal hadde oversett) blant hans 631 bilder, en del flere i den komplette Scanpix-databasen (som han ikke hadde logget seg inn i), og enda flere fra andre avisfotografier som ikke lå i Scanpix-basen. Etter at både Listhaug og andre hadde refset Omdal for dette, og han på sin side innrømmet feilen (samtidig som han fastholdt sitt overordnede budskap om at Listhaug bruker korset langt mer bevisst enn før «etter at hun fikk en jobb der korset kan ha en politisk effekt«), virket det som om debatten var parkert – inntil Dagbladets Aksel Braanen Sterri responderte med å ta Omdal i forsvar og kritisere Omdal-kritikerne for å være «nyttige redskaper for makta«.

Det er selvsagt enkelt (for ikke å si tautologisk banalt) å være enig med Sterri i at påpekninger av faktafeil ikke må gis urimelige dimensjoner og blåses opp mer enn de fortjener. Men når Omdal opprinnelig ikke brakte til torgs noenting annet enn denne ene opptellingen som konkret, empirisk underlag for sin påstand om at Listhaug «bruker korset som en politisk rekvisitt«, er det faktisk helt på sin plass at han får rimelig skarp refs for å ha bommet såpass som han gjorde, og at det påpekes at analysen hans i hvert fall faller sammen inntil han kan levere et alternativt grunnlag å bygge den på.

Helt uavhengig av om en enkeltopplysning er avgjørende for artikkelens overordnede poeng eller ikke, er det faktisk vesentlig at de opplysninger som media formidler er korrekte. Man kan aldri vite hvilke deler av en artikkel som vil bli gjentatt og trukket frem en gang i fremtiden, og da bli presentert som objektive, etablerte fakta. Da må også media være seg dette ansvaret bevisst, og ikke introdusere potensielt feilaktige påstander som det kan bli nesten umulig å korrigere i ettertid.

Et dagsaktuelt eksempel på dette finner vi i NRKs dekning av gjenger på Oslo Øst, der de måtte beklage at de feilaktig hadde rapportert at byrådsleder Raymond Johansen hadde sagt at det er i underkant av hundre gjenger i Oslo – når det han egentlig hadde sagt var at det var hundre personer i gjengmiljøene på Grønland. Denne misforståelsen oppsto opprinnelig i en NRK-artikkel fra august 2016, med utgangspunkt i at «Ungdomsmiljøer slåss over narkotikasalget på Grønland og Tøyen i Oslo. Nå må det settes inn ekstraordinære tiltak«.

Uttalelsen om «100 gjenger» kommer først et lite stykke ut i artikkelen, og dersom feilen hadde blitt påpekt den gangen, ville den utvilsomt blitt møtt med et «Ja, dette var visst feil, men artikkelens hovedpoeng står jo like støtt». Men 7 måneder senere er det denne opplysningen som tas som et udiskutabelt faktum (til tross for at den er så oppsiktsvekkende at det burde ringt opptil flere bjeller om at dette burde dobbeltsjekkes) og gjentas gang etter gang etter gang som et av NRKs vesentlige argumenter for at dette er et alvorlig problem som det er riktig og nødvendig for dem å sette søkelys på.

I denne konkrete kors-saken er det legitimt av Omdal å påpeke at dette kun var en kort Facebook-status og dermed ikke kan forventes å være like stringent gjennomarbeidet som en redaksjonelt publisert tekst. Men når du er en profilert kommentator og mediepersonlighet, må du like fullt være forberedt på at også denne typen ytringer på sosiale medier vil få stor oppmerksomhet, og tillegges såpass autoritet at du må ta ansvar for at de er korrekte og etterrettelige.

Det blir derfor også en avsporing når Sterri kritiserer Gard Michalsen for å ha sagt at han ikke ville kritisert Omdal om han bare synset, og påstår at dette «kan dytte [folk] over til å basere påstandene sine på færre, og ikke flere fakta«. ‘Fordelen’ (om man skal kalle den det) ved en påstand bygget på ren synsing, er jo at den også vil bli oppfattet som nettopp det, og dermed tillegges mindre vekt – mens en påstand om at man bygger på møysommelig innsamlede gjør at konklusjonen får størrre tyngde og troverdighet. Da må man samtidig akseptere å bli skarpere irettesatt når grunnlaget for denne implisitt påberopte autoriteten, viser seg å ikke holde vann.

I dette konkrete tilfellet var det faktisk en vesensforskjell mellom Omdals påstand om null bilder av Listhaug med kors før 2015, kontra det (begrensede) antallet slike bilder som faktisk fantes. Omdal sier riktignok ikke direkte at dette betyr at det ikke kan finnes slike korsbilder andre steder – men han sier heller ikke (slik han enkelt kunne gjort) at «Dette betyr selvsagt ikke at han aldri har båret korset, men det tyder i hvert fall på at bruken var vesentlig lavere tidligere enn den er nå.»

Inntrykket leseren sitter igjen med er at Listhaugs korsbruk er et helt nytt fenomen – og det er vesensforskjell mellom om noen har gått fra ingen korsbruk til hyppig korsbruk, kontra å gå fra sporadisk korsbruk til å bruke det hyppig. Sistnevnte kan fortsatt være et utslag av politisk taktikkeri, men bærer ikke med seg mistanken som ligger innbakt i den første anklagen (og som flere personer uttrykte eksplisitt når de delte Omdals tekst), om at hun påberoper seg en religiøsitet som har vært totalt fraværende tidligere, og som man dermed stiller spørsmål om overhodet har et oppriktig opphav.

Da er det både forståelig og legitimt at både Listhaug og andre griper fatt i denne påstanden og refser det faktum at den faktisk ikke er korrekt. Og selv om det er lett å være enig i at Listhaugs reaksjon går så langt at den selv blir usaklig og overdreven, så er det alltid vanskeligere å arrestere dette når det reellt sett er grunn til å reagere. Slik sett har Sterri et poeng når han snakker om «Listhaugs metode» om å drukne Omdals budskap i fokus på ett isolert punkt (selv om dette er en metode som er langt fra unik for Listhaug). Men nettopp fordi dette er en utbredt og forventet metode for å flytte fokus til motpartens ‘overtramp’, er det desto mer relevant å påpeke at Omdal ødela for sitt eget forsøk på å reise debatten, ved å begå denne faktafeilen som tillot motstanderen å torpedere debatten ved å påberope seg å være utsatt for urettmessig angrep.

Etter litt om og men innrømmet og korrigerte Omdal altså feilen (selv om en del mente han kunne lagt seg flatere), men mente samtidig at hovedtesen sto minst like sterkt som før, ettersom Listhaug selv har sagt at hun nå bruker korset mer (men da begrunnet med at «det er tøffe tider, og det er godt å ha noe å støtte seg på og ha med seg«).

I utgangspunktet er det selvsagt fullt legitimt, når man vel har etablert og slått fast at de opprinnelige faktapåstandene var feilaktige, å ønske at man skal diskutere den underliggende påstanden om Listhaug og hennes korsbruk på et korrigert og korrekt grunnlag.

Samtidig er det absolutt grunn til å spørre (slik f.eks. Håvard Nyhus gjør) om denne typen motivspekulasjon overhodet spiller noen konstruktiv rolle i den politiske debatten. Det faktum at mange av oss sikkert har gjort oss våre tanker om Listhaugs adferd og om hvor mye av den som er taktisk kalkulert, betyr ikke automatisk at det er produktivt eller kurant å lansere slike teorier eller beskyldninger offentlig. Når Listhaug også har presentert sin egen forklaring på korsbruken, er det nokså uklart hva en slik debatt egentlig skal oppnå, utover at de ulike sidene slår hverandre i hodet med påstander som i liten grad kan dokumenteres eller sannsynliggjøres.

At politikere velger å fremheve bestemte egenskaper eller interesser for å appellere til velgerne, er jo heller ikke et ukjent fenomenen, ei heller spesielt oppsiktsvekkende (så lenge det foregår innenfor visse anstendighetsgrenser). Og dersom man mener (og misliker) at en politiker bruker kors som et taktisk og bevisst virkemiddel for å appellere til bestemte velgergrupper, er det vanskelig å se hvordan det skal være hensiktsmessig å starte en debatt som skaper enda mer oppmerksomhet omkring det faktum at denne politikeren går med kors.

Men selv om vi skulle akseptere at dette er en gyldig og hensiktmessig debatt å ta, er det fortsatt ingen spesiell grunn til at den skal tas akkurat nå, fremfor sist desember eller etter påske. Man kan i og for seg si at det er naturlig å koble det til hennes deltagelse på Oslo Symposium, og den overordnede (og langt mer relevante) diskusjonen om hvilke signaler hun sender ved en slik deltagelse. Samtidig fremstår dette som et temmelig malplassert tidspunkt å velge for å kritisere korsbruk: Hvis det er noen anledning hvor det er naturlig for en personlig kristen statsråd å gå med korssmykke, så må det jo være når hun taler på en kristenkonservativ konferanse.

Temaet har jo også blitt berørt ved tidligere anledninger, uten at det har avstedkommet noe større debatt eller oppmerksomhet fra den ene eller den andre siden. Den eneste (implisitte) begrunnelsen for å kreve at dette skal debatteres bredt akkurat , synes å være at temaet har fått mye omtale – men når den utløsende faktoren for dette er Omdals feilaktige utgangspunkt, blir det særdeles bakvendt å bruke dette som argument for at «vi må ta debatten».

For det første vil en slik debatt, dersom den tas umiddelbart i kjølvannet av et slikt feilaktig utgangspunkt, uunngåelig bli flettet sammen med dette utgangspunktet og dermed komme skjevt ut. (Dette ble effektivt demonstrert da Sterri og Espen Teigen møttes på NRK Ukeslutt forrige helg, og en debatt som nominelt skulle handle om politikeres forhold til religion, bare klarte å holde seg til dette temaet i et par minutter før den ble sjaltet over på nok en metadebatt  om Omdals feil og reaksjonene på dem.)

Men det har også mer langsiktige og prinsipielle uheldige konsekvenser, dersom det å få mye oppmerksomhet for sitt utspill, automatisk skal føre med seg at det bakenforliggende temaet gis prioritet i debatten. Det vil til ethvert tidspunkt være utallige mer eller mindre vesentlige samfunnstemaer som fortjener å debatteres offentlig, og som  konkurrerer om den begrensede ressursen som offentlig oppmerksomhet nødvendigvis vil være. Hvis de utspillene som vekker oppstyr og kontrovers fordi de er (delvis) usaklige eller uriktige, også skal gi forrang i å sette dagsorden, vil dette skape perverse incentiver for den fremtidige debatten, ved at andre bevisst «spissformulerer» seg for å oppnå tilsvarende oppmerksomhet, fremfor å formulere mer nøktern kritikk som ender opp med å forbigås i stillhet. I Trumps USA er dette en taktikk som er velkjent og som tildels innrømmes nokså direkte, som når en anonym kilde i Det Hvite Hus snakker varmt om at Trump med sine avlyttings-anklager har satt «Obama-etterlevningers sabotasje» på dagsorden – «selv om [de konkrete anklagene] skulle vise seg å ikke være sanne».

Det ville vært langt mer formålstjenlig om man innførte stikk motsatt prinsipp, og praktiserte strengt at så lenge temaet ikke er presserende dagsaktuelt eller allerede på dagsordenen fra før, så er feilaktige eller åpenbart overdrevne utspill diskvalifiserte som oppspark til debatt. Slike temaer må heller finne seg i å legges på is i et par-tre uker – både for at debatten da kan tas på helt selvstendige premisser uten å behøve å preges av en kontrovers som er helt på siden av det egentlige temaet, og for at dette skal ha en oppdragende og avskrekkende effekt overfor fremtidige debattanter.

En slik absolutt regel ville sikkert bli umulig å overholde i praksis – men man kunne i hvert fall håpe på en viss økt bevissthet blant medier og andre premiss-settere for debatten, om at et tema ikke blir viktig og vesentlig å debattere bare fordi noen sa noe feil om temaet. Og man burde i det minste komme bort fra ideen om at det er legitimt å refse debattanter og kommentatorer for at de ikke griper fatt i ett spesifikt tema, som ikke utmerker seg på annen måte enn at noen sa noe feil eller usaklig om temaet.

Sterris kritikk blir ytterligere malplassert når den rettes mot Michalsen, som refses for at hans kommentar om saken bare diskuterte Omdals faktafeil og ikke analyserte Listhaugs korsbruk. Som Michalsen selv påpeker, er Omdals feilopplysning et naturlig tema for ham å skrive en kommentar om – mens spekulasjoner eller kommentarer om enkeltpolitikeres mulige strategier for å appellere til bestemte velgergrupper, ligger utenfor (eller i beste fall helt i ytterkanten av) temaene som han beskjeftiger seg med som Medier24-redaktør.

Man kunne eventuelt (med i hvert fall noe mere gyldighet) argumentere for at Listhaugs reaksjon, med sitt angrep på «venstrevridde [mediers] agenda [om] å ta høyresiden«, hadde fortjent noe mer oppmerksomhet og kritikk fra Medier24 (især når de allerede valgte å ta tak i saken, og dermed har en viss forpliktelse til balanse og forholdmessighet i dekningen dersom begge sider har opptrått kritikkverdig). Men da møter Sterri seg selv i døra, all den tid også han bruker brorparten av sine to kommentarer på metakritikk av kritikken mot Omdal, fremfor å selv analysere det problematiske ved Listhaugs opptreden.

Det blir også problematisk når Sterri aktivt anklager Omdals kritikere for å gi Listhaug&co «rett og makt». Det kan selvsagt være relevant å se på de indirekte konsekvensene av de utspillene man kommer med, og eventuelt presisere at «Bare fordi jeg sier X, betyr ikke det at jeg er enig i Y». Men det grunnleggende må være at kritikken skal være saklig og forholdsmessig – hvis den er det, må den være legitim å komme med uavhengig av om den kan anvendes av noen som ikke fortjener slik drahjelp; og i motsatt fall hører den ikke hjemme i debatten. Både selve debatten og omverdenens oppfatning av den vil bli alvorlig skadelidene, dersom alle skal vurdere sine innspill ut fra hvilken «side» den vil gagne – og enda mer dersom de som kritiserer den ene parten umiddelbart skal anklages for å fungere som «nyttige redskaper» for motsatt part.

Dersom vi skal anvende en slik logikk, ville Sterris egne bidrag være et åpenbart mål for kritikk, all den tid de definitivt vil bli brukt (for ikke å si har blitt brukt) som argument av de som allerede anklager mediene for å ha politisk slagside og å se gjennom fingrene med slurv og feil så lenge de begås av pressekolleger som har de ‘riktige’ holdningene.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s