Rett, galt og rettsstat

Se opp: skattepenger i arbeid!

skriver HRS-redaktør Nina Hjerpset-Østlie i sedvanlig syrlig-sarkastisk tonefall på onsdag morgen. Artikkelen tar for seg to eksempler på det NHØ beskriver som at «Europas velferdsstater finansierer med andre ord terror og groteske overgrep på sivilbefolkningen ute«, og spør retorisk om dette er «Fornuftig bruk av skattepenger?»

Det ene eksemplet handler om danske myndigheters arbeid med nye regler for å hindre trygdeutbetalinger til dansker som har reist til Syria for å kjempe for IS.

Det andre eksempelet hun trekker frem, baserer seg på et ferskt Daily Mail-oppslag om den britiske konvertitten Jamal Udeen al-Harith, som nylig døde i et selvmordsangrep ved Mosul, etter å ha kjempet for IS i tre år. I 2002 ble han arrestert av amerikanske styrker i Afghanistan og sendt til Guantanamo, der han satt i to år før han ble løslatt og sendt tilbake til Storbritannia – etter «aktiv lobbyvirksomhet [fra] Tony Blairs regjering», som NHØ beskriver det. (Blair på sin side har svart på Daily Mail-oppslaget med å uttale at nettopp Daily Mail hadde vært de fremste pådriverne for at disse fangede britene skulle løslates – og at når den var et faktum, hadde DM og de konservative kritisert hans regjering for å ha vært for sendrektige med å få det gjennomført.)

NHØ siterer videre Daily Mail på at al-Harith i 2010 ble tilkjent én million pund i erstatning fra britiske myndigheter, i et forlik etter at han og flere andre eks-Guantanamo-fanger saksøkte staten for medansvar for behandlingen de hadde blitt utsatt for under fangenskapet. Dette utlegger NHØ som at

Europeiske velferdsstater nøyer seg altså ikke med å eksportere terrorister – for ikke å nevne at vi står klare med et varmt ullteppe og en god kopp te når de returnerer – vi finansierer dem også.

og konkluderer at selv om IS er inne i en nedadgående spiral:

helt pengelense blir de neppe med det første; i hvert fall ikke så lenge europeiske politikere stadig synes villig til å betale litt for moroa.

Imidlertid presenterer verken Daily Mail eller Hjerpset-Østlie noen dokumentasjon for at al-Harith faktisk var involvert i terrorisme den gangen han ble fengslet på Guantanamo.

Man kan selvsagt si at når han nå beviselig har deltatt aktivt i voldelig jihadisme, så er det et indisium på at han også hadde slike holdninger og forbindelser tidligere. På den annen side er det heller ikke usannsynlig at en slik historikk kan ha forårsaket en radikalisering – eller gjort ham til et attraktivt mål for jihadistisk rekruttering. (Al-Hariths bror og øvrige familie hevder nettopp dette, selv om slike vitnemål selvsagt skal tas med vesentlig skepsis.)

Men om vi nå legger til grunn at al-Harith viste sitt sanne ansikt, og demonstrerte ekstreme holdninger som han hadde hatt hele tiden, så betyr fortsatt ikke det nødvendigvis at han hadde hatt konkrete, straffbare terrorforbindelser forut for 2002 – og enda mindre at man hadde tilstrekkelige bevis til å knytte ham til dette den gang.

Al-Harith ble altså arrestert av amerikanske styrker i 2002, da han befant seg i et afghansk fengsel etter at han skal ha bli arrestert av Taliban som mistenkt britisk spion. (I motsetning til mange andre Guantanamo-fanger, ser det ikke ut til å vært noen mistanke om at han på noe tidspunkt hadde kjempet mot allierte styrker i Afghanistan som «enemy combatant».)

Som rapportert av Guardian i 2011, angir lekkede dokumenter fra Guantánamo ingen annen begrunnelse for at han ble sendt dit enn at han «forventes å ha kjennskap til Talibans praksis med fangebehandling og avhørsteknikker» – og at den amerikanske øverstkommanderende ved leiren anbefalte samme høst at han skulle løslates. Det var først senere at man mente at han hadde gjennomgått terrortrening i Sudan på 90-tallet, og at han hadde koblinger til et konkret tidligere terrorangrep (uten at han på det tidspunktet hadde blitt konfrontert med eller avhørt disse anklagene – derimot trekkes det frem at han ‘strøk’ på en løgndetektortest da han ble spurt om han hadde hadde hatt kontakt med ekstremister og om han var jihadist).

Etter at han altså ble løslatt i 2004, gikk han og flere andre eks-fanger til søksmål mot amerikansk forsvarsledelse og hevdet seg utsatt for «repeated beatings, sleep deprivation, extremes of hot and cold, forced nakedness, death threats, interrogations at gun point, menacing with unmuzzled dogs, and religious and racial harassment«. Guardian gjengir Hariths konkrete påstander om at han «was kicked, punched, slapped, shackled in painful positions, subjected to extreme temperatures, deprived of sleep, not given adequate water and fed on food with date markings 10 or 12 years old. On one occasion, he says, he was chained up and severely beaten for refusing an injection«.

Amerikanske domstoler avviste søksmålet på grunnlag av at de saksøkte hadde immunitet i kraft av sine stillinger, mens britiske myndigheter altså inngikk forlik mot søksmålet der de ble holdt medansvarlig for behandlingen. (Al-Hariths familie uttaler forøvrig at det ikke er riktig når Daily Mail skriver at han mottok én million pund, ettersom denne summen måtte deles mellom totalt fire eks-fanger, og også skulle dekke deres saksomkostninger for prosessen.) Det er uansett vanskelig å se at disse anklagene om hvordan fangene ble behandlet, dersom de er sanne, ikke skulle utløse en rett til en vesentlig erstatning (især når de til slutt ble løslatt uten noen tiltale).

Så kan man selvsagt stille spørsmål (slik en rekke politikere har gjort og NHØ siterer) ved om sikkerhetstjenestene burde ha fulgt opp al-Harith tettere og hindret at han kunne reise til Syria/Irak. (Independent siterer på sin side en tidligere leder for MI6′ kontraterroravdeling som mener at det er helt urimelig å forvente at man skulle holdt ham under så tett overvåkning over så lang tid.)

Men NHØs hovedanliggende i sin kritikk, er at han ble frigitt og fikk utbetalt erstatning – for så å reise ut for å kjempe for IS hhv. 10 og 4 år senere. Men dersom denne kritikken overhodet skal være gyldig, forutsetter det at myndighetene burde visst at dette var galt å gjøre basert på daværende informasjon. Det er et helt banalt og grunnleggende prinsipp i rettsstaten at man kun kan straffe personer dersom man har tilstrekkelig bevis mot dem – og at dette vil i noen tilfeller medføre at skyldige personer går fri på grunn av utilstrekkelige bevis. Når en drapssak blir gjenopptatt og en tidligere frikjent blir dømt på grunnlag av nye DNA-bevis, ville det være åpenbart absurd og urimelig å klandre domstolen for å ha ha frikjent samme mann 15 år tidligere, dersom den fellende dommen bygget på bevis som de umulig kunne ha frembrakt den gangen.

Tilsvarende: Hvis en person siktes og varetektsfengsles, og siktelsen deretter frafalles (eller man frifinnes i retten), vil man ha rett til standarderstatning for utholdt varetekt (og selvsagt ytterligere erstatning dersom politiet begikk lovbrudd eller overgrep under prosessen). Dersom samme person i fremtiden blir arrestert og dømt for narkotikasmugling, blir det igjen absurd å skulle beskylde myndighetene for å «bidra til finansiering av narkotikakriminalitet» gjennom sin tidligere utbetaling av erstatning.

Som daværende innenriksminister David Blunkett påpeker i dag, var det åpenbart umulig å kunne gi noen absolutt garanti om hva disse personene kunne finne på å støtte i fremtiden. Man måtte, i tråd med grunnleggende rettssikkerhets- og menneskerettighetsprinsipper, forholde seg til den kunnskap og de bevis man hadde på daværende tidspunkt.

En «liberal og demokratisk» rettsstat kan selvsagt umulig bygge på et prinsipp der fremtidige forbrytelser skal gis tilbakevirkende påvirkning på om tidligere avgjørelser var riktige eller ikke. Personer må behandles ut fra ‘kunnskap i sanntid’ – og selv de som er kriminelle skal ha grunnleggende rettigheter, og vil i utgangspunktet ha krav på erstatning dersom disse rettighetene brytes (selv om en slik utbetaling til kriminelle normalt vil bli spist opp av deres eget erstatningsansvar overfor sine ofre).

Da er det merkelig å se HRS – som påberoper seg å være fanebærere for de «norske verdiene» som vi hører så mye om – fordømme og ironisere over britiske myndigheter uten å engang forsøke å argumentere for at man har gjort noe annet enn å følge disse elementære rettsstatsprinsippene.

Advertisements

4 thoughts on “Rett, galt og rettsstat

  1. Oppklarende som vanlig. Prinsippet om uskyldig til det motsatte er bevist står ikke sterkt i Norge.

    Lik

  2. Eller man kan legge til grunn at han ble radikalisert av torturen han fikk av Usa på Cuba. Det kan vel virkelig tenkes at man da vil bli aktiv motstander av såkalte vestlige verdier…

    Lik

  3. Det kan virke som at logiske brister ofte er et kjennetegn ved artikkler produsert av Storhaugs organisasjon HRS.

    Ofte ser en at både logikk, fornuft og intellekt tar farvel med retorikken allerede i overskrift og ingress.

    Lik

  4. Form scriptet som du bruker på siden tillater ikke redigering i ettertid. Egentlig svært bra.
    Men får ta det som en erfaring til min neste kommentar -og ikke være så rask med og trykke enter.

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s