Protestvelgerens dilemma

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

Etter at britene våknet opp til meldingene om Brexit-flertall 24. juni, begynte det raskt å versere sitater fra angrende velgere som ga uttrykk for at de hadde stemt Leave som en ren proteststemme, basert på at de følte seg trygge på at Remain ville gå av med seieren. De ønsket å gi ‘eliten’ en nesestyver ved at flest mulig stemte mot dem – men nå som det viste seg at protestbølgen var så stor at Leave fikk flertall, skulle de ønsket de kunne omgjøre valget sitt.

Så skal man være forsiktig med å konkludere med at dette hadde et vesentlig omfang, på bakgrunn av bare noen få enkeltstående anekdoter. (Forsøkene på å måle fenomenet i ettertid spriker litt i ulike retninger.) Men det er rimelig å anta at det var noen velgere som stemte for Brexit som en ren proteststemme (og håpet at Remain ville vinne) – ikke minst fordi dette faktisk er en logisk handlemåte, dersom man antar at det endelige utfallet er gitt på forhånd.

Det er mye som tyder på at en betydelig andel av Leave-velgerne ikke egentlig hadde sterke meninger for eller mot EU, eller stor tro på at en utmelding ville gjøre livene deres noe vesentlig bedre – men brukte folkeavstemningen som en anledning for å uttrykke sin mer generelle motstand mot den rådende politiske eliten.

Selv om man godt kan si at det er ufornuftig og dumdristig å risikere et resultat som man egentlig ikke ønsker på denne måten, så peker det på et generelt problem med slike Ja/Nei-avstemninger: Når stemmene blir talt opp, så er det ingen måte å se hvor mange av «Remain»-stemmene som var uttrykk for en entusiastisk og helhjertet tilslutning til fortsatt EU-medlemsskap; og hvor mange som kom fra velgere som motstrebende konkluderte med at fortsatt medlemsskap tross alt var å foretrekke, samtidig som de var sterkt misfornøyde med mange ting både ved EU-systemet og politikerne som jobbet for fortsatt medlemsskap.

Når all erfaring tilsier at politikere vil være lynraske til å tolke alle stemmer til deres side som «folket har gitt oss et klart mandat for vår politikk», er det ikke så overraskende at mange velgere stritter imot å skulle bli tatt slik til inntekt for en støtte som de slett ikke står for. Da blir det fristende å heller avgi en proteststemme, og gamble på at «eliten» vil ende opp med bare en knepen seier som (forhåpentligvis) vil tvinge dem til å ta hensyn til det store mindretallet som stemte mot dem.

Slik proteststemming baserer seg på prinsippet om flokkimmunitet – at du kan tillate deg å stemme i strid med det utfallet du foretrekker, fordi det er så mange andre velgere som sikrer at det allikevel vil bli utfallet. Problemet (som med andre flokkimmunitetssituasjoner) er selvsagt at hvis tilstrekkelig mange velgere tenker på samme måte, så kollapser flokkimmuniteten og man får et utfall som ingen av dem egentlig ønsket.

Det er denne flokkimmuniteten som er utgangspunktet når mange oppfordrer merikanske velgere til å stemme ‘med hjertet’ på tirsdag hvis og bare hvis de bor i en delstat der det forlengst er opp og avgjort hvem som vil vinne staten – men holde seg for nesa og stemme taktisk i vippestater der resultatet er usikkert.

Sånn sett fungerer proteststemming som en variant av det klassiske spillteoretiske problemt om «fangens dilemma» – der to personer vet at de kommer best ut hvis begge velger A – men likevel kan ende opp med å velge B fordi de kommer dårligst ut dersom de er alene om å velge A.

Proteststemmeren, derimot, kommer best ut hvis han er alene om å proteststemme – men kan ende opp med å bidra til et veldig uønsket resultat dersom alle som er i samme situasjon følger det samme resonnementet.

I det amerikanske presidentvalget kan man derfor forestille seg at det kan være til Clintons fordel å ha bare en moderat og ikke knusende ledelse på de siste målingene inn mot valgdagen. En suveren ledelse kan føre til at farlig mange av de «motvillige» Clinton-velgere tenker at valget er avgjort og at det er trygt for dem å heller stemme på en tredjepartikandidat – mens relativt jevne målinger kan mobilisere folk til å velge bort tredjepartikandidater og gi Clinton en taktisk stemme.

(Det tilsvarende fenomenet kan selvsagt også i teorien gavne Trump, ved at han trekker flere stemmer i et jevnt løp enn dersom han ligger an til å tape klart. Men de siste målingene tyder på at Clinton har noe flere stemmer å hente blant tredjepartivelgere – og Trump har også en så høy ‘proteststemmefaktor’ i utgangspunktet at potensialet for å tiltrekke seg rent taktiske stemmer antagelig er noe lavere.)

Taktisk stemmegivning – og taktiske svar på meningsmålinger

Med to hovedkandidater som er historisk upopulære, er det logisk og forventet at høstens målinger også har vist usedvanlig stor oppslutning for «tredjepartikandidater» som libertarianeren Gary Johnson og de Grønnes Jill Stein. Og fra kommentatorer på sentrum-/venstresiden, har det ikke manglet på formaninger til disse velgerne om at selv om de er misfornøyde med Hillary Clinton og hennes program, så må de tross alt gå og stemme på det minste av to onder. Den åpenbare og flittig brukte referansen er valget i 2000, der de 97.000 stemmene til Ralph Nader i Florida ofte gis «skylden» for at Gore tapte delstaten hårfint, og dermed også presidentvalget. Dagens velgere oppfordres til å ikke gjøre samme «feilen», og til å innse at det ved dette valget må være viktigere å hindre en Trump-seier enn å sende et «budskap» ved å stemme på en kandidat som ikke har noen reell sjanse til å bli valgt.

Det denne kritikken imidlertid ofte overser (eller bevisst utelater), er at det er fullt mulig (for ikke å si sannsynlig) at en hel del Johnson/Stein-velgere allerede har bestemt seg for at de kommer til å stemme taktisk på Clinton (eller Trump) på valgdagen – men like fullt later som de skal stemme på noen andre når meningsmålerne ringer, for å sende mest mulig signal om misnøye til politikerne.

Å «sende et signal» med stemmeseddelen din bærer med seg risikoen for at du bidrar til et annet utfall enn du egentlig ville ønsket. Men å sende et signal gjennom hva du sier til et meningsmålingsinstitutt at du vil stemme, medfører ingen tilsvarende risiko (i hvert fall ikke annet enn veldig indirekte). Derfor bør man ta høyde for at meningsmålinger preges av en viss mengde «taktiske svar», der de som kommer til å opptre pragmatisk i det faktiske valget, bevisst eller ubevisst gir uttrykk for andre (og kanskje mer oppriktige) holdninger ved å gi et annet svar når et meningsmålingsinstitutt ringer.

Topartisystemer forsterker problemene med proteststemming

Alle politiske valg, uavhengig av det konkrete valgsystemet, vil gi velgerne et begrenset antall valg som ikke lar dem uttrykke detaljene og nyansene i sine preferanser fullt ut. Men det amerikanske topartisystemet, kombinert med «winner takes all»/»first past the post» der det kun er vinneren av hver valgkrets som får noen uttelling, forsterker dette problemet ytterligere (og gir velgere incentiv for å ty til diverse krumspring med uformell byttehandling av stemmer for at stemmen deres skal ha reell innvirkning).

Når de aller fleste andre landene organiserer presidentvalg ved å avholde en 2. runde mellom de to fremste kandidatene dersom ingen får over 50% i 1. valgomgang, så gir det langt mere muligheter for å uttrykke misnøye ved å stemme på en protestkandidat, og samtidig støtte det ‘minste av to onder’ i den avgjørende omgangen. (Det er sevsagt fortsatt en viss risiko for å stole for mye på flokkimmuniteten, som når venstresidens splittelse i det franske 2002-valget førte til at sosialistkandidaten Jospin endte på tredjeplass og ikke kom til 2. runde, men terskelen for at dette skal skje er langt høyere.)

Et flerpartisystem med koalisjonsregjeringer og støttepartier, gir også mere rom for at velgerne kan sende et mer finmasket budskap med stemmeseddelen sin. Ved neste års valg vil norske velgere kunne stemme på Høyre eller Frp for å gi sin direkte støtte til den sittende regjeringen (og påvirke hvilken fløy i regjeringen som skal få mest innflytelse i kommende periode) – eller de kan stemme på KrF/Venstre for å uttrykke et ønske om at Erna Solberg skal fortsette som statsminister men med en justert kurs. Sammen med valgsystemet som sikrer hvert parti et (noenlunde) forholdsmessig antall mandater, gjør dette at velgere i langt større grad kan protestere ved å gi bestemte partier større reell innflytelse, istedenfor å måtte ‘kaste bort’ stemmen sin med rene proteststemmer.

De som forsvarer systemer med to eller tre partier, fremholder ofte at dersom småpartier har for lett for å slippe til, vil det gi dem uforholdsmessig stor makt gjennom sin vippeposisjon og føre til en fragmentert politikk som domineres av snevre særinteresser. Men selv om dette kan være en gyldig kritikk isolert sett, så er det også mye som taler for at det viktig å gi «særinteresser» denne anledningen til å utøve politisk innflytelse – ikke bare ut fra et prinsipielt utgangspunkt om at også mindre velgergrupper fortjener innflytelse, men også ut fra et mer pragmatisk resonnement om det er bedre å kanalisere proteststemming innenfor rammene av et etablert system, fremfor at proteststemmerne tvinges til et valg mellom å enten kvele sin egen protest ved å stemme taktisk, eller uttrykke protesten ved å stemme på en måte som kan frembringe resultater som de egentlig ikke ønsker seg.

Reklamer

En kommentar om “Protestvelgerens dilemma

  1. Prinsippet bak flokkimmunitet er heller at sykdomsutbrudd ikke kan _spre_ seg i en populasjon (se for eksempel http://www.software3d.com/Home/Vax/Immunity.php).
    «Prisoner’s dilemma» bildet er nærere hva som skjer for hver enkelt velger.
    Mitt ydmyke forslag er at misfornøyde velgere, i stedet for å måtte stemme på politiske parti for å straffe politikere, heller burde hatt en mulighet til å stemme for salt i kaffen på Stortinget.

    Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s