Om PFU, prinsipper, pseudonymer og presedenser

PFU valgte forrige uke å følge sekretariatets innstilling og nekte å behandle Tarjei Ellingsen Røsvolls klage mot Medier24s uriktige overskrift om meg. PFU begrunner sin avvisning med at de (og Medier24) må vite min identitet – til tross for at jeg ikke har noen formell rolle i klageprosessen (annet at jeg har gitt mitt samtykke som berørt part til at klagen behandles).

Forrige gang PFU tok stilling til min anonymitet, argumenterte jeg sterkt argumenterte jeg sterkt for at de burde gjøre unntak for sine ordinære regler om innsyn i klagers identitet – ut fra at min bruk av et etablert pseudonym gjør at de bakenforliggende prinsippene er ivaretatt, og fordi det å nekte dette vil ha helt merkelige og urimelige konsekvenser.

Men i det tilfellet fulgte i hvert fall PFUs avvisning direkte av deres etablerte og klart formulerte regler (bare at jeg mener de praktiserte dem på en urimelig firkantet måte). I dette tilfellet innfører de et helt nytt prinsipp (om at også den berørte part må opplyse sin identitet) som det ikke finnes fnugg av grunnlag for i eksisterende regelverk og vedtekter (og heller ingen presedens i tidligere saker).

Når det er behørig stadfestet fra uavhengige, troverdige personer at jeg har et nødvendig behov for anonymitetsvern, og at det vil (kunne) ha alvorlige konsekvenser for meg dersom min faktiske identitet blir avslørt, så er det forhåpentligvis åpenbart hvorfor det ikke er aktuelt å opplyse denne identiten til en redaktør som allerede har opptrådt uetisk overfor meg.

PFUs begrunnelse for sitt uhjemlede krav om at jeg må opplyse dette, har vært at de ikke kan gjennomføre «vurderingen av de presseetiske problemstillingene, når utvalget [] ikke aner hvem subjektet som er rammet og direkte berørt part er. Er vedkommende én person eller flere? Er vedkommende en maktperson? Burde han/hun i kraft av sin posisjon tåle omtalen? etc. Det er mange forhold som spiller inn når PFU skal vurdere, derfor må partene vite hvem som er det rammede subjekt.»

(Det er altså ikke slik som en del debattanter har hevdet, at de protesterer på Røsvolls manglende tilknytning til saken – det er etablert både i vedtekter og praksis at enhver leser kan klage uten noe tilknytningskrav, så lenge den berørte parten (hvis det er noen) samtykker til behandlingen.)

Som jeg tidligere har sagt til PFU, så aksepterer jeg at PFUs saksbehandling og vurderinger i noen grad vil avhenge av deres kunnskap om den berørte part. Hvis man f.eks. skal bedømme om premissene for et intervju ble tilstrekkelig klargjort på forhånd, vil det (kunne) være relevant om intervjuobjektet er medievant eller ikke.

Samtidig vil slike betraktninger åpenbart ikke være avgjørende for ethvert spørsmål. Og i denne konkrete saken, som handler om at Medier24 har fremsatt påstander som er objektivt og beviselig usanne, blir det veldig rart å hevde at saksbehandlingen vil avhenge av opplysninger knyttet til min identitet. Det blir en særdeles merkelig og uprinsipiell holdning dersom PFU skal si at det er brudd på VVP å lyve om Andreas Olsen, men at det kan passere dersom man fremfører nøyaktig den samme løgnen om Tore Hansen.

Ta for eksempel denne saken fra siste PFU-møte, der Hålogaland avis ble felt for å skrive at en mann hadde kjørt «utfor veien med promille», selv om det ikke var dokumentert at han hadde promille (og det korrekte derfor var å skrive «mistanke om promille»). Det er svært vanskelig å se for seg hvordan bilførerens identitet skulle gjort noen som helst forskjell for denne saken, eller gjort det akseptabelt for avisen å slå fast et udokumentert faktum.

(Det hører forøvrig med til historien at blodprøven viste at han faktisk hadde kjørt med promille – men avisen ble like fullt felt, ettersom dette ikke var dokumentert da de skrev det. Slik sett kan man spørre om en avis overhodet kan påberope seg opplysninger om den omtalte personen som forsvar, dersom disse opplysningene ikke var kjent da artikkelen ble skrevet.)

I tillegg har jeg gjort det klart overfor PFU hvis det likevel skulle være konkrete punkter som de mener er vesentlige for saksbehandlingen, så kan de få avklart disse ved henvendelse til troverdige tredjepersoner som Helge Øgrim, Knut Olav Åmås, Anine Kierulf, m.fl. Deres utsagn vil åpenbart gi mye sikrere informasjon i mange henseende enn man kan få fra meg. Dersom man insisterer på å mistenke at det er flere personer som skjuler seg bak «Doremus Schafer» (til tross for at dette gjentatte ganger har blitt avkreftet og at det ikke finnes fnugg av holdepunkt for mistanken), kan denne mistanken umulig bli fjernet ved at jeg oppgir mitt faktiske navn.

Og hvis det etter dette fortsatt skulle gjenstå saksrelevante punkter der PFU er usikker på hva som er de faktiske forhold, så har jeg også formelt akseptert at man behandler saken ut fra de premisser som er mest til min ulempe. Man kan dermed eksempelvis legge til grunn (i den grad det skulle være relevant) at jeg har en ‘posisjon’ eller en ‘medieerfaring’ som gjør at jeg må ‘tåle’ mer enn gjennomsnittspersonen – og deretter vurdere om de innklagede forholdene fortsatt utgjør et brudd på VVP.

I tillegg til dette igjen er det også verdt å nevne at den innklagede redaktør (Gard Michalsen) har sagt uttrykkelig (både tidligere og ifm. den nåværende prosessen) at han ser det som kurant å behandle en klage fra tredjeperson selv om jeg er anonym.

Gitt alt dette, virker det særdeles vrangvillig å nekte å behandle saken uten å vite min identitet, når

– Dette ikke på noen måte er hjemlet i de eksisterende vedtektene
– Denne begrensingen aldri noengang har blitt praktisert i noen tidligere PFU-sak
– Alle parter samtykker til at saken behandles slik den står
– Det fins opptil flere mekanismer for å ivareta de praktiske hensynene som måtte begrunne et slik krav om identitet
Ingen (verken PFU eller andre som har forsvart deres linje) har klart å legge frem ett eneste hypotetisk eksempel på noen konkret informasjon om meg som kunne ha legitim relevans for saken.

I tillegg til det urimelige ved å avvise denne enkeltsaken på dette grunnlaget, så vil et slikt nytt prinsipp som PFU nå innfører også kunne få klart uheldige konsekvenser for fremtidige saker.

Her er derfor noen forsøk på å illustrere (helt uten noen referanse til meg) hvor absurde konsekvenser dette prinsippet kan få:

Scenario 1:

– Aftenposten skriver (i 2008) artikkelen «‘Kongepudler’-plagiat avslørt: Deler av den bestselgende romanen ‘Kongepudler’ viser seg å være plagiat fra den amerikanske satirikeren P.J. O’Rourke.»
– En leser går gjennom påstanden og dokumenterer at det overhodet ikke er noen slike likheter mellom ‘Kongepudler’ og den aktuelle boken til O’Rourke.
– Aftenposten nekter å dementere/rette anklagen, så leseren klager saken inn for PFU (og innhenter forfatterens samtykke via forlaget).
– PFU nekter å behandle klagen med mindre ‘Kongepudler’-forfatteren avslører seg selv overfor VG.

Scenario 2:

– VG skriver artikkelen «Kassadame på Rema slo til kunde«.
– Det kommer frem videoopptak av hendelsen (overvåkningskamera eller mobilvideo) som viser helt tydelig at hun ikke slo til kunden.
– Kunden sier også selv at «Nei, hun mistet varene mine i gulvet og snakket uforskammet til meg, men hun slo meg aldri».
– VG nekter likevel å rette og klages inn til PFU (f.eks. av en tredjeperson som var vitne til hendelsen, eller av butikksjefen).
– PFU svarer at de ikke behandle klagen uten å vite hva kassadamen heter, slik at de kan sjekke om hun f.eks. er aktiv i lokalpolitikken.

Scenario 3:

– NRK skriver artikkelen «Drapstrusler fremsatt i kommentarfelt: Den anonyme bruken ‘Onkel_Donald’ fremsatte drapstrusler mot regjeringen i et kommentarfelt på Nettavisen, og trslene ble stående i flere dager uten å bli slettet.»
– Nettavisen legger frem de omtalte kommentarene og påpeker at det er totalt urimelig å omtale dem som noen «drapstrussel».
– NRK står på sitt og Nettavisen klager dem inn for PFU.
– PFU sier de ikke kan ta stilling il klagen fordi kommentarene ble skrevet av en anonym bruker som ingen vet hvem er.

Scenario 4:

– Dagbladet skriver artikkelen: «Ferrante setter Norgesrekord: Elena Ferrantes bøker har solgt totalt én million eksemplarer i Norge – mer enn noen annen forfatter gjennom tidene.»
– En leser gjør gjennom tallgrunnlaget og avdekker at dette er milevidt over de faktiske salgstallene.
– Dagbladet nekter å rette påstanden, så leseren klager inn artikkelen for uriktige påstander.
– PFU avviser klagen fordi de ikke vet hvem Elena Ferrante egentlig er.

Selv om alle disse situasjonene er oppkonstruerte, så ligger det teoretiske aspektet først og fremst i at mediene tross alt normalt er redelige og anstendige nok til å ikke opptre på denne måten. Det er forhåpentligvis unødvendig å utdype videre hvorfor det blir nokså bisarre tilstander hvis PFU skal avskjære seg selv fra å behandle alle slike saker, ved å praktisere et bastant identifiseringskrav uten noen vurdering av om dette er relevant for saken eller ikke.

Reklamer

En kommentar om “Om PFU, prinsipper, pseudonymer og presedenser

  1. Scenario: Doremus hevder at redaktøren i Medier24 har en ukjent datter, og forteller noen saftige detaljer om dette. Doremus får saken publisert i Dagbladet. Saken klages inn til PFU. Dagbladet krever at PFU skal nekte å behandle saken fordi PFU ikke vet hvem hverken Doremus eller denne påståtte datteren er, og henviser til presendes fra herværende sak. PFU etterkommer selvfølgelig Dagbladets krav.

    Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s