Amundsens ansvarspulverisering

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

Da nyheten om at Per-Willy Amundsen skulle bli ny justisminister ble lekket to dager før utnevnelsen, fikk journalister og debattanter god tid på seg til å lete i hans rikholdige utvalg av kontroversielle uttalelser og sette sammen et utvalg av ‘høydepunktene’. Politiske motstandere fra ulike hold kom med sterk kritikk om at han var uegnet for rollen, og kommentatorer konkluderte med at han i det minste vil bli nødt til å svare for sine tidligere omstridte uttalelser.

VGs Frithjof Jacobsen var derimot ikke imponert over listen, og nærmest fnyste over det han kalte «politikere [som opptrer] som et slags selvoppnevnt vokterråd«. Jacobsen forholder seg ikke til noen av de konkrete Amundsen-uttalelsene, men slår på generelt grunnlag fast at Amundsens jobb som Frps innvandringspolitiske talsmann var «å si ting resten av det politiske Norge stort sett ikke er enige i» og å «markere så tydelig som mulig at Frp var noe annet enn alle andre partier» – og når han har utført denne jobben «med flid«, så kan ikke det brukes mot hans kandidatur som justisminister.

Og når utnevnelsen opprant, fikk vi en lignende argumentasjon både fra Amundsen selv og fra statsministeren: Nå stiller han seg 100% bak regjeringsplattformen, og da må han bedømmes ut fra hva han gjør som statsråd og ikke ut fra sine tidligere uttalelser som opposisjonspolitiker.

Solberg (og Civitas Kristin Clemet) syntes endog det var relevant å sammenligne situasjonen med tidligere statsråder som har vært motstandere mot EØS eller NATO, men som likevel har kunnet sitte i en regjering med motsatt linje.

Det er vanskelig å si om det er mest bekymringsfullt dersom dette er bevisst avsporing av debatten, eller dersom de faktisk innbiller seg at dette er en relevant og gyldig tilbakevisning av kritikken mot Amundsen. Alle skjønner at en statsråd i en koalisjonsregjering (ikke minst når du kommer fra det minste partiet, og attpåtil må søke ytterligere flertallsstøtte i Stortinget), ikke vil kunne føre partiets primærpolitikk. Amundsen (som Anundsen før ham) vil måtte justere seg i forhold til Frps justispolitikk, Tord Lien måtte forholde seg til en fredning av LoVeSe som Frp er sterkt imot, og så videre for alle deres statsrådskolleger. Man kan av og til påpeke det når spriket mellom valgløfter og politikk blir for voldsomt, men i utgangspunktet må man akseptere at statsråder i noen grad vil ende opp med å «møte seg selv i døra».

Men det er i forsvinnende liten grad dette kritikken mot Amundsen handler om. Når man trekker frem Amundsens høyttenkning om behovet for et «nytt korstog», eller hans skepsis til at norske muslimer skulle få imam-vigslede graver, så er det ikke fordi man mener det er inkonsekvent av ham å være minister i en regjering som er anti-korstog og pro-muslimske graver. Det er fordi man mener at dette er uttalelser og synspunkter som er uforenlige med å være justisminister – og at et absolutt minimum må være at den nyutnevnte ministeren svarer klart på hva han egentlig mener om disse tingene. Det kan innebære å beklage og trekke tilbake uttalelsene (eventuelt si tydelig at man har endret mening på dette punktet), å klargjøre at man egentlig mente noe mindre kontroversielt, eller å forsvare og stå fast på dem – og så kan omverdenen gjøre seg opp sin mening om dette er adekvat.

Men Amundsen har istedet valgt å fullstendig avvise enhver diskusjon om sin historikk, med en stadig gjentatt henvisning til at ‘Dette sa jeg som opposisjonspolitiker, nå står jeg for regjeringens politikk’. (Eller endog at «Jeg syns ikke [spørsmålet] er spesielt interessant» – som om det er statsrådens privilegium å suverent ignorere alle spørsmål fra mediene som han finner ‘uinteressante’.)

I noen tilfeller vil selvsagt en slik henvisning være et gyldig svar – som når han på en saklig måte forklarer sine uttalelser om å oppheve Schengen-avtalen med at han her forsvarte et vedtak fra sitt fylkeslag, men at han som statsråd selvsagt står på regjeringens linje. En ____politisk talsmann vil selvfølgelig måtte forsvare partiets til enhver tid gjeldende politikk, selv om han personlig kan være uenig i noen punkter.

Men det store flertallet av Amundens kontroversielle uttalelser er drøye og usaklige på en måte som går langt utover det som følger av å forsvare partilinjen. Man kan si mye om Frps partiprogram, men det forutsetter ikke at man skal finne det ubehagelig å være på fotballpub sammen med mange asylsøkere, at klimaspørsmålet utnyttes som et middel til å gjennomføre sosialistisk politikk, eller at han (mens han var statssekretær) skal skjelle ut en tilfeldig rektor for «feighet» og «det stikk motsatte av integrering«, når rektoren i virkeligheten ikke har gjort annet enn å etterleve regjeringens nasjonale regelverk.

(Og hvis man faktisk hevdet at disse uttalelsene sprang direkte ut av partiets politikk, ville det vært en ypperlig anledning til å konfrontere partiledelsen med om et seriøst parti kan stå inne for dette. Eller spørre Erna Solberg om hun mener at disse Amundsen-uttalelsene representerte Frps daværende valgprogram – og om dette i så fall faller innenfor legitim politisk uenighet mellom samarbeidspartnere, eller om det krever en tydeligere avstandtagen.)

All erfaring tilsier selvsagt at dersom man hadde gjennomført en slik konfrontasjon den gang uttalelsene falt, så ville vi fått til svar at vi ikke kan holde Frp som parti ansvarlig for alle mulige utspill fra enkeltrepresentanter. Dette har lenge vært Frps standardsvar på drøye utsagn – uansett om denne «enkeltrepresentanten» har vært 2 vara i Flåm kommunestyre, eller stortingsrepresentant og ___politisk talsmann. Men nå ser vi at i det øyeblikket man forsøker å stille enkeltpersonen til ansvar for hans egne uttalelser, så sparker han ballen tilbake til partiet og bedyrer at han utelukkende har vært et talerør for deres syn.

Harstad Tidende leverte tirsdag en lokalpatriotisk hyllest til bysbarnet som nå blir statsråd, og fremførte der på forbilledlig tydelig måte den grunnleggende tankefeilen som mange andre Amundsen-forsvarere uttrykker i litt mer fordekt form. På den ene side lovprises Amundsen for å ha «markert seg som en hardtarbeidende politiker med meningers mot» – og i neste åndedrag formanes det om at vi for all del ikke må forhåndsdømme ham for hva han sa som opposisjonspolitiker. Han skal altså få ros og honnør for sin innsats i tidligere debatter, men være skjermet mot enhver kritikk for nøyaktig de samme uttalelsene. (Og sett i lys av Amundsens konsekvente ikke-svar etter utnevnelsen, blir HTs beskrivelse av at han «har vært uredd og tatt steget inn i ruskevær og storm [og har stått der] relativt støtt» regelrett parodisk. Selv på direkte spørsmål om hva han i dag mener om vesentlige spørsmål for hans virke, blir man avspist med generelle henvisninger til regjeringsplattformen.)

All politikk innebærer til tider å lojalt forsvare et syn man ikke fullt ut deler. Men dette kan ikke rettferdiggjøre en nihilistisk holdning der ingenting en politiker ytrer kan inngå i en vurdering av hans skikkethet. Hvordan skulle velgerne ellers vurdere politikere opp mot hverandre og velge ut den best egnede for ulike verv, om ikke på bakgrunn av deres egne ytringer og deltagelse i den politiske debatten?

Den stadige repeteringen av at «alle statsrådene følger regjeringens linje» og at «det er ingen privatpraktiserende statsråder i regjeringen», får det til å høres ut som om det er uvesentlig hvilken person som sitter på den enkelte post (i hvert fall så lenge han eller hun har de nødvendige ledelsesegenskaper til å styre sitt department, og utviser lojalitet mot regjeringens linje).

Realiteten (og det føles nærmest pinlig å måtte understreke en slik banalitet) er selvsagt at det spiller en rolle hvem som sitter i landets øverste politiske ledelse. Innenfor regjeringsplattformens overordnede rammer har en statsråd vesentlig formell og uformell makt – til å prioritere departementets satsningsområder, på den konkrete utformingen av de forslagene som fremlegges, til å plukke ut resten av departementets stab, til å legge direkte og indirekte føringer på sine underliggende etater, til å sette dagsorden i den offentlige debatt gjennom sine utspill og sin retorikk.

Det har i det siste blitt snakket mye og skrevet mere om veksten i politikerforakt og protesten mot «eliten». Men hva skulle være mer forakt-genererende enn et prinsipp om at politikere kan si hva de vil – og deretter ikke bare måtte innrømme at de ble nødt til å kompromisse på en del punkter, men insistere på at alle tidligere utsagn er fullstendig irrelevante for hvordan de vil opptre i maktposisjon?

Men vi ser et tilsvarende syn spre seg blant et besynderlig antall kommentatorer som reagerte på Trumps valgseier med å si at ‘Ja, ja, vi får nå gi ham en sjanse og se hva han gjør, vi kan ikke gå rundt og legge vekt på hans tidligere uttalelser’. Man må selvsagt holde åpent for at folk kan endre linje, men det er besynderlig å se kommentatorer – folk som har pennen og ordet som hele sitt levebrød – snakke som om alle ytringer og all retorikk bare er aske og støv for vinden som ikke har noen reell betydning.

Hele grunntanken i offentlig debatt er at den har mulighet til å påvirke folks oppfatninger og samfunnets utvikling. Ord og utsagn har betydning – og politikeres utspill sier (forhåpentligvis!) noe om deres reelle engasjement og personlige egenskaper, og ikke bare deres evner til å innlære og gjenta partiets talepunkter. Og hvis en politiker skal løftes opp til Kongens bord på bakgrunn av sin deltagelse i denne debatten gjennom mange år, så må han også ta med seg de potensielt negative sidene ved denne deltagelsen, og bli ansvarliggjort for disse.

Ellers ender vi (i ytterste konsekvens) opp med den totale og ultimate ansvarspulverisering, der ingen og ingenting kan stilles til ansvar for noenting en opposisjonspolitiker uttaler, og alle slike utspill bare må antas å være fakter og spill for medie-galleriet. Det vil i så fall gi en fullstendig oppløsning av det offentlige ordskiftet, der man kan si hva som helst uten tanke på annet den rene nytteverdien i form av medieoppmerksomhet og oppslutning fra velgere – og nekte å forholde seg til det i det øyeblikket det blir ubeleilig.

Advertisements

One thought on “Amundsens ansvarspulverisering

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s