Men ingen spurte om folks tiltro til medienes presisjon

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Aftenposten har gjennomført en spørreundersøkelse om hvordan folk føler seg representert på Stortinget og i mediene, og presenterte tirsdag (deler av) resultatet under overskriften «Disse grafene viser hvem som føler seg dårligst representert på Stortinget«.

Første graf viser at den største gruppen (39%) svarer «i verken stor eller liten grad» på spørsmålet om «I hvor stor grad føler du at dine meninger og verdier er representert på Stortinget?«, mens resten fordeler seg ganske likt mellom 26% som føler seg representert i liten grad og 28% som føler seg representert i stor grad. (Derimot er det klar overvekt av misnøye hvis vi ser bare på de som svarer «i svært stor/liten grad».)

I utgangspunktet er det ikke helt entydig hva man egentlig spør om og hvordan respondentene skal plassere sitt syn på svarskalaen (noe som kanskje bidrar til at mange velger seg «verken-eller»-svaret). Hvis du har ett snevert felt av saker som du er svært opptatt av (det være seg kraftig innstramning av innvandringspolitikken, motstand mot eggdonasjon/surrogati, økning av landbruksstøtten, eller vern av LoVeSe) – skal du da svare at disse synspunktene i stor grad er representert, fordi det fins en gruppe på 5-10-20 stortingsrepresentanter som er uttalte og høylytte forkjempere for dette; eller at dette i liten grad er tilfelle, fordi det store flertallet av representanter ikke deler ditt syn?

Frank Aarebrot bruker tilsynelatende sistnevnte tolkningen i sin begrunnelse for at «de fleste land ville vært fornøyd med at 26 prosent av folket svarer at de er fornøyd på et spørsmål som dette» (her har tydeligvis Aftenposten begått en ren trykkfeil – det skulle stått enten 28 prosent, eller at dette antallet svarer at de er misfornøyd):

]Han] synes ikke [antall misfornøyde] er høyt med tanke på at Fremskrittspartiet har en oppslutning på rundt 12–13 prosent og at Senterpartiet har i nylige målinger har en oppslutning på over 10 prosent.

– De to partiene er de mest populistiske partiene, som uttrykker at de på Stortinget tar feil og at de ikke får gjennomslag. Legger man til de som ikke stemmer, får man enda større gruppe, sier han.

Dette er i utgangspunktet en grei umiddelbar forklaring på totaltallene – men undersøkelsen gir oss også muligheten til å ettergå dette, ettersom resultatene også er brutt ned på partitilhørighet. Grafen med disse resultatene presenterer Aftenposten under tittelen: «Sp-, Frp-, KrF- og Rødt-velgere føler seg i minst grad representert på Stortinget«.

Resultatet for Rødt-velgere (som ikke har sitt foretrukne parti på tinget overhodet) er åpenbart forståelig, og ifølge Aarebrot er holdningen naturlig også for Sp/Frp/KrF:

– For kristenfolket fremstår Stortinget som sekularisert. De to andre har generelt protestvelgere som er sure og sinte, sier han.

Men mens Sp har relativt solide 34% av velgerne som føler seg i liten grad representert, og KrF har 30%, så ligger Frp på kun 28% – som er temmelig marginalt over der de fleste andre partiene ligger, med MDG på 26%, Ap på 25%, og SV og Venstre på 24%. (Høyre-velgere er de markante avvikerne her, med bare 9% som føler seg lite representert.) Når man like i forveien har omtalt en 24/29 prosent forskjell i «lite representert» (mellom storby- og distriktsvelgere) som «marginal» (og – som artikkelen fortjenstfullt påpeker – feilmarginene blir tildels store på disse undergruppene av undergrupper), så gir det liten mening å fremheve og analysere en Frp-misnøye som avviker enda mindre fra gjennomsnittet.

Forskjellen vokser riktignok ørlite grann hvis vi også tar hensyn til andelen som svarer «ikke sikker». Men hovedbudskapet fra fra tallene burde likevel være at misnøyen med representasjon på Stortinget er påfallende jevnt fordelt utover de aller fleste partiene – inklusive blant Ap-velgere. Og siden Ap-velgerne utgjør en så stor andel av totalbefolkningen, er det faktisk flere Ap-velgere som føler seg «lite representert» enn antallet Sp+Frp-velgere i samme gruppe.

Opp-ned-bak-frem slurv

Lenger nede presenterer man en detaljert graf der samme spørsmål er brutt ned på respondentenes utdanningsnivå – men mens grafen (og undertittelen) viser at andelen som føler seg representert øker kraftig jo lengre utdanning man har, har Aftenposten tydeligvis gjort en ren blunder i neste setning (som nå er rettet i ettertid) når man skriver at

Det er de med minst utdanning og de som er uten jobb som i størst grad føler at deres meninger og verdier er representert på Stortinget og i mediene.

til tross for at grafen viser det stikk motsatte.

Og som om ikke det var nok, begår man tilsvarende feil på nytt rett under, når man refererer (denne gangen uten noen ny graf, slik at leseren har liten mulighet til å oppdage feilen) at:

Tendensen er den samme på spørsmål om hvordan de føler deres meninger og verdier kommer frem i mediene, men her svarer 18 prosent av dem som kun har fullført grunnskolen i liten grad, mens 25 prosent svarer i stor grad.

Igjen har man forvekslet «i stor grad» og «i liten grad»-tallene, slik at den presenterte fremstillingen ikke gir mening – hadde disse tallene vært korrekte, ville forholdet mellom «i stor grad» og «i liten grad» i dette spørsmålet vært omtrent nøyaktig det samme for de lavest utdannede som for hele befolkningen.

Norge er i en unik posisjon….eller kanskje ikke

Følelsen av å være godt representert i mediene er nemlig noen prosentpoeng høyere enn i spørsmålet om Stortinget (og andelen «i liten grad» tilsvarende mindre), noe Aarebrot «mener er det mest oppsiktsvekkende i målingen»:

– Det skjer mens det diskuteres at mediene er i krise og at de blir færre journalister. Samtidig er det ikke noen krise meningsmessig på Stortinget, sier han.

Det er noe uklart hvordan en «meningsmessig krise på Stortinget» egentlig ville sett ut – eller hvorfor man nødvendigvis skulle forventet at mediekrisen skulle slått negativt ut i så måte. Jo da, man kan selvsagt argumentere at når avisene må kutte i staben, så vil det naturlig føre til en større ensretting og mindre kapasitet til å favne ulike standpunkter og verdier.

Men samtidig vil slike kutt ofte gå ut over nyhetsjournalistikken (både kvantitativt og kvalitativt) – ikke nødvendig meningsjournalistikken. Det er egentlig ikke så mange tegn på at mediene er i noen påtagelig «meningsmessig krise» – tvert imot er det mange som synes å satse sterkere på både eksterne og interne meninger. Tross alt er det i utgangspunktet langt billigere – og ofte mer trafikkinnbringende å «mene» noe sterkt enn å skulle grave frem og utarbeide nyhetsreportasjer.

Men Aarebrot mener altså at det er «sjeldent [at] folket føler seg bedre representert i mediene» enn politikken – noe han underbygger med kun ett eneste eksempel:

– Sammenligner man dette med for eksempel USA, er tilliten til mediene lavere enn kongressen, og tilliten er ikke stor der heller, sier han.

Som Jan Arild Snoen påpeker og dokumenterer på Minerva, er dette slett ikke riktig – både mediene og Kongressen sliter kraftig med oppslutningen, men mediene ligger gjennomgående hakket foran.

Men han kunne utvidet kritikken av Aarebrots norske eksepsjonalisme, f.eks. med henvisning til ferske tall fra Edelmans internasjonale tillitsbarometer. De spør riktignok om tillit til «government», så en del respondenter vil nok tenke mer på offentlige etater enn på rikspolitikere, men det burde likevel gi en viss pekepinn på det spørsmålet som Aarebrot drøfter.

Og disse tallene viser at selv med et kraftig tall i tillit til media fra 2016 til 2017, ligger den fortsatt knepent foran folks «tillit til myndighetene» (43 mot 41 prosent) i de 28 undersøkte landene totalt.

Når vi bryter tallene ned på enkeltland er det betydelig variasjon, og flere land der tilliten er lavere til media enn til myndighetene. Men det er også en rekke landdeternaturligåsammenlignesegmed som ligger på linje med Norge ved at media har noe høyere tillit: 54% mot 51% i Nederland, 45% mot 43% i Canada, 42% mot 38% i Tyskland, 33% mot 25% i Frankrike, og 31% mot 20% i Polen. Og i Italia og Spania finner vi massive gap på henholdsvis 17 og 19 prosentpoeng i medias favør (48% mot 31% i Italia, 44% mot 25% i Spania).

(Det skal sies at disse utenlandske undersøkelsene måler en mer generell «tillit» til institusjonene – i motsetning til den norske målingen, som spør om dine meninger og verdier blir representert. Sånn sett kan det potensielt være avvik her – man kan mene at at mediene/politikere opptrer redelig og tillitsvekkende selv om de ikke deler dine verdier, eller at de målbærer dine meninger men ikke inngir spesiell tillit generelt. Men grovt sett er det antagelig rimelig å bruke disse målingene som en proxy for hva man kan forvente fra den norske målingen – og Aarebrot presenterer ihvertfall ingen alternative målinger som understøtter hans påstander om tilstanden i andre land.)

Eksperten har sagt det, så da må det jo være sant?

Like fullt lar Aftenposten altså Aarebrots «mening» stå uimotsagt som analyse av undersøkelsen – uten annen dokumentasjon enn en uspesifisert (og altså feilaktig) henvisning til situasjonen i USA. Og dette er tross alt ikke en påstand der man må ha tillit til den intervjuede ekspertens totalvurdering basert på mangeårig kunnskap til kompliserte sammenhenger innenfor fagfeltet – det er en veldig avgrenset og konkret påstand som det burde være relativt enkelt å underbygge med empiriske data dersom den faktisk stemmer.

Som jeg har nevnt tidligere, så skjønner jeg inderlig godt hvor fristende det er å bare slå seg til ro når man har fått en ekspertuttalelse som passer godt inn i artikkelen. Jeg har sikkert kuttet det hjørnet et par ganger selv og bare satt den på trykk, istedenfor å drive og mase rundt med ekstra runder om dokumentasjon som ingen av leserne kommer til å observere eller sette pris på uansett.

På samme måte som det er en kjedelig og utakknemlig jobb å tråle artikkelen for å dobbel- og trippelsjekke at alle tall og resultater er korrekt gjengitt – man kan få ros for godt språk, spennende formidling, eller lettlest visuelt design, men ingen sender tommel-opp på Facebook og sier «Denne artikkelen likte jeg godt, for alle tallene var riktige!»

Men like fullt – det er faktisk nødvendig å gjøre denne kjedelige og utakknemlige jobben, især i en tid hvor mediene fremhever redaksjonell kontroll og ettersyn som en av de vesentlige egenskaper som skiller dem fra useriøse «alternative» medier. Ikke minst når Aftenposten har valgt å gjøre det til et varemerke å lage «Her er X grafer som viser ____«-artikler, bør det også følge med rutiner som luker ut flest mulig feil – også når feilene, som i dette tilfellet, har begrenset betydning for artikkelens overordnede budskap.

Selv tilhører jeg gruppen som ville svart et temmelig klart «i stor grad» på spørsmålet om hvordan mine politiske meninger og verdier kommer fram i mediene – men ville måttet tenke meg betydelig mer om hvis spørsmålet handlet om verdier som konsekvent etterrettelighet og vilje i å investere de nødvendige ressurser i at all informasjon skal være mest mulig korrekt.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s