Twitter-svar om psykisk helse-kronikk på Minerva

Kort kommentar om de mange Twitter-diskusjonene om denne Minerva-teksten om åpenhet og psykisk helse – spesifikt til denne tråden:

For all del: Jeg er enig i at det finnes gode og gyldige poenger i teksten – for eksempel om at vi bør være på vakt mot en utglidning der for mange av livets mer ordinære problemer blir sykeliggjort og diagnosert (og for den saks skyld – at man bør være forsiktig med å tilordne kategoriske diagnosemerkelapper også på mer alvorlige problemer).

Jeg har også en halvskrevet egen kommentar liggende i skuffen om at tidsånden om å «kaste maska» og vise åpenget om psykisk helse, ikke må bli til et moralsk imperativ om at alle skal utøve en slik åpenhet – det må være helt opp til den enkelte å utvise så mye eller lite ‘åpenhet’ som passer for deres individuelle situasjon og de er komfortabel med.

Men det er så mye som er galt og usammenhengende med denne teksten at disse gyldige poengene fullstendig og ugjenkallelig drukner i problemene. Det aller verste er selvsagt avsnittet:

De siste tiårene har nettopp deling og åpenhet blitt fremelsket. Slik bryter man barrierer, har man sagt, slik sprenger man glasstak og fjerner stigma, har man trodd.

Men er det slik? Virker åpenheten? Og i så fall – til hvilken pris? For stigma, skam og skyldfølelse har en sosial funksjon som er ment å være til fellesskapets beste. Å fryse ut avvikere har vært en form for sosial kontroll som har tjent gruppen, og i denne sammenhengen menneskeheten, opp gjennom historien. Tabuer og stigma er kanskje hemmende, men også funksjonelle, og de hjelper oss med å leve med det som er vanskelig ved en felles avtale om hvordan vi forholder oss til det.

Jeg er åpen for at forfatteren egentlig mente å formidle et eller annet annet budskap enn hva det umiddelbart fremstår som (hovedsaklig fordi «at face value»-tolkningen er så absurd hinsides at det er vanskelig å tro på at noen ville fremføre den i fullt alvor).

Men uansett om den bakenforliggende intensjonen måtte vært bedre, er avsnittet slik det står så grovt og hårreisende at hele teksten ugjenkallelig «jumps the shark». Det er fristende å trekke frem ‘jødetesten’, og spørre om Minerva ville publisert en tekst som framsnakket skammens felleskapsoppbyggende funksjon, og fremhevet hvordan stigmaer har hatt en funksjonell rolle ved å tilrettelegge for utfrysning, med henvisning til jødiskhet eller homofili.

Og forøvrig: Også resten av teksten preges av alvorlige logiske brister og en håpløs uklarhet om hva den egentlig omhandler. På den ene side virker det som hun snakker om små «hjertesukk» og «normale livsvansker» som ikke fortjener betegnelsen «psykiske problemer»- men på den annen side snakker hun om «tabuer» mot deling av «sin innerste skam» og «tyngste følelser», noe som gir ingen mening med referanse til mer trivielle problemer som ikke burde (verken normativt eller deskriptivt) være omfattet av noe «tabu». (I aller siste setning gjør hun et slags forsøk på å skille mellom disse to kategoriene, men da har vi allerede vært gjennom en hel tekst med sammenblanding.)

Ja, det vil selvsagt alltid være noen som bevisst eller ubevisst benytter en slik åpenhet til å iscenesette seg selv – eller som deler så mye at de i ettertid angrer på det. Men slik vil det være på alle områder – og det blir særlig merkelig i et tidsskrift med Minervas ideologiske profil å se noen ta til orde for å innskrenke folks handlefrihet (om så bare gjennom sosial kontroll og normer) fordi noen kan benytte denne friheten på negative måter.

Og som påpekt: Mye av denne «nye åpenheten» har ingenting å gjøre med «blottlegging» eller «synliggjøring», men bare om ren praktisk faktaopplysning, som burde være like naturlig og like lite skambelagt som at en rullestolbruker forklarer at hun må bruke heis, eller at en nøtteallergiker sjekker om det er nøtter i kaken som serveres til dessert.

Det er klart at alle bør gjøre en vurdering av hvor mye av sin personlige situasjon det er tjenlig å dele med hvem – og hvis man er nokså velvillig, kan deler av teksten leses som ikke annet enn en oppfordring til dette. Men store deler gjennomsyres også av at all slik deling om psykisk helse kobles til «skam», «egne skyggesider» og «sårbarhet».

Jeg har store problemer med å se hva godt som skal komme ut å fortelle (for ikke å si belære) leserne om at deres personlige fortellinger er skambelagte – ikke på noe felt, og i hvert fall på felt der slik skam allerede er en så påtrengende og skadelig trengsel for mange.

Ja, artikkelen nevner at «Å stille spørsmål ved tabuer, å ville senke stigma, og å dele sin historie for at andre skal kjenne seg mindre ensomme, er edle mål. Åpenhet om psykisk sykdom kan i beste fall bidra til dette«. Men hvis man skal kritisere visse negative utslag av en overdreven åpenhet, må det gjøres med langt mer bevissthet og respekt omkring det faktum at disse problemene med åpenhet fortsatt er massivt mindre enn de skadelige konsekvensene av at mange føler skam og stigma ved å åpne seg selv overfor sine nærmeste. Og slik som denne teksten er utformet, bidrar den istedet til å forsterke dette stigmaet og presset – ikke minst ved å bygge opp under den allerede utbredte holdningen som møter utallige psykisk syke, om at deres beretninger om egne problemer bare er et uttrykk for «oppmerksomhetssyke».

Les også Anders Skyrud Danielsens gode tilsvar til Heiervang: «Den nødvendige åpenheten».

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.