Villedende fra FpU om trygd, del 3

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert på Dagbladet Meninger.

Tidligere i sommer la regjeringen frem forslag til innstramninger i flyktningers og innvandreres velferdsrettigheter. Formann Bjørn-Kristian Svendsrud i Fremskrittspartiets Ungdom var blant dem som ivrig heiet frem disse endringene, blant annet i et leserinnlegg som ble masseutsendt til et tosifret antall aviser på ulike kanter av landet

Innlegget ble først publisert hos iTromsø 28. juli, med tittelen «Norge skal ikke være verdens sosialkontor«, og deretter gikk det slag i slag: I løpet av den neste uken sto innlegget (i mer eller mindre identisk form) på trykk i 24 (fireogtyve) små og store aviser – alt fra Jarlsberg og Opdalingen med under 10.000 lesere, til halvnasjonale aviser som Dagen og Dagsavisen. (Komplett liste her.)

Svensruds anliggende er altså å støtte regjeringens forslag om å fjerne flyktningers «særfordeler som gir en snarvei til Norges velferdsgoder«, som «folk flest ofte har opplevd som grovt urimelig«. Ifølge Svensrud har nemlig flyktninger «nærmest umiddelbart [fått] full tilgang til folketrygden (…) blant annet alderspensjon og uføretrygd, som Ola og Kari Nordmann må jobbe 40 år for å få full tilgang til«.

Det er ikke rart om folk «opplever det som urimelig» hvis nyankomne flyktninger kommer vesentlig bedre ut enn «nordmenn flest» – problemet er bare at denne fremstillingen av dagens regelverk er kategorisk uriktig.

Som tidligere forklart i mer detalj her og her, er det riktig at det kreves 40 års «trygdetid» for å få ordinær pensjon, og at flyktninger har vært unntatt fra dette kravet. Men denne «trygdetiden» er noe man tjener opp simpelthen ved å bo i Norge (med noen ytterst få og snevre unntak), uansett om man er i jobb eller ikke.

Det er altså fullstendig feil når Svensrud påstår at «Mange nordmenn oppnår heller aldri tilsvarende ytelser eller ordninger fordi man står på utsiden av arbeidslivet eller sliter av andre grunner«. Den eneste pensjonen flyktningene får noen «snarvei» til, er den samme minstepensjonen som enhver nordmann (med unntak av de som har bodd i utlandet i over 10 år) har automatisk rett på.

Tilsvarende er det kun minstesatsen for uføretrygd som flyktninger gis rett på umiddelbart – det samme som alle uføre nordmenn vil få, selv de som aldri har vært i jobb (og som heller ikke får tillegg som «ung ufør» ved å ha blitt uføre før fylte 26 år). Forøvrig går heller ikke regjeringens foreslåtte innstramninger lengre enn å kreve fem års botid før flyktninger kan få uføretrygd.

Og i siste avsnitt trekker Svensrud skremmebildene ut i det komplett absurde, når han raser mot at «innvandrere [får] langt bedre ordninger og ytelser enn nordmenn flest«. Realiteten er altså at flyktninger ikke kommer bedre ut enn noen nordmann som har oppholdt seg i Norge størstedelen av sitt liv – og «nordmenn flest» har selvsagt opptjent seg ytterligere pensjon på toppen av dette gjennom sitt yrkesliv, eller får en høyere uføretrygd basert på deres lønnsinntekt før de ble uføre.

Argumentet for disse «særordningene» har vært at når en flyktning har måttet flykte pga. krig eller forfølgelse, og dermed også mister alle de rettigheter han hadde opptjent i hjemlandet, så er det ikke unaturlig om de behandles annerledes enn arbeidsinnvandrere og andre som frivillig har valgt å flytte til Norge. Da fremstår det som rimelig at de skal kompenseres i form av en viss «fordel» – især når denne «fordelen» kun består av at man ‘later som om’ de har tilbrakt hele livet i Norge uten å jobbe.

Så er det selvsagt helt politisk legitimt å ville fjerne disse ordningene – enten det er for å redusere de offentlige utgiftene (selv om nettoinnsparingen fortsatt er usikker, ettersom de som mister minstepensjonen vil måtte få andre stønader til livsopphold), for å styrke incentivene til å komme i arbeid, eller for å gjøre Norge mindre attraktivt sammenlignet med andre asylland (selv om man kan spørre om hvor mye pensjonsytelser, som vanligvis ligger langt frem i tid, innvirker på folks valg i så måte).

Men det vitner ikke akkurat om stor tiltro på denne typen legitime argumenter, når FpU-lederen skriver 1900 tegn om temaet (og er så fornøyd med resultatet at han teppebomber avisredaksjoner over det ganske land med innlegget sitt), og absolutt hele hans argumentasjon bygger på feilaktige overdrivelser om dagens regelverk.

(Og forøvrig er det heller ingen stor grunn til å rope hurra for vrimmelen av debattredaksjoner som gladelig setter innlegget på trykk uten å bry seg verken om innlegget har stått på trykk i x antall andre aviser eller om innholdet er sannferdig.)

Takk til Per Atle Eide for tips.

Les også:

FpU-utregninger er ikke som andre utregninger

FpU-utregninger, del 2