HRS og mainstream media

I sin Aftenposten-spalte forrige uke, gikk HRS-redaktør Nina Hjerpset-Østlie til angrep på de tradisjonelle mediene for «å ha brakt publikum feilaktige fremstillinger i årevis», noe som ifølge henne har vært den direkte årsaken til fremveksten av nisjemedier «som ble etablert for å bringe noen motforestillinger inn i en konsensuspreget offentlighet».

Men som det også ble påpekt i et tilsvar, er HRS selv slett ikke fremmede for å bruke «mainstream media» som grunnlag for sine artiker – også der hvor det kunnet vært på sin plass med litt mer skepsis og kildekritikk.

Tidligere denne uken hadde HRS for eksempel en kortartikkel om et britisk ektepar som «tok til seg asylsøker på antatt 12 år», der de (med danske BT som kilde) rapporterte om hvordan denne «gutten» skal ha vist seg å være 21 år gammel, og angivelig hadde bilder med overgrep av barn og Talibanmateriale på mobiltelefonen.

Originalkilden til historien er imidlertid ikke BT, men britiske The Sun. De har i utgangspunktet et temmelig rufsete rykte på denne typen saker, og også denne artikkelen har møtt vesentlig motbør.

For det første er hele reportasjen anonymisert, med bare fornavn på de omtalte personene og en veldig generell stedsangivelse. Det er i utgangspunktet forståelig nok, men det gjør at det er fullstendig umulig å skulle verifisere innholdet – og tilsvarende umulig å motbevise noe av det, selv om det skulle være helt eller delvis uriktig. Gitt at denne asylsøkeren skal ha blitt arrestert, burde det ha vært mulig å fremskaffet en eller annen form for bekreftelse fra en navngitt polititalsmann – men heller ikke dette er med i artikkelen.

For det andre er det blitt påpekt at historien har påfallende likhetstrekk med en annen historie som ble publisert av Daily Mail i februar (samtidig som det også er vesentlige ulikheter, slk at det ikke kan være bare den samme historien som slås opp på nytt). Det kan selvsagt være snakk om to ulike tilfeller som ligner på hverandre, men det gjør det ytterligere relevant å etterspørre dokumentasjon på at den siste artikkelen faktisk omhandler en reell og selvstendig hendelse.

Videre er det også flere andre elementer i historien som fremstår som nokså besynderlige – fremfor alt at denne asylsøkeren skal ha avslørt seg ved at han, ved et besøk på en skytebane, viste seg å være dyktig på å håndtere skytevåpen. Hvorfor i all verden han ble tatt med til en skytebane (og fikk håndtere våpen) til å begynne med, forteller historien ingenting om, selv om dette fremstår som mildt sagt uvettig oppførsel overfor et fosterbarn som utga seg for å være en 12 år gammel krigsflykting.

Ingenting av dette utgjør noe entydig motbevis mot historien, så man kan ikke utelukke at den stemmer fullt ut. Men i lys av Hjerpset-Østlies kritikk av de tradisjonelle mediene, er det litt påfallende at HRS velger en så ukritisk og uforbeholden videreformidling av en artikkel som bygger helt og holdent på én enkeltavis’ anonyme kilder, og der det er så klare holdepunkter for en rasjonell skepsis mot innholdet.

– – –

Et par dager skrev Hjerpset-Østlie selv en artikkel basert på Göteborgs-Postens rapportering om en undersøkelse blant skoleelever i noen av Göteborgs forsteder. Ifølge Hjerpset.Østlie viser den at «Hver tiende forstadselev støtter religiøse ekstremister», og baserer seg på «spørsmål om [respondentene] har sympati for religiøse ekstremister som Den islamske staten (IS) og andre jihadister».

Originalartikkelen formulerer seg tilsvarende, men hvis vi går til grafikken som beskriver undersøkelsen, så viser det seg imidlertid at spørsmålet folk ble stilt, var: «Har du sympati för gruppar som kan beskrivas som religiösa ekstremistar?»

Det betyr for det første at man ikke – slik både HRS og GP kraftig impliserer – har koblet spørsmålet konkret til IS og lignende grupper. «Grupper som kan beskrives som religiøse ekstremister» er et adskillig mer generelt begrep, som godt også kan omfatte grupperinger som er klart ikke-voldelige. Og med formuleringen «grupper som kan beskrives som…», åpner man for at folk kan uttrykke sympati med grupper som de selv ikke anser som «religiøse ekstremister», men som betraktes slik av storsamfunnet. Man kan endog se for seg at noen av respondentene «har sympati» med konservative muslimske grupper (eller deres kristne motstykker som Jehovas Vitner) nettopp fordi man mener at de stemples urimelig som «ekstremister» – selv om man selv er sterkt uenig med gruppen.

For det andre spør altså undersøkelsen om elevene «har sympati med» disse gruppene – som slett ikke behøver å være synonymt med å «støtte» dem, slik både HRS og GP skriver i sine overskrifter. «Ja»-svarene vil selvsagt inkludere noen elever som gir en helhjertet støtte til slike grupper og deres ideologi. Men «sympati» kan også omfatte det å ha en grad av forståelse for dem uten å støtte dem – eller til og med være et uttrykk for medfølelse med ungdommer som dras inn i en farlig og forkastelig ekstremisme.

Det er også vesentlig å påpeke at ndersøkelsen er gjennomført på 5 utvalgte skoler med særlig store problemer, og dermed ikke kan generaliseres til «Göteborgs forsteder» som helhet.

At det faktisk er bekymringsfullt mange i disse områdene som genuint støtter IS og annen jihadisme, er det liten tvil om – svenske myndigheter sier at minst 50 Gøteborg-boere har reist for å slåss i Syria og Irak. Men denne undersøkelsen forteller oss fint lite om denne problemstillingen, og føyer seg isteden inn i den lange rekken av samfunnsvitenskapelige undersøkelser som benytter så tvetydige og vidtfavnede spørsmålsformuleringer at resultatene har uhyre begrenset verdi, fordi det er håpløst å vite hva respondentene egentlig har svart på.

Faktisk er undersøkelsen (og ikke minst dekningen av den) slående lik en britisk undersøkelse som ble slått stort opp av The Sun i fjor – en dekning som resulterte i at de ble felt av Ipso (det britiske motstykket til PFU). Et av punktene som avisen ble kritisert for, var «conflat[ing] important distinctions (…) between ‘sympathy’ for these individuals and ‘support’ for their actions» – altså nøyaktig det samme som GP gjør i sin overskrift, og som gjentas av HRS.

Det er utvilsomt mye å ta av for HRS hvis de ønsker å kritisere mediens dekning av både det ene og det andre. Men det hadde kanskje vært ønskelig om de feide såpass for egen dør at de unngikk å gjengi feil som allerede har blitt refset av presseetiske organer – uansett om fremstillingen samsvarer med deres eget ideologiske syn.

Reklamer

En kommentar om “HRS og mainstream media

  1. Tilbaketråkk: HRS-kavalkade | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..