Feilinformasjon om fraværsgrense

Artikkelen er også publisert på Dagbladet Meninger.

Etter å ha roet seg i løpet av sommeren, har vårens heftige debatt om fraværgrense i videregående skole blusset opp med fornyet styrke nå som skoleåret er i gang. Og om begge sidene har hatt sin andel av urimelige argumenter, så har det de siste ukene vært særlig de som forsvarer ordningen som har basert seg på klart bristende logikk og rene feilfremstillinger.

Den nye fraværsgrensen innebærer altså at elever (som hovedregel) ikke får karakter i fag der de har hatt mer enn 10% udokumentert fravær. Etter vårens forhandlinger ble regelen myket opp noe, slik at rektor kan gjøre unntak for en elev som har mellom 10 og 15 prosent fravær, dersom det er «klart urimelig» at eleven ikke får karakter – men det presiseres at dette er en «snever unntaksbestemmelse» som kun skal brukes «i spesielle tilfeller», og at 15%-grensen er ufravikelig. Resten av denne artikkelen tar derfor utgangspunkt i 10%-grensen, ettersom det er den elevene må forholde seg til dersom de ikke skal gjøre seg fullstendig avhengig av rektors skjønnsmessige velvilje.

Ikke én generell 10%-grense, men mange små

Fortsatt er det mange angivelig oppegående debattanter som bruker argumentet om at «Du kan ha opptil 19 dager udokumentert fravær, det må jo holde i massevis». Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum gjentar f.eks. gang på gang i sitt siste blogginnlegg at «De nye fraværsreglene er så liberale at elevene kan skulke 19 skoledager og fortsatt få karakterer i alle fag.«, «den aksepterte skulkegrensen på 19 av 190 skoledager» og så videre. Tilsvarende fremstillinger er blitt fremført av Minervas redaksjonssjef Mariette Bøe og utdanningspolitiker Kristin Vinje (H).

Dette argumentet ignorerer fullstendig at fraværgrensen gjelder for hvert enkeltfag, slik at man mister (én) standpunktkarakter dersom man har over 10% fravær i ett eneste fag. Det er dermed nesten umulig å slippe unna med 18 eller 19 dagers fravær, siden dette forutsetter at fraværet er perfekt jevnt fordelt over alle fagene.

De minste fagene er på 56 klokketimer pr. år. Hvis de avholdes som dobbelttimer (hvilket er svært vanlig), betyr dette at man bryter 10%-grensen hvis man er borte fra 4 dobbelttimer (= 6 klokketimer). Men siden grensen beregnes separat for høstsemesteret, vil man miste halvårsvurdering i faget etter bare to slike fraværsdager i 1. termin.

Man har riktignok fortsatt muligheten til å få standpunktkarakter ved slutten av skoleåret, dersom man har lavt nok fravær i vårsemesteret til at man ender under 10% for året som helhet. Men mangelen på halvårsvurdering kan fortsatt få innvirkning på standpunktkarakteren – og ikke minst kan det få helt direkte negative konsekvenser for yrkesfagselever, som må søke om lærlingplass før 1. mars (det året de tar Vg2). En elev som da står uten halvårsvurdering i ett eller flere fag, vil åpenbart stille dårligere når lærebedriftene skal velge mellom søkere.

Feilinformasjon fra kunnskapsministeren

Selv et par dagers fravær tidlig på høsten, vil derfor kunne få umiddelbare og vesentlige konsekvenser for elevene. Og hvis skolen periodiserer undervisningen ved å samle opp timer i samme fag på utvalgte fagdager (slik mange skoler gjør for å redusere fragmenteringen i småfagene), er veien til problematisk høyt fravær enda kortere.

Men da Dagsnytt attens programleder forsøkte å påpeke dette problemet overfor kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sist mandag (og tilsvarende da en elev spurte om det samme i Aftenpostens nettutspørring på onsdag), presterte han å benekte denne realiteten, og hevdet kategorisk at siden man har 56 klokketimer gym i året, så må du være borte i «langt mer enn to dobbelttimer» før du bryter 10%-grensen (altså som om regelen om tap av halvårsvurdering ikke eksisterte).

Det er enormt vanskelig å se hvordan vi skal kunne ha noen slags saklig og opplyst debatt om en ny regel, dersom ansvarlig statsråd sprer denne typen kategorisk feilinformasjon om hvordan den fungerer i praksis.

Da holder det selvsagt ikke å forsvare seg i ettertid med at man fortsatt kan få standpunktkarakter, og at denne betyr klart mest (selv om dette er helt korrekt), når også den manglende halvårsvurderingen kan få helt konkrete konsekvenser. (Og når Røe Isaksen og hans department helt aktivt og bevissthar utformet grensen slik at den også skal ramme halvårsvurderinger, så må vi jo anta at de har hatt en hensikt med dette, og ikke forventer at elevene skal gi totalt blaffen i om de får halvårsvurdering eller ikke.)

Bedre etter snar enn føre var?

Problemet som har fått aller mest fokus den siste uken, er at fastlegekontorene opplever en kraftig økt pågang av elever som bare har forbigående sykdommer som ikke trenger noen medisinsk oppfølging annet enn noen dagers hvile, men som nå er nødt til å oppsøke legen for å få en legeattest på gyldig fravær. Mange leger har fortalt at dette skaper store kapasitets- og prioriteringsproblemer for dem, og Allmennlegeforeningen har krevd at foreldrene må gis (tilbake) en mulighet til å attestere kortvarige og trivielle sykdommer.

Så kan man se for seg at det er problemer med en slik løsning, enten fordi man mistenker at foreldre vil misbruke ordningen eller fordi de myndige elevene da vil kreve å kunne egenmelde seg selv.

Men disse mulige motargumentene har knapt nok blitt fremført av Røe Isaksen eller departementet. Istedet har man avvist hele problemstillingen med stadigerepetisjoner av «Det er ikke noen grunn til å gå til legen for å skaffe dokumentasjon før du nærmer deg 10%-grensen», til tross for at dette argumentet overhodet ikke holder vann.

En ting er at noen fag har så små marginer at man havner i faresonen ved det minste lille udokumenterte fravær. Men også for større fag, vil det helt åpenbart være uvettig og uklokt å følge departmentets råd og bare la ting skure til man nærmer seg grensen.

Når man i det hele tatt har en ‘kvote’ på 10% udokumentert fravær, så er det (delvis) fordi man innser at elevene av og til vil pådra seg slikt fravær uten at man kan sikre seg fullt ut mot det – at man forsover seg, at sykkelen punkterer på vei til skolen, eller hva det måtte være. Da kan man åpenbart ikke «bruke opp» størsteparten av den tilmålte kvoten ved å unnlate å dokumentere kortvarige sykdommer, og med åpne øyne sette seg i en situasjon der den minste uforutsette hendelse vil vippe deg over grensen. Når du forsover deg i april, vil det selvsagt være umulig å gå tilbake og dokumentere at fraværet du hadde i januar egentlig var gyldig sykefravær.

Og i den grad det går an å hoppe over legebesøk og spise av 10%-kvoten, vil de fleste ønske å spare den muligheten til det blir virkelig problematisk å gå til legen (fordi man er enda sykere, fordi det er bikkjekaldt ute, eller fordi det er full influensasesong og helt umulig å få en legetime på kort varsel). Da er det selvsagt helt rasjonelt – gitt fraværsgrensens premisser – at man flyr til legen for den minste lille forkjølelse eller mageknip tidlig på høsten. (Og når man først har denne kvoten som i prinsippet kan utnyttes til ren skulking, vil selvsagt mange elever ønske å «spare» den til det formålet, og ikke bruke den opp på å ligge til sengs med influensa.)

Et stadig uttalt mål – ikke minst fra konservative politikere – har vært at skolen må lære ungdommer å tenke langsiktig og ta gjennomtenkte valg (f.eks. når det gjelder personlig økonomi), der man tar høyde for at det kan oppstå uforutsette omstendigheter i fremtiden. Da er det fullstendig absurd å se landets kunnskapsminister formane elevene om å gjøre det stikk motsatte, og bevisst gi blaffen i å dokumentere fravær i håp om at det valget ikke kommer til straffe seg senere.

Hvis man mener at fraværsgrensen er nødvendig, og at det ikke går an å gjøre justeringer som reduserer presset på fastlegene, så får man forsvare dette åpent og si at dette er en nødvendig kostnad å betale for å skape sterkere press for å møte opp på skolen. Men det blir den totale politiske ansvarsfraskrivelse å innføre et system med så sterke og tydelige incentiver – og så forsøke å løse de uønskede effektene ved å mase på folk om at de skal slutte med en helt fornuftig og rasjonell adferd i tråd med disse incentivene.

Djevelen er i detaljene

Her, som i så mange andre spørsmål, må man faktisk forholde seg til de konkrete konsekvensene av ordningens detaljinnretning. Dessverre er det adskillige fraværsgrense-tilhengere som gjør det stikk motsatte – som når Stavrum viser til et par reportasjer om at fraværet i Oslo- og Trondheims-skoler har gått radikalt ned de par første ukene av semesteret, og slår dermed fast at «Erfaringen til nå viser det stikk motsatte» av «gråtekonenes» forhåndsadvarsler.

Det er selvsagt helt relevant å gi slike øyeblikksbilder av status, og det kan godt hende (skjønt det burde helst dokumenteres og kvantifiseres litt bedre) at reduksjonen av totalt ugyldig fravær er større enn forventet. Men det var knapt nok noen – selv blant de mest innbitte fraværsgrense-motstanderne – som ikke forventet at den også ville gi en reduksjon i ‘unødig’ fravær – især på kort sikt.

De viktigste motargumentene mot grensen var at den ville ramme elever som sliter med reelle problemer som ikke kan dokumenteres gjennom legeattest, og at den vil skape mere frafall fordi de som har passert 10%-grensen i ett fag vil mangle motivasjon til å kunne ta seg inn igjen senere i skoleåret. Uansett om disse advarslene ender opp med å slå til eller ikke, er det åpenbart ikke noe som vil være synlig tre uker ut i skoleåret. Da blir det komplett ugyldig å snakke som om alle negative konsekvenser har blitt tilbakevist, bare fordi man observerer en helt separat og uavhengig positiv effekt.

Forenkling og forbedring?

Når så mange fraværsgrense-tilhengere feilaktig omtaler den som en grense fortotalfravær, og betrakter dette som en utmerket løsning på et skadelig holdningsproblem blant dagens ungdom, kan man lure på hvorfor man ikkefaktisk valgte en slik løsning.

Utdanningsdirektoratets opprinnelige høring om ordningen gir ingen begrunnelse for hvorfor fraværsgrensen skal knyttes til enkeltfag, fremfor å beregnes ut fra det totale fraværet. Det er selvsagt en sammenheng mellom tilstedeværelse i hvert enkelt fag og karakteren i det faget. Man dette hensynet skal ivaretas av bestemmelsen om at eleven kan miste standpunktkarakteren dersom læreren mangler tilstrekkelig faglig grunnlag til å sette karakter (en regel som det nyeste rundskrivet understreker at fortsatt består, og skal praktiseres uavhengig av fraværsgrensen).

Samtidig er det åpenbart mulig å både tilegne seg pensum og gi læreren tilstrekkelig grunnlag for vurdering, selv om man ikke er tilstede i 90+% av timene. Og ettersom gyldig fravær ikke teller mot fraværsgrensen, er regelverket eksplisitt innrettet slik at det skal være fullt mulig for en elev å få karakter selv om han har 15-20% fravær (eller enda mer), dersom fraværet skyldes dokumentert sykdom og han har tilegnet seg pensum og gitt skolen tilstrekkelig vurderingsgrunnlag.

Argumentasjonen for fraværsgrensen handler derfor ikke primært om at 89% tilstedeværelse gjør det umulig å lære seg pensum godt nok; men om at man må sende et signal til elevene om at «oppmøte er verdifullt i seg selv», samt at et høyt ubegrunnet fravær vil øke sjansen for at eleven slutter helt på skolen på lang sikt.

Ut fra disse premissene kan det være logisk å håndheve en generellfraværsgrense, inklusive en ‘straff’ i form av manglende karakter for elever som har et for høyt ugyldig totalfravær. Men det er svært vanskelig å se hvorfor en elev som kanskje bare har 2-3% udokumentert fravær, skal straffes på samme måte hvis han har vært så uheldig å akkumulere mesteparten av fraværet i ett eller to småfag – samtidig som en annen elev «slipper unna» med et to eller tre ganger så høyt fravær, dersom det er jevnt fordelt utover fagene.

Sett utenfra (og gitt fraværet av konkrete argumenter for denne innretningen) fremstår løsningen som om den først og fremst er motivert av muligheten til å begrunne «straffen» (bortfall av enkeltkarakterer) med elevens tilstedeværelse i det tilhørende enkeltfaget – snarere enn noen egentlig logisk grunn til at sanksjonene skal ramme så snevert og strengt.

Jeg kjenner ikke godt nok til regelverk og lovverk til å si om dette er den eneste praktiske måten å håndheve en formalisert fraværsgrense (ihvertfall uten store omkalfatringer av regler og vitnemålsutforming). Men hvis man kunne erstatte dagens grense med en ordning som kun rammet de som hadde høyttotalfravær, ville det avhjelpe en lang rekke av de største problemene. Elever ville ikke lenger risikere å tråkke over grensene pga. bare et par dagers fravær, og lærerne ville få papirarbeidet sitt betydelig redusert når de slipper å registere og beregne fravær separat for hvert enkelt fag. Og med en mer fleksibel og oversiktelig grense, ville det kanskje også være noe mere rom for elevene til å «bruke av kvoten» i forbindelse med enkeltstående sykedager, istedenfor å bruke av egen og legens tid på å dokumentere gyldig fravær.

En slik endring ville selvsagt gi rom for vesentlig mer fravær enn dagens regler. Men når så mange av fraværsgrense-tilhengerne argumenterer som om vi harnettopp denne ordningen med 19 fritt disponerbare fraværsdager, og forsvarer dette som en nødvendig og forholdsmessig løsning, så burde man kunne anta at de ikke vil ha store problemer dersom man faktisk innførte denne praksisen

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s